romerske historiske relieffer

Detalj av gipsavstøpningen av den store Trajanfrisen fra Trajans forum, Roma. Fra første fjerdedel av det 2. århundre evt. Roma, Museo della Civiltà Romana.
Av .
Nærbilde av de historiske relieffene på Marcus Aurelius-søylen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ara Pacis. Utsnitt av relieffene på østsiden av fredsalteret. I midten sitter Tellus, gudinnen som personifiserer Jorden.

Artikkelstart

Historiske relieffer utgjør en viktig del av den romerske kunsten. Med nøkterne narrative grep viser de scener fra romernes historie og begivenheter som fant sted på den tiden da de ble laget. De historiske figurene omgis av symbolske detaljer som henspiller på guder og personifikasjoner, som tydeliggjør budskapet. For eksempel holder normalt seiersgudinnen Viktoria seierskransen over hodet på keisere i triumftog.

Augusteisk tid (31 fvt.–14. evt.)

Propagandafaktoren i de historiske relieffene fikk stor betydning i den romerske keisertiden, fra 31 fvt. Et av de første keiserlige monumentene med historiske relieffer er Augustus' fredsalter Ara Pacis, som markerte inngangen til en ny æra. Relieffene viser motiver fra den romerske sagntiden kombinert med prosesjoner med gjengivelser av medlemmene av det augusteiske hoff og presteskapet. De historiske relieffene brukes dermed til å kombinere sagnet om en mytisk fortid med arven fra grekerne, som da var underlagt romerne, som paralleller til hva den augusteiske freden vil innebære. Stilen er klassiserende, i tråd med idealiseringen av Augustus og gullalderen han innførte, ifølge den keiserlige propagandaen. Den viser en klar inspirasjon fra høyklassiske greske verk.

Flavisk tid (69–96 evt.)

Den klassiserende stilretningen holdt seg gjennom mesteparten av det første århundre evt., men romersk kunst fikk under de flaviske keiserne (69–96 evt.) en mer robust karakter, med sterke kontraster og lys- og skyggevirkninger, slik det for eksempel fremgår av relieffene på Titusbuen i Roma, som ofte blir betegnet som «flavisk barokk».

Blant de best bevarte historiske relieffene fra romersk keisertid er de flaviske Cancelleria-relieffene, som sannsynligvis ble laget under Domitian (keiser 81–96 evt.), med viktige hendelser i hans liv. Siden Domitians minne ble dømt til evig glemsel (damnatio memoriae), ble portrettene av ham omarbeidet. Dette er et av de tidligste eksemplene på at romerske historiske relieffer ble omarbeidet for å passe i en ny kontekst.

Trajansk tid (100-tallet)

Trajansøylen. Detalj.

Av /NTB Scanpix ※.

De historiske relieffene nådde høydepunktet med Trajansøylen fra 113 evt., som gjengir keiserens felttog mot dakerne i «tegneserierformat» i et relieff som slynger seg oppover en omkring 40 meter høy æressøyle, som ble reist over keiserens grav. Den stod på et monumentalt torg, Trajans forum, som sannsynligvis også inkluderte den store Trajanfrisen, som i likhet med Trajansøylen var en monumentalt komposisjon av historiske relieffer som gjenfortalte dakerkrigene. Trajans storhet ble også illustrert i to friser kalt Plutei Trajani, som viser keiseren idet han grunnlegger en organisasjon for foreldreløse, og hans etterfølger Hadrian, som opphever skattegjelden til innbyggerne, etter Trajans eksempel. Disse frisene er utstilt i Curia Julia på Forum Romanum.

I siste halvdel av 100-tallet evt. ble de klassiske idealene gradvis utvisket. Optiske verdier erstattet plastiske, og i skulpturen ble meisel mer og mer erstattet av løpende bor, et redskap som danner en flimrende overflate med sterk lys- og skyggevirkning hvor de enkelte detaljer blir mer impresjonistisk oppfattet. Etter en periode ved overgangen til 200-tallet evt., med det severiske dynasti, ble disse tendensene ble forsterket, og vedvarte gjennom 200-tallet evt. og frem til senantikken.

Severisk tid (200-tallet)

Septimius Severus-buen.

Et av de viktigste severiske monumentene er Septimius Severus-buen på Forum Romanum, som ble reist til minne om keiserens seier over partherne. Buen stod ferdig i 203 evt., og relieffene er blant de dypeste som er kjent fra romersk tid. Det gjør dem spesielt utsatt i forurenset luft, som bryter ned krystallene i marmoren. Andre severiske monumenter med historiske relieffer var allerede i antikken utsatt for ødeleggelser, men da intensjonelt og på ordre av Septimius Severus' sønn, keiser Caracalla, som fikk hugget vekk familiemedlemmer han ønsket å slette fra historien. Et kjent monument som har spor etter ødeleggelsene er Argentarierbuen på Forum Boarium i Roma.

Den severiske perioden anses som slutten på den romerske høykeisertidens kunst. Nedgangstidene som fulgte førte til mentalitetsendringer og nye estetiske idealer. På denne tiden ble det vanlig å inkorporere historiske relieffer fra tidligere populære keisere i nye monumenter. De gjenbrukte relieffene kalles spolia, og i tillegg til å ha en praktisk og økonomisk funksjon, ble de brukt som ideologiske referanser til keisere fra Romas storhetstid.

Senantikken (300-tallet)

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Keiser Diokletian innførte et nytt kunstideal på overgangen til 300-tallet evt., med flatere relieffer og stiliserte fremstillinger av mennesker, og bruk av harde stensorter, som porfyr. Denne utviklingen foregikk parallelt med bruk av spolia. Diokletian gjenbrukte for eksempel i sin triumfbue historiske relieffer fra en triumfbue reist for keiser Claudius i første halvdel av det første århundre evt.

Det mest kjente spoliebygget er Konstantinbuen fra begynnelsen av 300-tallet evt., som fremdeles står i Roma, mellom Colosseum og Forum Romanum. Bygget er et av de mest omdiskuterte i den romerske kunsthistorien, men de fleste er enige om at gjenbruken av hadrianske og aurelianske relieffer, samt deler av den store Trajanfrisen, skulle symbolisere keiserens ideologiske fellesskap med keiserne fra den tiden da Romerriket var på sitt største.

Også det klassiske proporsjonssystemet forsvant gradvis, og med Konstantin begynte gradvis idealer som ble karakteristiske for middelalderens kunst å ta form. Konstantin flyttet rikets hovedstad til Konstantinopel (Istanbul), og fraktet en stor del av kunsten fra Roma dit. Selv om tredimensjonal skulptur fra gresk og tidligere romersk tid hadde kunsthistorisk verdi, var fokus fra senantikken av rettet mot todimensjonal kunst, spesielt relieffer, og da gjerne i liten skala, som elfenbensdiptyker. Dette er spesielt tydelig i den bysantinske kunsten, som ble utledet av den konstantinske, og karakteriserer det romerske østrikets kunst. Et sjeldent godt bevart eksempel på et monument med historiske relieffer fra bysantinsk tid er basen til Theodosiusobelisken på Hippodromen i Istanbul. Basen er fra slutten av 300-tallet evt., og relieffene viser barbarer som underkaster seg, og keiserens seier i hesteveddeløp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg