Norsk Hydro startet i 1988 oljeproduksjon på Oseberg-feltet i Nordsjøen, noe som markerte selskapets gjennombrudd som oljeselskap. Bildet viser Oseberg feltsenters tre plattformer, i midten en betongplattform med boligkvarter og helikopterdekk, som er forbundet med broer til to plattformer med stålunderstell og boreutstyr.

NHASA. Begrenset gjenbruk

Norsk Hydro ASA

. Begrenset gjenbruk

Oslo, norsk industrikonsern grunnlagt i 1905 med virksomhet innen energi og aluminium, landets nest største selskap etter Statoil med virksomhet i over 50 land over hele verden. Norsk Hydro ble grunnlagt av ingeniøren Sam Eyde med fransk, svensk og noe norsk kapital. I 2004 ble den opprinnelige kunstgjødselvirksomheten (Hydro Agri) skilt ut som det børsnoterte konsernet Yara, og i 2007 ble selskapets olje- og gassdivisjon fusjonert med Statoil i StatoilHydro, som senere skiftet navn til Statoil. Hydro hadde en omsetning på 77,9 milliarder kroner i 2014. Selskapet har cirka 13 000 ansatte verden over, av dem er rundt 3400 ansatt i Norge. Konsernsjef er Svein Richard Brandtzæg, styreleder Terje Vareberg. Staten eier 34,26 prosent av aksjene (per 2017).

Norsk Hydro var verdens niende største produsent av aluminium med en egen årsproduksjon på om lag 1,9 millioner tonn (2014). Konsernet har smelteverk for produksjon av primæraluminium på Karmøy, i Høyanger, Årdal, Husnes og Sunndalsøra, samt verk i Australia, Canada, Tyskland og Slovakia, det siste deleid. Karmøy-verket startet produksjon i 1967 og markerte Hydros første satsing innen området, de tre andre kom inn i konsernet i 1986 gjennom Hydros overtakelse av Årdal og Sunndal Verk. Verket på Sunndalsøra ble bygd i 2002–2004 og ble Europas største; ved de øvrige norske verk ble det varslet innskrenkninger. I 2004 offentliggjorde Hydro planer om bygging av et stort smelteverk, et metallstøperi og et gasskraftverk i Qatar i samarbeid med myndighetene. Qatalum-verket sto ferdig i april 2010, og var det største aluminiumsmelteverket da det åpnet. Verket kan produsere 585 000 tonn årlig.

Innen videreforedling av aluminium har Hydro en rekke bedrifter i Norge (blant annet i Raufoss og Holmestrand) og mange andre land. Disse har bil- og bygningsindustri som sine viktigste kunder.

Hydro var også en av verdens største produsenter av magnesium med fabrikk i Canada (Bécancour). Hydros første magnesiumfabrikk, anlagt på Herøya i 1951, ble avviklet i 2002. Fabrikken i Canada ble stengt i 2006.

Norsk Hydro er Norges nest største vannkraftprodusent etter Statkraft med en årlig produksjon på cirka 10 TWh i 24 kraftstasjoner på 20 steder i Telemark, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Nordland. Kraftverkene i Telemark (blant annet Svelgfoss, Såheim og Vemork) er Hydros eldste og skaffet strøm til den første gjødselproduksjonen. I 1950-årene kom Skafså kraftverk i Telemark i forbindelse med oppstart av magnesiumproduksjon på Herøya, samt Sundsfjord kraftverk i Nordland for å skaffe strøm til ammoniakk- og gjødselproduksjon i Glomfjord. Røldal-Suldal ble utbygd i 1960-årene for å skaffe strøm til aluminiumsverket på Karmøy, og Tyin- og Fortun-verkene kom inn i Hydro på ny gjennom overtakelsen av Årdal og Sunndal Verk i 1986.

I samarbeid med ingeniøren Sam Eyde hadde professor Kristian Birkeland i 1904 ferdigutviklet en elektrisk lysbueovn som gjorde det mulig å fremstille nitrogengjødsel basert på luftens nitrogen (Birkeland–Eydes metode). For å utnytte metoden grunnla Sam Eyde i 1905 Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab med svensk, fransk og noe norsk kapital. Den svenske kapitalen ble stilt til rådighet av brødrene Jacob og Markus Wallenberg og deres Stockholms Enskilda Bank. Markus Wallenberg var for øvrig styreformann i Hydro til 1942.

Verdens første fabrikk for produksjon av kunstgjødsel (kalsiumnitrat eller kalksalpeter, se Norgesalpeter) ble satt i drift på Notodden i 1905, etterfulgt av en større fabrikk i Rjukan, hvor første byggetrinn var ferdigstilt i 1912 og andre byggetrinn i 1916. Driften på Notodden ble startet som en forsøksfabrikk for lysbuemetoden av Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (Elkem), som Eyde var med å grunnlegge i 1904. Birkeland–Eydes metode krevde store mengder elektrisk kraft, så Hydro gjennomførte i perioden 1905–1916 en storstilt kraftutbygging i Telemark med kraftstasjonene Svelgfoss ved Notodden og Såheim og Vemork ved Rjukan. Fallrettighetene til Rjukanfossen hadde Eyde tidligere sikret gjennom samarbeid med Wallenberg-brødrene. Etter et kortvarig samarbeid med det tyske kjemikonsernet BASF, kom majoriteten av Hydros aksjer på franske hender, og under første verdenskrig innstilte Hydro mye av sine leveranser av gjødsel til Tyskland, til da selskapets største marked. Selskapet leverte i stedet først og fremst ammoniumnitrat som råstoff til fransk krigsindustri. Sam Eyde gikk av som generaldirektør i 1917.

I 1920-årene var en ny og mer økonomisk metode for fremstilling av ammoniakk, og derav nitrater, ferdigutviklet i Tyskland, den såkalte Haber–Bosch-metoden. For å redde selskapet økonomisk måtte Hydro skifte til den nye teknologien, og gikk derfor i 1927 inn i en tett allianse med tyske I.G. Farbenindustrie. Dette var opprettet i 1925 ved sammenslutning av Tysklands ledende kjemiske bedrifter. Farbenindustrie overtok 25 prosent av Hydros aksjekapital (og Hydro aksjer i det tyske), men fremdeles kontrollerte franske interesser over halvparten av aksjene. Basert på den nye metoden åpnet Hydro i 1929 en ny kunstgjødselfabrikk (Eidanger Salpeterfabriker) ved kysten, på Herøya i Porsgrunn. Hit ble ammoniakk fraktet med ferge og jernbane fra Rjukan og Notodden og foredlet til kalksalpeter, fra 1938 også fullgjødsel med flere næringsstoffer. Herøya-anlegget ble snart Norges største industriarbeidsplass. En viss gjødselproduksjon fortsatte på Rjukan, men produksjonen i Notodden ble avviklet i 1934, samtidig som nye fabrikker ble åpnet på Herøya.

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 konfiskerte/kjøpte tyskerne de franske aksjene i Norsk Hydro og gjorde langt på vei selskapet til et redskap for sin krigsproduksjon. De opprettet Nordag (Nordische Aluminium Gesellschaft AG) for produksjon av aluminium, særlig til bruk i bombefly. Nordag, I.G. Farbenindustrie og Norsk Hydro dannet i 1941 selskapet Nordisk Lettmetall, hvor Hydros generaldirektør og senere styreformann Axel Aubert ble formann i representantskapet. Nordisk Lettmetall startet bygging, også med utenlandske tvangsarbeidere, av en stor aluminiumsfabrikk på Herøya, som imidlertid ble ødelagt i et kraftig alliert flyangrep i 1943, der 55 personer omkom. Samme år ble også anleggene på Rjukan bombet, og 20 personer omkom. Foranledningen her var først og fremst produksjonen av tungtvann (fra 1934) ved Hydros hydrogenfabrikk på Vemork. Man antok at tungtvannet kunne brukes i utviklingen av en tysk atombombe. Vemork-fabrikken hadde samme vinter blitt ødelagt i en dristig sabotasjeaksjon (tungtvannsaksjonen), men var bygd opp igjen.

I en gransking fra norske myndigheter etter krigen ble det reist kritikk mot Hydro-ledelsens håndtering av forbindelsen med tyskerne, men blant annet av frykt for alvorlige økonomiske konsekvenser ble det aldri reist sak. De allierte hadde imidlertid betraktet Norsk Hydro som et selskap som bistod fienden. Det ble også av mange ansett som kritikkverdig at flere store norske selskap, kjent som Oslokonsortiet (blant annet Orkla), ved en aksjeemisjon i 1941 hadde tegnet seg for cirka fire prosent av Hydros samlede aksjekapital. Kapitalutvidelsen var ment å gjøre Norsk Hydro i stand til å delta i Norsk Lettmetall, som var sterkt tyskdominert i likhet med Hydro selv. Under krigen gikk Hydro stort sett med overskudd, og aksjene gav gevinst.

