Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson. Oljemaleri av P. S. Krøyer, malt 1901 på Aulestad.

© Nationaltheatret - begrenset

Bjørnstjerne Bjørnson. Ungdomsbilde.

fri

Bjørnstjerne Bjørnson og Karoline på Aulestad 1897.

fri

Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet. Hans produksjon er svært omfattende og inkluderer romaner, noveller, teaterstykker og lyrikk. I tillegg til dette var han også journalist, debattant, teatersjef og politisk aktivist.

I Norden var han pionér i en rekke litterære sjangre, blant annet senromantisk prosa (Synnøve Solbakken), historisk drama (Sigurd Slembe), borgerlig drama (En fallit) og den moderne romanen. Han var både venn og rival av Henrik Ibsen, og han var en av de første nordiske forfatterne som svarte til Georg Brandes’ kall for en litteratur fokusert på datidens sosiale problemer.

I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som ”nasjonalskald”. Det er han som har skrevet teksten til Norges nasjonalsang, "Ja vi elsker dette landet" Han var også en kjent figur i andre europeiske land, i det minste inntil sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur 1903.

Barndom og ungdom

 Bjørnstjerne Bjørnson var sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise (født Nordraach). Faren var prest i Kvikne (nå Tynset i Østerdalen) hvor Bjørnstjerne ble født i 1832, og fra 1837 i Nesset i Romsdal, der han flyttet med familien. I 1844 begynte Bjørnson skolen i Molde og utviklet raskt et sosialt og politisk engasjement og en interesse for skriving. I kjølvannet av de internasjonale opprørene i 1848, skrev han sin første artikkel, ”Frihedens Tale til Moldenserne”, som viser mye av det ildfulle temperamentet som ville karakterisere ham i årene som kom.

1850-tallet: Livet i Christiania og litterær debut

 I 1850 flyttet han til Christiania, der han ble kjent med blant annet Henrik Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund O. Vinje. Han tok artium i 1852, selv om han raskt forlot studiene for å prøve en karriere som forfatter og skribent. Bjørnsons posisjonering i det norske litterære feltet kom i 1854, da han, i en anmeldelse av en antologi av en rekke kjente norske diktere, gikk til angrep på Welhaven og romantikerne og spådde at tiden var omme for “denne drømmende sygelige måneskinsvandring”. Anmeldelsen vakte stor debatt i Christiania (Oslo) og gjorde Bjørnson til et kjent navn i byen. I samme periode begynte han som teaterkritiker i Morgenbladet, der  ga uttrykk til en av sine første nasjonale kampene, nemlig den mot danske skuespillere og dansk språk på Christiania Theater. Kampen kulminerte med en berømt pipekonsert mot danske skuespillere i 1856. Kampen for norsk språk og norske skuespillere var typisk for den samme søken for det nasjonale som han ga uttrykk for i Illustreret Folkeblad, tidsskriftet han grunnla samme år.

Bjørnsons forfatterdebut kom i 1857 med det historiske skuespillet Mellem Slagene. Der viser Bjørnson sin interesse for Norges nasjonale røtter (skuespillet er satt i Borgerkrigstiden) men også for det moderne samfunnet. Forholdet mellom krigeren Halvard og hans kone Inga er preget av mannens fravær, som undertrykker kvinnens rolle i familien.

Den samme spenningen mellom fortid og nåtid er synlig i Bjørnsons berømte bondefortelling Synnøve Solbakken (også 1857)som balanserer en senromantisk fascinasjon for bondesamfunnet med en bevissthet om dets problemer: alkoholisme, skinnhellighet og ulykkelige ekteskap. Dannelses- og kjærlighetshistorien om bondegutten Thorbjørn og Synnøve utfoldes i et miljø som er halvt idealisert og halvt realistisk skildret, og er siden blitt en del av den norske litterære kanon og generelt av den norske kulturarven.

 Bergen, Italia, og Christiania.Historisk dramatikk og nye strømninger på 1860-tallet

Samme år (1857) flyttet Bjørnson til Bergen, der han tok Ibsens plass som teatersjef ved Det Norske Theater, og der han ble fram til 1859. I Bergen fikk Bjørnson erfaring med teaterpraksis, satte opp sine og Ibsens skuespill i tillegg til Goethe, Shakespeare og det franske borgerlige drama, noe som kom til å påvirke hans senere dramatiske produksjon. I samme periode skrev han også ferdig det historiske skuespillet Halte-Hulda (1858), andre bondefortellinger som Arne (1859) og En glad gut (1860), og den første versjonen av nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet (1859). I 1858 ble han også kjent med Karoline Reimers, som han forlovet og giftet seg med samme år.

