Skottland - konstitusjonelle forhold

Etter maktskiftet i Storbritannia i 1997, der Labour overtok makten, ble det avholdt folkeavstemning i Skottland. I denne ble det vedtatt å etablere et skotsk parlament (74,3 % ja-stemmer) og at dette parlamentet også skulle kunne fastsette skattenivået innen visse rammer (63,5 % ja-stemmer). Etter diverse lovendringer ble det avholdt valg til parlamentet 1999; det nyvalgte parlamentet ble åpnet av dronning Elizabeth i Edinburgh 1999 og var det første skotske parlament siden 1707.

Støtten til selvstyreprosessen kom fra Labour, liberaldemokratene og de skotske nasjonalistene, mens de konservative var motstandere.

Parlamentets oppgaver ligger innenfor helse og utdanning, politi-, retts- og fengselsvesen, økonomisk utvikling, regionalpolitikk, miljø, landbruk, idrett og kultur. Oppgaver som fortsatt skal ivaretas av Underhuset i London inkluderer lovgivning, utenriks- og forsvarsspørsmål, overordnet økonomisk politikk, sosial- og trygdespørsmål samt overordnede samferdselssaker. Parlamentet har ikke myndighet til å erklære Skottland uavhengig. En ny parlamentsbygning i Holyrood Park i Edinburgh stod ferdig 2004. I dagligtale omtales det skotske parlamentet som Holyrood, mens det britiske omtales som Westminster.

Skottland fikk samtidig et utøvende organ, en regjering, med en førsteminister og fagstatsråder. Det er et parlamentarisk system der regjeringen er avhengig av parlamentets støtte for å fungere.

Frem til 2005 valgte Skottland 72 av 659 representanter til Underhuset i London; ved valget 2005 ble mandattallet for Skottland redusert til 59 ettersom Skottland nå har et eget parlament. Det skotske parlamentet har 129 mandater; 73 valgt i énpersonskretser etter britisk mønster (økningen fra de tidligere 72 skyldes at Shetland og Orknøyene får hvert sitt mandat, mens de i parlamentet i London deler et mandat), og 56 valgt i forholdsvalg med sju mandater fra hver av åtte nyetablerte valgregioner.

Parlamentet velges for fire år. Ved valget 2011 fikk SNP 69 av de 129 mandatene, Labour 37, de konservative 15, liberaldemokratene 5 og de grønne 2.

Selv om Skottland formelt sett ikke er et eget land, har det mange kjennetegn til felles med selvstendige stater. Landet har eget flagg og en egen kulturell tradisjon. Skottland opptrer i en rekke sammenhenger som eget land, blant annet i mange idretter. Næringslivet er til en viss grad knyttet til kjente produkter (olje, whisky), og historisk har skottene skapt seg en egen nasjonal identitet.

Spørsmålet om graden av selvstyre har vært et stridstema i skotsk politikk. Meningsmålinger i 1990-årene viste at inntil ¹/₃ av befolkningen var tilhengere av løsrivelse fra Det forente kongeriket. Det største nasjonalistpartiet Scottish National Party (SNP) fikk 24 % av stemmene i Skottland ved parlamentsvalget 1997, men etter selvstyreprosessen mistet SNP oppslutning, slik at Labour og liberaldemokratene dannet skotsk regjering etter det første valget i 1999. Etter valget i 2007 overtok SNP regjeringsmakten.

Ved valget i 2011 fikk SNP 45,4 % av stemmene og rent flertall i det skotske parlamentet. Som følge av valgseieren i 2011 sto kravet om skotsk uavhengighet sterkere, og partiet krevde folkeavstemning i Skottland om løsrivelse fra Storbritannia.

I 2012 ga Storbritannias regjering og statsminister David Cameron klarsignal for en folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Denne ble avholdt torsdag 18. september 2014. På stemmesedlene sto spørsmålet: «Bør Skottland være et uavhengig land?». Resultatet ble et klart flertall til nei-siden med 55,3 prosent, mens 44,7 prosent stemte for uavhengighet. 2.001.926 skotter stemte nei, mens 1.617.989 skotter stemte ja. Valgdeltakelsen var på 84,59 prosent.

De stemmeberettigede var alle britiske statsborgere med bopel i Skottland, samt statsborgere fra Samveldet og EU med bopel i Skottland.

Brexit har aktualisert uavhengighetsdebatten og en ny folkeavsteming om skotsk uavhengighet. Under folkeavstemningen i 2016 stemte samtlige skotske valgdistrikter for et fortsatt britisk EU-medlemskap, totalt om lag 62 prosent. Det var den høyeste andelen av noen nasjoner i Storbritannia.

Skottland var i perioden fra 1975 til 1996 inndelt i ni regioner og 56 distrikter. Fra 1996 er landet delt i 29 kommuner (council areas) samt de tre øygruppene Hebridene (Western Isles), Shetland og Orknøyene. Dundee er den minste i utstrekning, Highland er den største, mens Glasgow er den mest folkerike. Den nye inndelingen fra 1996 ligner mye på den historiske inndelingen i grevskap som gjaldt før 1975.

Rettsvesenet er ulikt det engelske. Mens England og Wales – og langt på vei også Nord-Irland har et felles rettsvesen, har Skottland et grunnleggende selvstendig rettsvesen basert på romerrett. Landet er inndelt i seks lensmannsområder (sheriffdom): 1) Glasgow; 2) Grampian Highland and Islands; 3) Lothian and Borders; 4) North Strathclyde; South Strathclyde, Dumfries og Galloway; og 5) Tayside, Central og 6) Fife. Hvert lensmannsområde har én hoveddommer (sheriff principal) og et varierende antall lensmenn fordelt på 49 domstoler. Disse har bred jurisdiksjon i sivile saker og behandler de fleste straffbare forhold, mens tingretten, som er ledet av lekdommere behandler mindre straffbare forhold. De mest alvorlige tiltalene blir ført for høyesterett, High Court of Justiciary,

England og Skottland ble forent gjennom en realunion 1707. Skottlands historie er behandlet her frem til 1707, for øvrig vises til hovedartikkel under Storbritannia. Se også England, Wales og Nord-Irland.

• Skottland
• Storbritannia