New towns, betegnelse brukt om nye, planlagte byanlegg. Slike bysamfunn er anlagt i en rekke land spesielt etter den annen verdenskrig, enten som nye industribyer eller for å avlaste sentrale deler av eksisterende storbyer. De nye byene kan enten, som i Storbritannia, være resultatet av planlegging fra myndighetenes side, eller, som i USA, et resultat av privat foretaksomhet.

Det mest omfattende eksempel på slike byplanprosjekter i statlig regi er det som har funnet sted i Storbritannia etter den annen verdenskrig. Arbeidet var opprinnelig basert på behovet etter krigen for en omfattende gjenoppbygging, og en målsetting om å desentralisere industrien og spre befolkningen ut fra de tettbefolkede storbyområdene. Dette førte til den første New Towns Act (vedtatt 1946), som la det administrative grunnlaget for bygging av «første generasjon» britiske new towns. 1946–50 ble det utpekt 14 slike byer, hvorav 11 i England (åtte i en avstand av 30–45 km fra London), én i Wales og to i Skottland. Bl.a. for å unngå omfattende pendling til storbyene (jfr. hageby, drabantby), var de langt på vei forutsatt å være selvstendige enheter, med et allsidig tilbud av arbeidsplasser og service. 1955–70 ble det utpekt ytterligere 14 new towns, hvorav 11 i England og tre i Skottland, delvis for å stimulere industriutviklingen i kriserammede industriområder (f.eks. Central Lancashire).

Lovgivningen er blitt utvidet til også å tillate en utvidelse av eksisterende mellomstore byer, f.eks. Peterborough og Northampton, i første rekke for å demme opp for veksten i Sørøst-England. Planlagt folketall for de første nye byene var 30 000–140 000, mens måltallet for «andre generasjon» ble økt til 70 000–250 000 for å sikre byene et bedre nærings- og servicegrunnlag. I alt bodde i 1981 1,9 mill. mennesker i de britiske new towns.

Uttrykket brukes også om tilsvarende byer i andre land. Til de nye byene som har vokst frem som et resultat av overbefolkning i en storby, hører Vällingby (utenfor Stockholm) og Tapiola (utenfor Helsinki). Landene i Øst-Europa har anlagt en hel rekke nye industribyer, bl.a. Toliatti i Russland (med bilfabrikken Lada) og Nowa Huta i Polen (utenfor Kraków, stålverk), men også avlastningsbyer, f.eks. Selenograd utenfor Moskva. I USA har byggingen av nye bysamfunn nærmest i sin helhet foregått ved hjelp av privat kapital, og har stort sett siktet mot anlegg av sovebyer (i nærheten av byer som Washington, Baltimore, New York, San Francisco, Los Angeles), og mot «pensjonistbyer» i Florida og i statene i sørvest. Til de førstnevnte hører Columbia i Maryland og Reston i Virginia. I en egen kategori står byggingen av nye hovedsteder, slik som Brasília (Brasil), Canberra (Australia), Islamabad (Pakistan), Dodoma (Tanzania) og Yammousoukro (Elfenbenskysten).

New towns har generelt vært preget av avanserte arkitektoniske og funksjonelle trekk. Dette gjelder særlig inndelingen av byene i atskilte enheter i forhold til deres funksjoner, separering av bil- og fotgjengertrafikk, og fremfor alt når det gjelder områdeplanlegging.

Selv om de nye byene ble anlagt som selvstendige enheter, har resultatene ikke helt svart til forventningene der målsettingen var å avlaste storbyene. Særlig er de blitt kritisert for å være for «statiske». Både en noe ensidig næringsstruktur og ikke minst den sterke økningen i folks mobilitet, har i mange tilfeller skapt en betydelig pendling fra de nye byene inn til storbyene. Således viste en undersøkelse fra Vällingby (1972) at 23 000 av totalt 25 000 yrkestagere pendlet ut av området, derav halvparten til Stockholm sentrum.

Se for øvrig by.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.