Det finnes svært få blokkfløyter fra middelalderen, men instrumentet er avbildet og omtalt i tekster fra 1300-tallet. I musikklærebøker fra renessansen vises beskrivelser, greptabeller og tekster som skildrer hvordan blokkfløyta skal spilles. På denne tiden fantes de i 3–4 størrelser, gjerne i kvart- og kvint-avstand.
Etter hvert konstruerte fløytemakerne instrumenter i flere størrelser. Den tyske komponisten og musikkteoretikeren Michael Praetorius (1571–1621) gjengir hele åtte forskjellige blokkfløyter i sitt omfattende verk Syntagma Musicum om alle slags musikkinstrumenter, fra den aller minste «Flötlein» i C til den vel 2 meter lange «Groß Baßflöt» i F. I dag er det mest vanlig med fire størrelser: sopran, alt, tenor og bass (blokkfløytekvartett).
De første blokkfløytene var forholdsvis små. De var enkle i formen og tilnærmet sylindriske i boringen. I løpet av renessansen ble de lenger og mer og mer omvendt koniske, med munnstykket i den videste enden av røret. Dette utvidet omfanget til en oktav og en sekst, men det var ikke før i barokken at det ble vanlig med et omfang på litt over to oktaver.
Blokkfløytene ble, på samme måte som de andre treblåseinstrumentene, mer og mer dekorative i den utvendige formen mot slutten av 1600-tallet. Den fikk også en mer komplisert boring og utviklet seg til et soloinstrument. Av forskjellige grunner ble likevel ikke blokkfløyta med på de store endringene de andre treblåseinstrumentene gjennomgikk på slutten av 1700-tallet, da klaffene for alvor gjorde sitt inntog.
Kommentarer (1)
skrev Halvor Heier
Jeg spilte Handelsonater hos Ingmann Fotland for veldig mange år siden. Jeg synes å huske at man skulle spille sterkt og svakt på en spesiell måte fordi det egentlig var skrevet for blokkfløyte. Dette har jeg nå glemt. Har du hørt noe om dette?
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.