new towns

Det mest omfattende eksemplet på slike byplanprosjekter i statlig regi er det som har funnet sted i Storbritannia etter andre verdenskrig. Arbeidet var opprinnelig basert på behovet etter krigen for en omfattende gjenoppbygging, og en målsetting om å desentralisere industrien og spre befolkningen ut fra de tettbefolkede storbyområdene. Dette førte til den første New Towns Act (vedtatt 1946), som la det administrative grunnlaget for bygging av «første generasjon» britiske new towns.

Fra 1946 til 1950 ble det utpekt 14 slike byer, hvorav 11 i England (åtte i en avstand av 30–45 km fra London), én i Wales og to i Skottland. Blant annet for å unngå omfattende pendling til storbyene (jfr. hageby, drabantby), var de langt på vei forutsatt å være selvstendige enheter, med et allsidig tilbud av arbeidsplasser og service. Fra 1955 til 1970 ble det utpekt ytterligere 14 new towns, hvorav 11 i England og tre i Skottland, delvis for å stimulere industriutviklingen i kriserammede industriområder (for eksempel Central Lancashire).

Lovgivningen er blitt utvidet til også å tillate en utvidelse av eksisterende mellomstore byer, for eksempel Peterborough og Northampton, i første rekke for å demme opp for veksten i Sørøst-England. Planlagt folketall for de første nye byene var 30 000–140 000, mens måltallet for «andre generasjon» ble økt til 70 000–250 000 for å sikre byene et bedre nærings- og servicegrunnlag. I alt bodde det i 1981 1,9 millioner mennesker i de britiske new towns.

Uttrykket brukes også om tilsvarende byer i andre land. Til de nye byene som har vokst frem som et resultat av overbefolkning i en storby, hører Vällingby utenfor Stockholm og Tapiola utenfor Helsinki.

Landene i Øst-Europa har anlagt en hel rekke nye industribyer, blant annet Toliatti i Russland (med bilfabrikken Lada) og Nowa Huta utenfor Kraków i Polen (med stålverk), men også avlastningsbyer, for eksempel Selenograd utenfor Moskva.

I USA har byggingen av nye bysamfunn nærmest i sin helhet foregått ved hjelp av privat kapital, og har stort sett siktet mot anlegg av sovebyer i nærheten av byer som Washington, Baltimore, New York, San Francisco og Los Angeles, og mot «pensjonistbyer» i Florida og i statene i sørvest. Til de førstnevnte hører Columbia i Maryland og Reston i Virginia.

I en egen kategori står byggingen av nye hovedsteder, slik som Brasília (Brasil), Canberra (Australia), Islamabad (Pakistan), Dodoma (Tanzania), Abuja (Nigeria), Nay Pyi Taw (Myanmar) og Yammousoukro (Elfenbenskysten).

New towns har generelt vært preget av avanserte arkitektoniske og funksjonelle trekk. Dette gjelder særlig inndelingen av byene i atskilte enheter i forhold til deres funksjoner, separering av bil- og fotgjengertrafikk, og fremfor alt når det gjelder områdeplanlegging.

Selv om de nye byene ble anlagt som selvstendige enheter, har resultatene ikke alltid svart til forventningene der målsettingen var å avlaste storbyene. Særlig er de blitt kritisert for å være for «statiske». Både en noe ensidig næringsstruktur og ikke minst den sterke økningen i folks mobilitet, har i mange tilfeller skapt en betydelig pendling fra de nye byene inn til storbyene. Således viste en undersøkelse fra Vällingby (1972) at 23 000 av totalt 25 000 yrkestagere pendlet ut av området, derav halvparten til Stockholm sentrum.

• by