Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen

Per 2020 er 66 felt i drift på norsk side i Nordsjøen.
Det er tre norske havområder hvor det drives petroleumsvirksomhet: Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I tillegg blir det utredet om hvorvidt et fjerde område skal åpnes utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen deles ofte inn i tre underområder: nord, midt og sør.
Av /Norsk Petroleum.

Nordsjøen er havet mellom mellom Norge, De britiske øyer og det europeiske kontinentet. Det er et randhav til Atlanterhavet. Havet er ett av tre områder hvor det drives petroleumsutvinning utenfor norskekysten.

Den norske delen av Nordsjøen har et areal på 142 000 kvadratkilometer. Området er den mest utforskede delen av kontinentalsokkelen, og også der det er påvist og produsert mest olje og gass.

Per 2020 er det om lag 66 felt i produksjon i Nordsjøen.

Historikk

I biskop Erik Pontoppidan d.y.s Norgesbeskrivelse (1752–53) heter det: «Nord-Søens Fedme er næst dens Salthed en mærkværdig Egenskab --- End videre er det venteligt, at i Havet ligesom paa Jorden, udgyde sig her og der nogle rindende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naptha, Svovel, Steen-Kul-Fedme og andre bitumineuse og Olieagtige Safter.» Enda verket ble oversatt både til engelsk og tysk, skulle det gå over 200 år før Pontoppidans hypotese ble bevist.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Utviklingen i Nordsjøområdet kan spores tilbake til oppdagelsen av det enorme naturgassfunn i Groningen i Nederland i 1959. Ettersom de samme geologiske formasjoner var kjent i Øst-England, ble det igangsatt leting etter petroleum i området mellom Nederland og Storbritannia. I 1965 startet leteboringene, og allerede samme år gjorde BP det første gassfunnet (West Sole) i Nordsjøen. I de følgende 3–4 år ble det foretatt store undersøkelser i området, og man oppdaget et dusin felter som alle inneholdt naturgass.

Interessen for olje drev letevirksomheten nordover, og 1966 startet Esso leteboring på den norske kontinentalsokkelen. Det første funnet av kondensat ble gjort 1968 (Cod), etter boring av 40 tørre brønner. Det første oljefeltet (Ekofisk) ble funnet i 1969. Begge disse funnene ble gjort av Phillips-gruppen. Første oljefunn i britisk sektor var Forties (BP, 1970).

Senere er det gjort en rekke funn, de fleste nær Storbritannia. Mange av dem er store felter, også regnet i verdensmålestokk. Det største er feltet Troll, som ligger på norsk side av delelinjen, med cirka 1,3 billioner m3 utvinnbar gass og 233 millioner Sm³ olje. Statfjord ligger på grensen mellom norsk og britisk sokkel, og er et eksempel på en vellykket avtale mellom ulike nasjoner om felles utnyttelse av et felt.

Utbyggingen i Nordsjøen har også hatt stor teknologisk betydning; for første gang fant man her petroleum på relativt store dyp og i et område utsatt for kraftig sjø og vind. Her ble for første gang store plattformer av betong tatt i bruk. Nordsjøens betydning som petroleumsprovins skyldes ikke alene store forekomster av olje og gass, men også at det er relativt stor politisk ro i området, og at Nordsjøen ligger nær store forbrukssentre.

For ilandføring av olje og gass er undersjøiske rørledninger lagt fra feltene til Norge, Shetland, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og Danmark.

Flere felt er allerede tømt etter å ha vært i produksjon i mange år. Men med en velutbygd infrastruktur i form av plattformer og rørledninger er det sannsynlig at flere mindre felt som tidligere ble antatt ulønnsomme, etter hvert blir satt i produksjon.

Politiske forhold

Nordsjøen er inndelt i nasjonale sektorer, hovedsakelig etter midtlinjeprinsippet, fastlagt i Genèvekonvensjonen om kontinentalsokkelen i 1958. Norge ratifiserte opprinnelig ikke denne konvensjon ettersom den setter grensen ved en dybde på 200 meter eller så langt ut som det den gang var teknisk mulig å utnytte naturforekomstene, det såkalte utnyttelseskriteriet. Under et slikt lovregime i havretten ville den norske delen av Nordsjøen bare strekke seg ut til Norskerenna som – på ethvert punkt er dypere enn 200 meter.

Grensedelingen ble isteden fastlagt i avtaler med Storbritannia og Danmark i 1965. Norge ratifiserte deretter (1971) konvensjonen. Vest-Tyskland, som i henhold til midtlinjeprinsippet bare ville få et lite område, brakte sammen med Danmark og Nederland saken inn for den internasjonale domstol i Haag. Her fikk Vest-Tyskland medhold, og den endelige grense mellom disse land ble avtalt og ratifisert i 1970.

Det er blitt hevdet at grunnen til britenes positive holdning til midtlinjen var at den britiske regjering, blant annet på grunn av høy arbeidsledighet, ønsket å komme fort i gang med videre utforskning av gass- og eventuelt oljeforekomstene i Nordsjøen. I Danmark dukker derimot delelinjesaken opp igjen fra tid til annen, siden for eksempel Ekofisk kunne vært dansk med en annen politisk årvåkenhet i deleforhandlingene.

Nordsjøens geologi

Nordsjøen består av to avsetningsbassenger; Sørlige Nordsjøen har avsetninger fra karbon, mens Nordlige Nordsjøen har tertiæravsetninger på opptil 3000 meter. Nordsjøbassengene er atskilt av en undersjøisk rygg, Fyn–Ringkøbingryggen. I begge bassengene er det saltavsetninger fra perm. De tykkeste avleiringene finnes nær midtlinjen mellom britisk og norsk sokkel. Her finnes nord–sørgående sedimentfylte grøfter; Sentralgraben og Vikinggraben, som inneholder en rekke forekomster av olje og naturgass.

I Sørlige Nordsjøen er den kullførende sandsteinen fra karbon viktig som kildebergart for mange gassforekomster, som her ligger i en porøs ørkensandstein fra perm og er fanget opp under et lokk av steinsalt. I Sentrale og Nordlige Nordsjøen er en svart skifer, Kimmeridgeskifer, viktig som kildebergart for både olje og gass. Ekofisk-forekomstene ligger i en oppsprukket krittkalkstein under et lokk av tett skifer. Oljefeltene i Statfjord-området har porøse sandsteiner fra øvre trias og jura som reservoar. Gassfeltene i Frigg-området er knyttet til porøs sandstein fra eldste del av tertiær.

Kvadranter og blokker

Myndighetene har inndelt havområdene i kvadranter som tilsvarer en lengdegrad og en breddegrad. Hver kvadrant er videre inndelt i tolv blokker. I Nordsjøen er hver kvadrant navngitt fra 1 til 36, med nummer 1 liggende helt i sør-vest. Ekofisk-feltet ligger for eksempel i blokk 2/4, altså kvadrant nummer 2 og blokk nummer 4.

I Norskehavet og Barentshavet er hver kvadrant navngitt etter lengde- og breddegraden.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg