Human-Etisk Forbund

Under 1800-tallets moderne gjennombrudd ble det vanlig å bruke betegnelsen fritenker om en person som ville tenke fritt om religion og livssyn, ofte kritisk til kirken. Bjørnstjerne Bjørnson tok farvel med kristendommen og står fram som fritenker med talen «At være i Sandhed» (1877), og Arne Garborg hevdet i romanen Ein fritenkjar (1879) at moralen kan være fullverdig selv om den ikke bygger på religion. Moral ble knyttet til ærlighet, å være tro mot sin overbevisning.

Dette idealet ble videreført i mellomkrigstidas kulturradikalisme, da forfatteren Helge Krog hevdet at en moral basert på fornuft er høyere og redeligere enn den som blir påtvunget fra prekestolene («Diktning og moral», 1933). Krog utgjorde, sammen med Sigurd Hoel og Arnulf Øverland, det såkalte radikale trekløveret, og kulturradikale kjerneverdier var drømmen om det frie menneske, troen på vitenskapen og på den intellektuelle opposisjon.

Kulturradikalerne kunne være skarpe i sin religionskritikk. I foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» (1933) harselerte Arnulf Øverland over trosforestillinger og gir psykologiske forklaringer på religionens opphav. Men kulturradikalerne kunne også formulere en konstruktiv humanisme. I diktet «En hustavle» (1929) fyller Øverland en religiøs sjanger med et allmennmenneskelig innhold: «Det at du gleder en annen, det er den største glede.» Øverland ble seinere aktiv i Human-Etisk Forbund.

Å frikople moral fra religion var et hovedmotiv bak opprettelsen av Human-Etisk Forbund. I mellomkrigstida begynte flere å stille seg kritisk til at den norske samfunnet skulle bygge etikken på en bestemt religion. De ønsket religionsnøytral livssynsundervisning og alternativer til kirkelige ritualer som konfirmasjon. I 1956 sendte biologen Kristian Horn og hans medarbeidere ut en «Innbydelse til stiftelse av Humanetisk Forbund i Norge», og rundt 400 personer samlet seg til stiftelsesmøtet.

Horns betegnelse «human-etikk» var naturlig å bruke, da utgangspunktet var å begrunne etikken i mennesket. Seinere har ordet livssynshumanisme, som Horn anvendte alt i 1967, vunnet aksept. I dag bruker HEF oftest betegnelsen humanisme, da livssynet omfatter mer enn etikk, og humanisme brukes av HEFs internasjonale søsterorganisasjoner.

HEF var lenge en liten og akademisk preget organisasjon, men dette endret seg markant utover 1980-tallet. I 1976, da Levi Fragell overtok som styreleder etter Kristian Horn, hadde forbundet ennå bare rundt 1500 medlemmer. Fragell var tidligere pinsepredikant og hadde bakgrunn fra reklame- og informasjonsvirksomhet. Under hans ledelse (styreleder fra 1976 til 1981 og generalsekretær fra 1982 til 1990) utviklet HEF en mer offensiv profil og fikk en sterk medlemsvekst, parallelt med aksjoner for utmelding av statskirken.

Særlig høy prioritet har arbeidet med å utvikle tilbud om seremonier med et humanistisk innhold ved livsløpsmarkeringene, som alternativ til kirkens seremonier. Tilbudet om humanistisk konfirmasjon har fått særlig oppslutning, og i dag konfirmeres nærmere hver fjerde ungdom humanistisk. Andre seremonier er humanistisk navnefest, humanistisk vigsel og humanistisk gravferd.