kontinentalsokkel (rettslige forhold)

Artikkelstart

Det rettslige begrepet kontinentalsokkel er definert i havrettskonvensjonen og omfatter havbunnen og undergrunnen av undersjøiske områder som strekker seg fra yttergrensen av sjøterritoriet (tolv nautiske mil), som en naturlig forlengelse av landterritoriet ut til hvor havbunnen skrår nedover mot større havdyp (kontinentalmarginen), eller ut til 200 mil fra grunnlinjene hvor marginen ikke strekker seg utover denne grensen.

I motsetning til 200 mils økonomiske sone, kreves det ikke at kyststaten proklamerer kontinentalsokkelen. Den er en «iboende» rettighet over et område som anses som en naturlig forlengelse av landterritoriet.

Historikk

Historisk var kontinentalsokkelen etter det åpne havs friheter tilgjengelige for alle stater. Etterhvert som teknologien gjorde ressursene på havbunnen tilgjengelige, skapte dette folkerettslig problemer. Utenfor kyststatenes sjøterritorium skulle den etter reglene om fritt hav i prinsippet være fri for alle. USA, som første kyststat gjorde krav på eksklusiv kontroll over ressursene på kontinentalsokkelen gjennom president Trumans proklamasjon i 1945. Dette ble fulgt opp av andre kyststater.

Genèvekonvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen

FN søkte å kodifisere statspraksisen knyttet til kontinentalsokkelen. Konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen ga kyststatens rett over naturressursene på sokkelen ut til 200 meters dyp eller så langt havets dybde gjorde det mulig å utnytte forekomstene. I praksis dekker de ulike kyststaters krav stort sett områder ut til 200 til 500 meters dyp. Kyststaten hadde enerett til å utforske og utnytte naturforekomster på havbunnen og i dens undergrunn. Eneretten omfatter også sedentære fiskerier, det vil si fiske etter arter som sitter fast på havbunnen eller ikke kan bevege seg uten i stadig fysisk kontakt med denne.

Etter som den tekniske utvikling har gjort det mulig å utnytte resursene stadig lenger utover på kontinentalsokkelen, er Genèvekonvensjonens regler om fastsettelse av yttergrensen for sokkelen blitt uhensiktsmessig. Spørsmålet ble derfor tatt opp igjen på FNs tredje havrettskonferanse (1973-1982) og må også ses i sammenheng med Det internasjonale havbunnsområde (som ligger utenfor kontinentalsokkelen).

Havrettskonvensjonen av 1982

Reglene om kontinentalsokkelen finnes nå i Havrettskonvensjonen av 1982 (se havrett) del VI (artikkel 76 til 85). Det er fastsatt nærmere regler for å fastsette yttergrensen hvor den strekker seg utenfor 200 nautiske mil (artikkel 76 nummer 4 til 7). Kyststaten plikter å sende dokumentasjonen for fastsettelsen av yttergrensen til Kommisjonen for kontinenalsokkelens yttergrenser. Kommisjonen skal vurdere denne informasjonen og gi anbefalinger til kyststaten om etableringen av yttergrensen. Kyststaten skal fastsette yttergrensen på grunnlag av disse anbefalingen, og den blir da endelig og bindende. Dersom kyststaten er uening med anbefalingene til Kommisjonen, skal den levere revidert eller ny informasjon.

Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser, består av 21 medlemmer som skal ha ekspertise i geologi, geofysikk eller hydrografi, og velges av statspartene blant deres borgere med en rimelig geografisk spredning. Medlemmene skal utføre vervet i sin personlige egenskap. Kommisjonen skal vurdere datamateriale som kyststaten har framlagt, og gi anbefalinger. Den skal også gi vitenskapelig og teknisk råd til kyststater.

Kyststaten har eksklusiv rett til å utforske og utnytte naturforekomstene på kontinentalsokkelen (artikkel 77 og 78). (Jurisdiksjonen over havområdene over bunnen reguleres av de øvrige regler for de respektive geografiske områder. Særlig viktig er reglene om økonomisk sone.). Konsekvensen av denne retten er enerett til å tillate og regulere boring på sokkelen, samt til å tillate og regulere bygging og drift av kunstige øyer, samt installasjoner og strukturer som er ment for å utnytte ressursene på kontinentalsokkelen, samt andre som kan hindre virksomheten til kyststaten.

For utnyttelse av ressursene på sokkelen utenfor 200 mil fra grunnlinjen, skal det betales en avgift til det internasjonale samfunn (artikkel 82).

Hvor kontinentalsokkelen til motstøtende eller tilstøtende kyststater er overlappende, plikter de å bli enige om en delelinje.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg