økumenikk

Økumenikk er betegnelse på tiltak som vil fremme økt forståelse og samarbeid mellom ulike kirkesamfunn med sikte på å synliggjøre kirkelig enhet.

Faktaboks

etymologi:
av gresk oikumene, ‘den bebodde verden’, evt. ‘hele den kjente verden’

Allerede grekerne brukte begrepet økumene om «den bebodde verden» for å avgrense sin sivilisasjon mot de barbariske fremmede. På 300-tallet ble begrepet en del av kirkelig terminologi. Det ble brukt om den kristne verden, kristenheten, og konsilene (kirkemøtene) som fattet beslutninger for hele kirken, ble kalt økumeniske konsiler. Etter splittelsen mellom øst- og vestkirken, formelt fra 1054, var slike felles beslutninger ikke lenger mulig (se skisma). Tradisjonen om de økumeniske konsiler som uttrykk for den udelte kirke, spiller imidlertid fortsatt en viktig rolle, særlig i Østkirken.

Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431, de tre første økumeniske konsiler, er anerkjent av de fleste kirkesamfunn, inkludert de orientalsk ortodokse kirkene. Lutherske og anglikanske kirker godtar også Kalkedon i 451, mens de østlig ortodokse og den katolske kirke regner med ytterligere tre økumeniske konsiler: Konstantinopel II i 553, Konstantinopel III i 680–681 og Nikea II i 787.

Den økumeniske bevegelse

På 1900-tallet ble «den økumeniske bevegelse» benevnelsen på de kirkelige enhetsbestrebelsene. Verdensmisjonskonferansen i Edinburgh 1910 regnes som gjennombruddet for den moderne økumeniske bevegelsen. Et av bevegelsens bibelske kjerneord er Jesu bønn i Johannesevangeliet kapittel 17, vers 21 om at disiplene må være ett for at verden skal tro. Målet er at den enhet som Det nye testamentet taler om, skal bli synlig i kirkenes liv med hverandre. Symbol for den økumeniske bevegelse er skipet.

Den økumeniske bevegelse er ikke identisk med en bestemt organisasjon, men Kirkenes Verdensråd (KV) er et sentralt samlingssted. KV ble dannet i 1948, og bare kirker kan være medlem av rådet. Over 340 kirkesamfunn er med i KV.

Historikk

Kristenhetens historie har vært preget ikke bare av en utvikling mot større mangfold, men også av læremessige stridigheter som har ført til splittelse og kirker som har opptrådt som motstandere. Den moderne økumeniske bevegelse har forløpere i tidligere enhetsbestrebelser, som forsøkene i middelalderen på å gjenforene Østkirken og Vestkirken, forsøkene på å skape enhet mellom de mange kirkene fra reformasjonstiden, eller mellom reformasjonskirker og den ortodokse kirke. Misjonen fra 1800-tallet av fulgte de kirkelige skillelinjene, men viste også mange steder at det var lite hensiktsmessig for kirkesamfunnene å opptre som konkurrenter i stedet for som trosfeller.

I tiden etter 1910 ble Faith and Order-bevegelsen dannet for å drøfte lærespørsmål og på den måten bygge ned den teologiske uenigheten mellom kirkesamfunnene. I 1920 etablerte man Life and Work som ville skape enhet gjennom praktisk samarbeid og felles innsats i misjon og sosialetisk engasjement. Life and Work holdt møter i Stockholm i 1925 – etter initiativ av den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom – og i Oxford 1937 hvor man drøftet en rekke sosialetiske og politiske spørsmål og deres forhold til kristen tro. Faith and Order gjennomførte verdenskonferanser i Lausanne i 1927 og i Edinburgh i 1937 med splittende lærespørsmål kirkene i mellom og betydningen av kirkelig enhet som sentrale tema. KV forente disse bevegelsene i en felles organisasjon.

Resultater

Dialoger mellom to kirkesamfunn foregår både internasjonalt og nasjonalt, og det er ofte de nasjonale eller regionale samtalene som fører til avtale om kirkefellesskap. I mange land har en del protestantiske kirker sluttet seg sammen i unerte kirker, og i Norge har Den norske kirke og Metodistkirken inngått en avtale om utvidet fellesskap og det som kalles alter- og prekestolfellesskap. Porvoo-avtalen mellom de anglikanske kirker i Storbritannia og lutherske kirker i Norden og Baltikum er et annet viktig eksempel på at den økumeniske bevegelse har ført til konkrete resultater. Av protestantiske kirker er det særlig pinsevennene som har nølt med å slutte seg til bevegelsen.

Den katolske kirke var lenge avvisende til den økumeniske bevegelse ut fra det syn at sann forening bare kunne skje ved at de som hadde forlatt Moderkirken, vendte tilbake. Opprettelsen av et sekretariat (i dag Rådet) til fremme av kristen enhet i Vatikanet i 1960, og ikke minst det 2. Vatikankonsil 1962–65, endret dette gjennom flere dekreter om økumenismen. Siden 1967 har den katolske kirken engasjert seg i økumeniske dialoger. Særlig har forholdet til den ortodokse kirke bedret seg, og i 1965 ble de gjensidige bannbullene fra splittelsen mellom øst og vest i 1054 tilbakekalt. Et forsøk i 1998 på å avkrefte den aktuelle gyldighet av bannlysningen mellom katolikker og lutheranere når det gjelder læren om rettferdiggjørelsen, har imidlertid ikke vunnet tilstrekkelig offisiell katolsk støtte. Den katolske kirke er ikke medlem av KV, men deltar i noen av rådets kommisjoner, spesielt Faith and Order.

Også ungdom og studenter har funnet sammen i internasjonale og tverrkonfesjonelle bevegelser som KFUM/KFUK og Studentbevegelsen. I tillegg har mange åndelige bevegelser også gått på tvers av konfesjonsgrensene fra pietismen av, og har lagt grunnlag for at likesinnede fra mange kirker kunne kjenne en felles tilhørighet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg