barnevern

Barnevernloven krever at hver kommune har en barnevernstjeneste med ansvar for oppgaver som følger av barnevernloven.

Når en sak meldes til barnevernet skal meldingen snarest, og senest innen en uke gjennomgås for vurdering om en undersøkelse skal iverksettes, jamfør barnevernloven § 4-2. Finner barneverntjenesten at meldingens innhold ikke gir grunnlag for videre undersøkelse etter barnevernloven §4-3, skal meldingen henlegges. Dersom meldingen henlegges uten videre undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig. Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunn til tiltak, skal det snarest foretas en nærmere undersøkelse av meldingens innhold. Undersøkelsen skal foretas snarest, og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen for undersøkelse være seks måneder.

Kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse med videre ligger hos fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemndene ledes av en nemndsleder (jurist med dommerkompetanse) og har et fagkyndig og et alminnelig medlem. Når sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndslederen beslutte at nemnda, i tillegg til nemndsleder, skal bestå av to medlemmer fra det alminnelige utvalg og to fra det fagkyndige utvalg.

Kommunene fremmer saker for fylkesnemndene og har ansvar for å gjennomføre vedtakene. Strenge saksbehandlingsregler skal fremme rettssikkerheten.

Partene har fri rettshjelp, og fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for retten. I 1992-loven er det videre innført saksbehandlingsfrister.

Tvangssaker utgjør en liten andel av barnevernets virksomhet. Norge har relativt få barn plassert utenfor hjemmet sammenlignet med for eksempel Danmark og Sverige. Økningen av barnevernets innsats har særlig vært innrettet til fordel for barn som bor hjemme.

Ansvaret for barnevernet har siden 1990 sortert under Barne- og familiedepartementet (BLD). Flere lover vedrørende barn ble da samlet der; målsetningen var å se barns oppvekstkår og familiepolitikken i en bredere sammenheng.

Det er generelt økt respekt for barns og unges rettigheter og større forståelse for at gode utviklingsmuligheter for barn er viktig for samfunnet.

Økt politisk fokus har ført til betydelig styrking av barnevernet i Norge. I denne sammenheng er det også viktig at FNs barnekonvensjon med tilleggsprotokoller siden 2003 inngår som en del av menneskerettsloven.

Før 1814 fantes det lite offentlig barnevern i Norge: fattigloven, noen enkle bestemmelser om skoleundervisning, et par barnehjem. I løpet av de neste tiår ble det etablert døveskole, barneasyler og skolehjem.

Det første norske barnehjem, Waisenhuset for foreldreløse gutter, ble opprettet i Trondheim i 1637, og barnehjem har således en lang tradisjon også her i landet.

Den første norske barnevernloven kom i 1896 og gjaldt barn med atferdsproblemer. I barnevernloven av 1953 ble ansvaret utvidet til barn som levde under forhold som kunne skade deres utvikling, og et generelt ansvar for barns oppvekstkår, og disse prinsipper er videreført i den gjeldende lov om barnevernstjenester av 1992.

• barnevernsinstitusjoner
• barnevernloven
• barn
• Barnekonvensjonen
• barnemishandling

• Statistisk sentralbyrå: Barnevernstatistikk
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet: Barnevernstatistikk