Sommeren 1860 reiste han til København (der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857), og så videre til Roma. Der opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske frigjøringskampen, Risorgimento, som kom til uttrykk i det historiske skuespillet Kong Sverre (1861). Stykket forener igjen Borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet til Italia, skulle danne ”et historisk galleri” av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om Sigurd Slembe (1862) og senere i fortellingen Kaptejn Mansana (1879). Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som Fra Monte Pincio, Brede Sejl over Nordsjø gaar og Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863, etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet Maria Stuart i Skottland (1864) er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer, forsøker han med lystspillet De Nygifte (1865) å nærme seg problemdiktningen han  utviklet et tiår senere. I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater (1865-1867) og senere ved Det norske Theater i samme by (1870-1872). Andre delen av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai F. S. Grundtvig. Også romanen Fiskerjenten (1868), som skildrer livshistorien til Petra, som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

 1870-tallet: ”En helt ny verden åbner sig”

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill De unges Forbund (1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom de to) og spesielt av Georg Brandes’ berømte forelesningsrekke, der han appellerte for en litteratur som satte ”problemer under debatt” (1871), gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktninga (Arnljot Gelline, 1870, og Sigurd Jorsalfar, 1872) og kastet seg over det moderne, borgerlige drama.

 Under et opphold i Roma 1873-1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndsliv og forfattet tvillingsdramaene Redaktøren og En fallit (1875), der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver ikke riktignok samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktør er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk, som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for  Henrik Ibsen, som alt i Samfundets støtter (1877) ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte. En fallit markerte også begynnelsen av en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa. I andre delen av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen ”Om at være i sandhed”, der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet Kongen, som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone, og med romanen Magnhild, som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for  Ibsen og hans familiedrama Et dukkehjem (1879).

I slutten av tiåret kastet han seg i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, noe som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I slutten på årtiet ga han også ut de realistiske skuespillene Det ny system (1878) og Leonarda (1879).

1880-tallet: Brudd med kristendommen

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte Salme II (1880), så i fortellingen Støv (1882) og i et av hans beste skuespill, Over Ævne. Første stykke (1883). I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skeptisisme over den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende utgjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke kona si, og endelig dør av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags ”positivistisk” tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i venstrepartiets triumf i Stortinget, hvilket førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i fem år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet En hanske (1883), der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå  at  både mann og kvinne ikke burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien Geografi og kærlighed (1885) samt romanene Det flager i byen og på havnen (1884) og På Guds veje (1889), der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og forholdet mellom kristentro og utviklingslære.

1890-tallet: Politisk aktivisme og internasjonalt gjennombrudd

I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889, og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og, mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike 1893-1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med Over ævne. Andet stykke (1895), Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp ”over evne”-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk ”over evne” ved å helbrede med bønn, går sønnen Elias samme vei ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som, ifølge Bjørnson, kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. Paul Lange og Tora Parsberg (1898) er et annet dramastykke med politisk undertone, som ble inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Richter (1888), som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

Siste år

I slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser, og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnerne i 1903 og slovakerne i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, hvilket førte blant annet til Nobelprisen i litteratur i 1903. Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene Laboremus (1901), På Storhove (1902), Daglannet (1904), og Når den ny vin blomstrer (1909), samt romanen Mary (1906). Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900-1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt inntil slutten, da helsen gradvis svekket ham. I 1909 ble han rammet av et slag og døde året etter i Paris, 78 år gammel. Han er begravet på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Arven etter Bjørnson

Etter sin død sto Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere, som matte på en eller annen måte konfrontere seg med hans figur. Hamsun var for eksempel kritisk mot Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å forholde seg til ham. Til tross for dette har interessen for Bjørnson gradvis sunket i løpet av 1900-tallet. Svaret på dette er mangefasettert, men minst to elementer spilte en stor rolle. For det første er det de to verdenskrigene, som Bjørnson ikke rakk å se og som gjorde hans ”positivistisk” tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som ”nasjonalskald” en negativ effekt. Bjørnsons rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere og fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

I de siste to tiårene har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnson, gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet men viste også, gjennom konferanser og arrangementer landet rundt, at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt.

Anbefalte lenker

Noen innslag i jubileumsdebatten

Minnesmerker

  • Statue av Bjørnson foran Nationaltheatret. Utført av Stephan Sinding. Avduket 1899
  • Statue foran Den Nationale Scene i Bergen. Utført av Gustav Vigeland, reist 1915.
  • I Molde ble det 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen
  • Byster av Bjørnson er utført bl.a. av Bissen, W. Runeberg, Skeibrok, Jo Visdal og G. Vigeland.
  • Hans portrett er malt av blant andre Fr. v. Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, P. S. Krøyer, E. Soot, C. M. Ross og E. Werenskiold.
  • Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.

Verker

Romaner og fortellinger

Thrond 1857
Synnøve Solbakken 1857
Arne 1859
En glad Gut 1860
Faderen 1861
Jernbanen og Kirkegaarden 1866
Fiskerjenten 1868
Arnljot Gelline 1870
Brude-Slaatten 1872
Magnhild 1877
Kaptejn Mansana 1879
Støv 1882
Det flager i byen og på havnen 1884
På guds veje 1889
Mary 1906

Skuespill

Mellem Slagene 1856
Halte-Hulda 1858
Kong Sverre 1861
Sigurd Slembe 1862
Maria Stuart i Skottland 1864
De Nygifte 1865
Sigurd Jorsalfar 1872
En fallit 1875
Redaktøren 1875
Kongen 1877
Det ny system 1878
Leonarda 1879
En hanske 1883
Over ævne 1 1883
Geografi og kærlighed 1885
Over ævne 2 1895
Paul Lange og Tora Parsberg 1898
Laboremus 1901
På Storhove 1902
Daglannet 1904
Når den ny vin blomstrer 1909

Et utvalg enkeltdikt

Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise; fra Synnøve Solbakken) 1857
Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang; fra Synnøve Solbakken) 1857
Det ligger et Land 1859
Over de høie Fjælde (fra Arne) 1859
Ingerid Sletten (fra Arne) 1859
Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne) 1859
Ja, vi ælsker dette Landet (første versjon; endelig versjon 1869) 1859
Elsk din Næste (fra En glad Gut) 1860
Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang; fra En glad Gut) 1860
Bergliot 1861
Valg (Jeg vælger mig April) 1866
Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd) 1868
Lyt nu du ludende Sanger 1868
Gamle Heltberg 1868
Fremad 1868
Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten) 1868
Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang; fra Fiskerjænten) 1868
Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd) 1869
For de sårede 1871
Landkjænning (Og det var Olaf Tryggvason) 1872
Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar) 1872
Romsdalen (trykt 1890) 1880
Salme II (Ære det evige Foraar i Livet) 1880
Nytaarsrim til Rektor Steen 1886
Norge, Norge! 1890
Syng mig Hjæm 1891
Nils Henrik Abel 1902
Siste smærte 1906
Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel 1909

Øvrige utgivelser

Bjørnsons verker foreligger på de fleste kulturspråk. På norsk er det kommet fire samlede utgaver.

  • Artikler og taler (2 bd., 1912–13) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie;
  • Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911)
  • brevsamlingene Grotid (2 bd., 1921)
  • Brytningsår (2 bd., 1921)
  • Kampliv (2 bd., 1932) alle utgitt ved Halvdan Koht
  • Breve til Alex. L. Kielland (1930),
  • Samlede digte (1926)
  • Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull,
  • B. B.s og Chr. Collins brevveksling 1889–1909 (1937)
  • B. B.s brevveksling med danske (6 bd., 1953–74) ved Øyvind Anker
  • Francis Bull og Torben Nielsen.
  • Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bd. 35, årgang 22),
  • Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956)
  • Breve til Karoline (1957)
  • B. B.s brevveksling med svenske 1858–1909 (3 bd., 1960–61)B. B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bd., 1986–87)
  • God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990)
  • dessuten en stor samling brev i L. C. Nielsen: F. V. Hegel; et mindeskrift (2 bd.)
  • Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939).

Litteratur om Bjørnson og forfatterskapet

Nome, John (1934) Bjørnsons dikterproblem: studier omkring Over Ævne-ideen, Oslo: Gyldendal.

Noreng, Harald (1954) Bjørnstjerne Bjørnsons dramatiske diktning, Oslo: Gyldendal.

Amdam, Per (1969-1977) Bjørnson og kristendommen – Bjørnson og kristenarven, Oslo: Universitetsforlaget. 2 bind.

Bull, Francis (1982) Bjørnstjerne Bjørnson, Oslo: Aschehoug.

Agora  nr. 1/2 (1990) (tema: Bjørnstjerne Bjørnson)

Amdam, Per (1993) Bjørnstjerne Bjørnson. Kunstneren og samfunnsmennesket 1832-1880, Oslo: Gyldendal.

Sørensen, Øystein (1997) Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen, Oslo: Cappelen.

Hagtvet, Bernt (1998) Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres sted: Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken, Oslo: Aschehoug, 1998.

Keel, Aldo (1999) Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880-1910, Oslo: Gyldendal.

Keel, Aldo (2010) Bjørnson i kamp for Europas undertrykte folk, Oslo: Nasjonalbiblioteket.

Hoem, Edvard (2009-2012) Bjørnstjerne Bjørnson, Oslo: Oktober. 4 bind.

Bliksrud, Liv et al. (2013) Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier, Oslo: Novus.

Erik Bjerck Hagen (2013) Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter.

Les Bjørnsons bøker på nett

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 32 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Bjørnstjerne Bjørnson

Erik Bjerck Hagen Universitetet i Bergen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.