etnisk norsk

Etnisk identitet er menneskers forståelse av å tilhøre en gruppe (et «folk») forskjellig fra andre tilsvarende grupper. Forskjellene mellom slike grupper kan være kulturelt dyptgripende (helt ulike språk, skikker, trosformer og så videre), men kan også begrense seg til noen få kontrasterende uttrykk (dialektforskjeller, mattradisjoner og så videre). Mennesker med tilknytning til flere etniske grupper vil kunne beherske deres ulike uttrykk og variere mellom disse. Slik kan menneskers etniske identitet ofte framstå både som et sammensatt og et foranderlig fenomen.

Når begrepet etnisk norsk brukes om noen av innbyggerne i Norge, pekes flertallsbefolkningen ut som en etnisk gruppe til forskjell fra andre etniske grupper blant norske statsborgere. Hvem som regnes til denne er ikke klart definert.

For eksempel vil mange personer av samisk eller delvis samisk bakgrunn framheve sin samiske identitet, mens noen også vil legge like stor eller større vekt på sin norske bakgrunn eller sine tilknytninger til det norske.

Adoptivbarn av utenlandsk opprinnelse får i kraft av adopsjonen sine adoptivforeldres etniske identitet. Dette utelukker ikke at noen adopterte barn kan søke å utvikle en mer sammensatt identitet som voksne.

Generelt kan mennesker med røtter i flere kulturer utvikle sin identitet på ulike måter. Etnisk identitet har således ikke nødvendigvis sammenheng med hudfarge eller andre fysiske kjennetegn.

Mange innvandrergrupper har blitt assimilert som etnisk norske etter hvert som deres tidligere tilknytninger har mistet betydning. Det finnes egentlig ikke noe startpunkt da det vi til daglig snakker om som ulike folkeslag var «rene» og ublandede. Siden de første jegere og sankere innvandret til Norge etter siste istid (for om lag 10 000 år siden) har befolkningen her absorbert jevnlige tilsig av migranter utenfra.

Selv om innvandrergrupper med tida tilegner seg vertslandets språk og kultur, er det likevel vanlig mange steder å identifisere dem med deres etniske røtter, i hvert fall så lenge de selv identifiserer seg med disse. Slik kan for eksempel etterkommere av norske immigranter i USA identifisere seg som etnisk norske, selv om de verken snakker norsk eller praktiserer norsk kultur på linje med nordmenn bosatt i Norge.

Selv om etnisk gruppe i sin grunnbetydning viser til en idé om felles avstamning (ethnos = «folk») er språklig og kulturell kompetanse ofte mer avgjørende for hvordan personer blir identifisert med etniske grupper.

Etniske identiteter og måtene disse uttrykkes på (språkform, klesdrakt og så videre) kan ha dype røtter, men er i et historisk perspektiv ikke evige. Slike identiteter og deres uttrykk blir til og formgis som en side ved kommunikasjonen og samhandlingen grupper imellom. Personer med røtter i flere kulturer (for eksempel norsk og samisk) kan framstå med en sammensatt identitet eller vektlegge ulike identiteter i ulike sammenhenger. Uansett vil alltid karakteren av ulike etniske identiteter variere med deres lokale brukskontekster. Meningen med å framheve sin norske identitet i Minnesota (USA) blir svært forskjellig fra å gjøre det samme for eksempel i Finnmark. I den sammenhengen er det ironisk at den etter hvert utbredte bruken av selve adjektivet etnisk i kombinasjon med vanlige nasjonalitets- og folkegruppebetegnelser (for eksempel: etnisk norsk) lett gir det motsatte inntrykket, nemlig at det dreier seg om noe gitt og uforanderlig.

Bruken av begrepet etnisk norsk i norsk dagligtale og i media er av ganske ny opprinnelse. Inspirasjonen til denne bruken synes nettopp å ha sitt utspring i USA, der det fra 1960-tallet i enkelte miljøer blant hvite amerikanere ble populært å identifisere seg med sine europeiske røtter: som irsk-amerikanere, norsk-amerikanere og så videre. I Norge synes den første bruken av uttrykket etnisk norsk å være knyttet til omtale av slike miljøer på 1970-tallet.

Etter avslutningen av Alta-saken i 1982 fikk imidlertid begrepet en ny bruk i utallige omtaler av, og debatter om, forholdet mellom samer og nordmenn – samt om hvem som kan regne seg som det ene eller det andre. Opprettelsen av Sametinget i 1989 nødvendiggjorde innføringen av noen formelle kriterier for å kunne registrere seg som same i valgmanntallet. Debatten om samenes situasjon og deres status som urfolk medvirket dessuten til høynet oppmerksomhet omkring andre minoriteter som kunne hevde andre etniske identiteter enn norsk. Siden 1998 har kvener, skogfinner, romani (tatere), rom (sigøynere), og jøder hatt offisiell status som nasjonale minoriteter i Norge. Det er varierende i hvilken grad personer som tilhører disse minoritetene vektlegger sin ikke-norske identitet til daglig.

Særlig siden 1990-tallet har bruken av begrepet etnisk norsk også stadig hyppigere blitt brukt i ordskifter omkring statusen til etterkommere av innvandrere til Norge i moderne tid. Mens etterkommere etter skandinaviske og andre europeiske innvandrere sjelden føler det vanskelig å identifisere seg som etnisk norske, om de foretrekker det, kan dette ofte føles mer problematisk for etterkommere av innvandrere fra land utenom Europa, selv om de er født og oppvokst i Norge og snakker norsk som sitt første- eller hovedspråk. Mange av disse kan med god rett mene at norsk er deres primære etniske identitet. Noen vil likevel primært identifisere seg som foreldrene eller forfedrene gjorde.

• Norges befolkning
• etnisk gruppe
• innvandring
• innvandrer
• nasjonale minoriteter i Norge

• Kjebekk, Alexander Sordal (2021). Etnisk norsk. Et begrepshistorisk perspektiv. Masteroppgave. Universitetet i Oslo.