Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen

Utviklingen i Nordsjøområdet kan spores tilbake til 1959 og funnet av de enorme forekomstene av naturgass i Groningen i Nederland. Ettersom de samme geologiske formasjoner var kjent i Øst-England, ble det igangsatt leting etter petroleum i området mellom Nederland og Storbritannia. I 1965 startet leteboringene, og allerede samme år gjorde BP det første gassfunnet (West Sole) i Nordsjøen. I de følgende 3–4 år ble det foretatt store undersøkelser i området, og man oppdaget et dusin felter som alle inneholdt naturgass.

Interessen for olje drev letevirksomheten nordover, og i 1966 startet Esso leteboring på den norske kontinentalsokkelen. Det første funnet av kondensat ble gjort i 1968 (Cod), etter boring av 40 tørre brønner. Det første oljefeltet (Ekofisk) ble funnet i 1969. Begge disse funnene ble gjort av Phillips-gruppen. Første oljefunn i britisk sektor var på Forties (BP i 1970).

Senere er det gjort en rekke funn, de fleste nær Storbritannia. Mange av feltene er store, også regnet i verdensmålestokk. Det største er feltet Troll, som ligger på norsk side av delelinjen, med cirka 1,4 milliarder kubikkmeter (m³) utvinnbar gass og 295 millioner standard kubikkmeter (Sm³) olje. Statfjord ligger på grensen mellom norsk og britisk sokkel, og er et eksempel på en vellykket avtale mellom ulike nasjoner om felles utnyttelse av et felt.

Utbyggingen i Nordsjøen har også hatt stor teknologisk betydning; for første gang fant man her petroleum på relativt store dyp og i et område utsatt for kraftig sjø og vind. Her ble for første gang store plattformer av betong tatt i bruk. Nordsjøens betydning som petroleumsprovins skyldes ikke alene store forekomster av olje og gass, men også at det er relativt stor politisk ro i området, og at Nordsjøen ligger nær store forbrukssentre.

For ilandføring av olje og gass er det lagt undersjøiske rørledninger fra feltene til Norge, Shetland, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og Danmark.

Flere felt er allerede tømt etter å ha vært i produksjon i mange år. Men med en velutbygd infrastruktur i form av plattformer og rørledninger er det sannsynlig at flere mindre felt som tidligere ble antatt ulønnsomme, etter hvert blir satt i produksjon.

Nordsjøen er inndelt i nasjonale sektorer, hovedsakelig etter midtlinjeprinsippet, fastlagt i Genèvekonvensjonen om kontinentalsokkelen i 1958. Norge ratifiserte opprinnelig ikke denne konvensjonen ettersom den setter grensen ved en dybde på 200 meter eller så langt ut som det den gang var teknisk mulig å utnytte naturforekomstene, det såkalte utnyttelseskriteriet. Under et slikt lovregime i havretten ville den norske delen av Nordsjøen bare strekke seg ut til Norskerenna som – på ethvert punkt er dypere enn 200 meter.

Grensedelingen ble isteden fastlagt i avtaler med Storbritannia og Danmark i 1965. Norge ratifiserte deretter konvensjonen i 1971. Vest-Tyskland, som i henhold til midtlinjeprinsippet bare ville få et lite område, brakte sammen med Danmark og Nederland saken inn for den internasjonale domstolen i Haag. Her fikk Vest-Tyskland medhold, og den endelige grensen mellom disse land ble avtalt og ratifisert i 1970.

Det er blitt hevdet at grunnen til britenes positive holdning til midtlinjen var at den britiske regjering, blant annet på grunn av høy arbeidsledighet, ønsket å komme fort i gang med videre utforskning av gass- og eventuelt oljeforekomstene i Nordsjøen. I Danmark dukker derimot delelinjesaken opp igjen fra tid til annen, siden for eksempel Ekofisk kunne vært dansk med en annen politisk årvåkenhet i delelinjeforhandlingene.

Nordsjøen består av to avsetningsbassenger; sørlige Nordsjøen har avsetninger fra karbon, mens nordlige Nordsjøen har tertiæravsetninger på opptil 3000 meter. Nordsjøbassengene er atskilt av en undersjøisk rygg, Fyn–Ringkøbingryggen. I begge bassengene er det saltavsetninger fra perm. De tykkeste avleiringene finnes nær midtlinjen mellom britisk og norsk sokkel. Her finnes nord–sørgående sedimentfylte grøfter; Sentralgraben og Vikinggraben, som inneholder en rekke forekomster av olje og naturgass.

I sørlige Nordsjøen er den kullførende sandsteinen fra karbon viktig som kildebergart for mange gassforekomster, som her ligger i porøs ørkensandstein fra perm og er fanget opp under et lokk av steinsalt. I sentrale og nordlige Nordsjøen er en svart skifer, Kimmeridgeskifer, viktig som kildebergart for både olje og gass. Ekofisk-forekomstene ligger i oppsprukket krittkalkstein under et lokk av tett skifer. Oljefeltene i Statfjord-området har porøse sandsteiner fra øvre trias og jura som reservoar. Gassfeltene i Frigg-området er knyttet til porøs sandstein fra eldste del av tertiær.

Myndighetene har inndelt havområdene i kvadranter som tilsvarer én lengdegrad og én breddegrad. Hver kvadrant er videre inndelt i tolv blokker. I Nordsjøen er hver kvadrant navngitt fra 1 til 36, med nummer 1 liggende helt i sørvest. Ekofiskfeltet ligger for eksempel i blokk 2/4, altså kvadrant nummer 2 og blokk nummer 4.

I Norskehavet og Barentshavet er hver kvadrant navngitt etter lengde- og breddegraden.

• Nordsjøen
• Petroleumsfeltene på norsk kontinentalsokkel
• Norsk oljehistorie

• Norsk Petroleum: Aktivitet per havområde