Waisenhuset i Trondheim er landets eldste barnevernsinstitusjon, opprettet 1635. Dagens bygning er fra 1772.

Lars Mæhlum. begrenset

Christiania Opfostringshus, i bruk som vaisenhus 1779-1918.

Lars Mæhlum. begrenset

Barnevern, det arbeid som gjøres fra samfunnets side for å hjelpe vanskeligstilte barn, i form av råd, veiledning og hjelpetiltak fra barnevernstjeneste, og omsorgsovertakelse mv.

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 har som formål «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid» og «å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstkår».

Med «barn» menes aldersgruppen 0-18 år, men barnevernets tiltak kan opprettholdes til fylte 23 år dersom den unge samtykker.

Hjelpetiltak: Barnevernet har hjemmel for en rekke hjelpetiltak som settes inn til støtte for barn og foreldre i hjemmet, som praktisk og økonomisk hjelp og støtte, oppnevning av støttekontakter, plass i barnehage, stimulering til opplæring og aktiviteter, og støtte til unge ved etablering utenfor hjemmet.

53 100 barn og unge fikk tiltak fra barnevernet i løpet av 2014, et tall som er omtrent det samme som i 2013. Av disse fikk 43 500 hjelpetiltak.

Omsorgsovertakelse: For å sikre barn mot overgrep og omsorgssvikt kan det være nødvendig å overta omsorgen for barnet. De fleste omsorgsovertakelsene skjer med foreldrenes samtykke, men barnevernet har hjemmel til om nødvendig å fatte tvangsvedtak. Vedtak om omsorgsovertakelse fattes av  fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. I 2014 overtok barnevernet omsorgen for 9 600 barn og unge.

Plasseringene skjer i institusjoner eller i fosterhjem. Unge med alvorlige atferdsvansker kan plasseres i behandlingsinstitusjon med samtykke eller tvang. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har siden 2004 hatt ansvar for etablering og drift av statlige institusjoner.

Ettervern: 6 850 unge mellom 18 og 22 år fikk ettervern fra barnevernet i 2014. Dette er som i 2013, og dermed er det ikke lenger en vekst i denne aldersgruppa slik det har vært tidligere.

Loven krever at hver kommune har minst én person med ansvar for barnevernet.

Når en sak meldes til barnevernet skal meldingen snarest, og senest innen en uke gjennomgås for vurdering om en undersøkelse skal iverksettes jamfør barnevernloven §4-2. Finner barneverntjenesten at meldingens innhold ikke gir grunnlag for videre undersøkelse etter barnevernloven §4-3, skal meldingen henlegges. Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunn til tiltak, skal det snarest foretas en nærmere undersøkelse av meldingens innhold. Undersøkelsen skal foretas snarest, og senest innen tre måneder.

Vedtak om omsorgsovertakelse med videre som tidligere ble fattet av kommunale nemnder, er flyttet til fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemndene ledes av en nemndsleder (jurist med dommerkompetanse) og har et fagkyndig og et alminnelig medlem.

Kommunene fremmer saker for fylkesnemndene og har ansvar for å gjennomføre vedtakene. Strenge saksbehandlingsregler skal fremme rettssikkerheten.

Partene har fri rettshjelp, og fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for retten. I 1992-loven er det videre innført saksbehandlingsfrister.

Tvangssaker utgjør en liten andel av barnevernets virksomhet. Norge har relativt få barn plassert utenfor hjemmet sammenlignet med for eksempel Danmark og Sverige. Økningen av barnevernets innsats har særlig vært innrettet til fordel for barn som bor hjemme.

Ansvaret for barnevernet har siden 1990 sortert under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Flere lover vedrørende barn ble da samlet der; målsetningen er å se barns oppvekstkår og familiepolitikken i en bredere sammenheng.

Det er generelt økt respekt for barns og unges rettigheter og større forståelse for at gode utviklingsmuligheter for barn er viktig for samfunnet.

Økt politisk fokus har ført til betydelig styrking av barnevernet i Norge. I denne sammenheng er det også viktig at FNs barnekonvensjon med tilleggsprotokoller siden 2003 inngår som en del av menneskerettsloven.

Før 1814 fantes det lite offentlig barnevern: fattigloven, noen enkle bestemmelser om skoleundervisning, et par barnehjem. I løpet av de neste tiår ble det etablert døveskole, barneasyler og skolehjem.

Det første norske barnehjem, Waisenhuset for foreldreløse gutter, ble opprettet i Trondheim 1637, og barnehjem har således en lang tradisjon også her i landet.

Den første norske barnevernloven kom i 1896 og gjaldt barn med atferdsproblemer. I barnevernloven av 1953 ble ansvaret utvidet til barn som levde under forhold som kunne skade deres utvikling, og et generelt ansvar for barns oppvekstkår, og disse prinsipper er videreført i den gjeldende lov om barnevernstjenester av 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. februar 2009 skrev Arild Holta

Da kritikken mot barnevern er omfattende både fra brukere, fosterbarn, forskningshold, menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og FN, så bør noe kritikk være med. Ikke minst av den grunn at man viser barnevernstjenestens virke under oppslagsordet "barnevern".

Man kan vel både fra en evolusjonistisk, biologisk, historisk og antropologisk synsvinkel hevde at foreldre er de som primært driver vern av barn - barnevern. Dette kan illustreres med forskning av høy kvalitet som Daly & Wilsons forskning.

"De canadiske psykologene Martin Daly og Margo Wilson er to forskere som arbeider med evolusjonspsykologi (evolusjonsbiologisk basert psykologi). De er velorientert i moderne forskning kanskje særlig innen etologi og sosiobiologi, og i biologiens og psykologiens faghistorie."
http://www.mhskanland.net/page64/page65/page5/page5.html

Jeg foreslår å utvide artikkelen med et kapittel

"Kritikk mot barnevernstjenesten"

Der tar man med FNs kritikk, som må regnes for å være den vesentligste pr i dag.

FNs kritikk oversatt til norsk:
Barn fratatt sine familiemiljøer

23. Komiteen er bekymret over antallet barn som har blitt flyttet fra familien og lever i fosterhjem eller institusjoner. Komiteen tar til etterretning at staten (Norge) er villig til å gå gjennom praksisen med å flytte barn ut av sine familier.

24. Komiteen anbefaler at staten undersøker hvorfor antallet barn som fjernes øker så kraftig, og sørge for at det ytes hjelp til biologisk familie. Komiteen oppfordrer staten til å beskytte biologisk familie, og sørge for at barn bare fjernes som siste utvei når det er til barnets beste.

Periodisk tilsyn ved plassering

25. Komiteen er positiv til bestrebelsene fra Barn- og Familiedepartement på dette område, men er bekymret for det utilstrekkelig tilsyn som føres med barnet etter barnet er plassert. Dette på grunn av for få tilsynsførere og oppfølging av dem faglig.

26. Komiteen anbefaler at staten fremmer tiltak for å sikre nødvendig tilsyn med situasjonen for de plasserte barna både i fosterhjem og institusjoner.

Den er hentet fra FNs side:
http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/385c2add1632f4a8c12565a9004dc311/1a35ad6034bde2a4c1257018002e091e/$FILE/G0544025.pdf

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.