blokkfløyte

Det finnes svært få blokkfløyter fra middelalderen, men instrumentet er avbildet og omtalt i tekster fra 1300-tallet. I musikklærebøker fra renessansen vises beskrivelser, greptabeller og tekster som skildrer hvordan blokkfløyta skal spilles. På denne tiden fantes de i 3–4 størrelser, gjerne i kvart- og kvintavstand.

Etter hvert konstruerte fløytemakerne instrumenter i flere størrelser. Den tyske komponisten og musikkteoretikeren Michael Praetorius (1571–1621) gjengir hele åtte forskjellige blokkfløyter i sitt omfattende verk Syntagma Musicum om alle slags musikkinstrumenter, fra den aller minste «Flötlein» i C til den vel 2 meter lange «Groß Baßflöt» i F. I dag er det mest vanlig med fire størrelser: sopran, alt, tenor og bass (blokkfløytekvartett).

De første blokkfløytene var forholdsvis små. De var enkle i formen og tilnærmet sylindriske i boringen. I løpet av renessansen ble de lenger og mer og mer omvendt koniske, med munnstykket i den videste enden av røret. Dette utvidet omfanget til en oktav og en sekst, men det var ikke før i barokken at det ble vanlig med et omfang på litt over to oktaver.

Blokkfløytene ble, på samme måte som de andre treblåseinstrumentene, mer og mer dekorative i den utvendige formen mot slutten av 1600-tallet. Den fikk også en mer komplisert boring og utviklet seg til et soloinstrument. Av forskjellige grunner ble likevel ikke blokkfløyta med på de store endringene de andre treblåseinstrumentene gjennomgikk på slutten av 1700-tallet, da klaffene for alvor gjorde sitt inntog.

Som alle andre instrumenter henger blokkfløytas utvikling nøye sammen med dets repertoar og bruk. I middelalderens kunstmusikk ble blokkfløyta regnet til «innendørsinstrumentene». Man kunne spille sammen med eller erstatte sangstemmer i samspill med lydsvake instrumenter som harpe, strykeinstrumenter og klimpreinstrumenter. I renessansen, da det ble vanlig å bygge alle typer instrumenter i mange størrelser, kunne de opptre som familier – som egne ensembler med en homogen klang. Disse familiene kunne gjerne erstattes med hverandre. Derfor er det svært lite musikk fra middelalderen og renessansen som kan sies å være spesielt skrevet for solo-blokkfløyte.

I barokken, derimot, fikk instrumentet spesialskrevet musikk av velkjente komponister som Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel, Antonio Vivaldi og Georg Philipp Telemann. Verdt å nevne er Bachs rundt 25 kantater for ulike typer blokkfløyter, Telemanns kammermusikk og Vivaldis mange solokonserter. De velstående amatørenes behov for alle slags arrangementer og transkripsjoner av «Favourite Airs» fra barokkens mange populære operaer bidro også til blokkfløytas popularitet.

Mot slutten av 1700-tallet ble likevel tverrfløyta det foretrukne fløyteinstrumentet, både for amatører og profesjonelle.

Blokkfløyta ble svært utbredt som pedagogisk hjelpeinstrument i den norske grunnskolen på 1950- og 1960-tallet, da musikklærere etter inspirasjon fra utlandet ville bruke instrumentet til å formidle elementære musikalske ferdigheter og skape aktivitet i klasserommet. Etterhvert begynte imidlertid motforestillingene å melde seg. Det er ikke lett å spille rent på mange blokkfløyter samtidig, og klasseromsundervisning krever derfor kreative og dyktige pedagoger med ferdigheter på instrumentet. Blokkfløyta er ikke lenger et tilnærmet obligatorisk hjelpemiddel i musikkundervisningen, selv om den fremdeles er i bruk.

Blokkfløyta har også spilt en sentral rolle i det som kalles tidligmusikkbevegelsen. Bevegelsens mål er å fremføre musikk slik den klang den gang den fremsto som ny. Kanskje er det mer fristende å rekonstruere en musikalsk praksis når selve instrumentet ikke lenger kan plasseres i en levende tradisjon enn når 1800-tallets tekniske utvikling legger strenge føringer når det gjelder klangidealer og stilfølelse. Instrumentets spilleteknikk måtte oppdages og utvikles på nytt, og mulighetene var store. En naturlig følge av dette var at internasjonalt fremtredende og til dels utfordrende komponister som Paul Hindemith, Mauricio Kagel, Luciano Berio og i Norge blant andre Øistein Sommerfeldt, Egil Hovland, Arne Nordheim og Olav Anton Thommessen har skrevet solo- og ensemblemusikk for instrumentet.

• blåseinstrument
• treblåseinstrument
• renessansen — musikk
• musikk i barokken

• Griscom, Richard; Lasocki, David (2012). The Recorder: A Research and Information Guide. Routledge Music Bibliographies (tredje utgave). New York & London: Routledge
• Hunt, Edgar (1962). The Recorder and its Music. West Yorkshire: Peacock Press