Etter krigen ble Hydro et norskeid selskap ved at staten overtok de fleste tyske aksjene, ble største eier (cirka 45 prosent) og sammen med norske privatinteresser hadde aksjemajoriteten, selv om mange aksjer også ble tilbakeført til de tidligere franske eierne. I 1947 ble en ny ammoniakkfabrikk anlagt i Glomfjord i Nordland, fra 1955 også med gjødselproduksjon. Gjødselekspansjonen fortsatte i 1960-årene ved at Hydro gikk utenlands og kjøpte en stor del av det danske Korn- og Foderstofkompagniet. Dette ble senere til fiskefôrselskapet BioMar, hvor Hydro solgte seg ut i 2005. Fra 1969 var Norsk Hydro også med som samarbeidspartner i en stor gjødselfabrikk i Qatar (Qafco), selskapets første virkelig store utenlandssatsing. Deretter kjøpte Hydro et stort nederlandsk gjødselselskap (NSM) i 1979, i perioden frem til 1986 etterfulgt av oppkjøp av gjødselselskaper i Sverige, Storbritannia, Tyskland og Frankrike (Cofaz), og Norsk Hydro ble Europas største gjødselselskap. Ammoniakkproduksjonen på Rjukan ble avviklet i 1991. I 2004 ble hele gjødselvirksomheten utskilt i selskapet Yara.

I 1950-årene startet selskapet også plast- (PVC) og magnesiumproduksjon på Herøya, som sammen med stor etterspørsel etter kunstgjødsel gav god lønnsomhet, som imidlertid sank ved overgangen til 1960-årene. Hydro gikk da over til oljebasert ammoniakkproduksjon, som var mindre kraftkrevende, som basis for kunstgjødsel, og utvidet dessuten virksomheten til aluminium og olje.

I 1963 gikk Norsk Hydro inn i aluminiumsvirksomhet, noe de hadde hatt ønske om flere ganger siden grunnleggelsen. Hydro og et amerikansk selskap dannet da Alnor og startet produksjon av aluminium ved et verk på Karmøy, fra 1973 heleid av Hydro. Kraft til verket fikk Hydro fra utbygging av Røldal-Suldal-vassdraget, hvor selskapet hadde ervervet fallrettighetene i 1950-årene. I 1986 overtok så Hydro det store statlige selskapet Årdal og Sunndal Verk med anlegg i Høyanger, Årdal og Sunndal og ble en av de store europeiske produsenter. Ved overtakelsen av tyske Vereinigte Aluminiumwerke (VAW) og franske Technal (videreforedling) i 2002 ble selskapet en av verdens største produsenter.

I 1980-årene satset Norsk Hydro også på mange felt utenfor kjerneområdene, slik som næringsmidler, havbruk og legemidler. Hydro skaffet seg i 1989 aksjemajoriteten i sjokoladeprodusenten Freia Marabou, som i 1993 ble solgt til amerikanske Kraft General Foods. Innen fiskeoppdrett var konsernet i 1990-årene verdensledende innen lakseoppdrett gjennom selskapet Hydro Seafood, i 2001 solgt til nederlandske Nutreco. Innen legemidler hadde Norsk Hydro virksomhet gjennom selskapene Hydro Pharma og Pronova Biocare, begge solgt i perioden 2003–2005.

Norsk Hydro hadde en betydelig petrokjemisk virksomhet organisert gjennom Hydro Polymers. I Norge omfattet virksomheten en fabrikk for polyvinylklorid (PVC) på Herøya i Porsgrunn og to fabrikker for klor og vinylklorid på Rafnes i Bamble. Den første PVC-produksjonen på Herøya startet i 1951 og bygde på en klorfabrikk fra krigsårene, Rafnes-fabrikkene stammer fra henholdsvis 1978 og 2005. Hydro Polymers hadde også PVC-produksjon i Sverige fra 1984 (Stenungsund ved Göteborg) og i Storbritannia fra 1982. Hydro samarbeidet ellers med Borealis om en etylenfabrikk på Rafnes (Noretyl), samt hadde petrokjemiske samarbeidsprosjekter i Portugal. Hydro Polymers ble solgt til britiske Ineo i 2008.

Norsk Hydro engasjerte seg i oljevirksomheten i Nordsjøen fra starten av, blant annet fordi de innså oljens betydning i den nye produksjonsmetoden for gjødsel. Allerede i 1963 ble selskapet med i den franske Petronord-gruppen, som drev oljeleting. Da det første funnet ble gjort av amerikanske Phillips på Ekofiskfeltet i 1969, hadde Hydro en liten andel her takket være et tidligere makeskifte mellom Petronord og Phillips. Ekofisk ble etterfulgt av en eierandel i Friggfeltet, og Norsk Hydro ble således Norges første oljeselskap. Konsernsjef ved inngangen til oljealderen var Johan B. Holte. Under regjeringen Borten var det planer om å bruke Norsk Hydro som statens redskap i oljevirksomheten, og staten kjøpte seg også opp til over halvparten av aksjekapitalen. I stedet ble det rene statsselskapet Statoil opprettet i 1972 under regjeringen Bratteli.

I 1974 vedtok Stortinget å bygge et stort petrokjemikompleks på Rafnes i Bamble, tvers over fjorden for Herøya, for å videreforedle den norske oljen. Anleggene var eid i fellesskap av Hydro (51 prosent), Statoil og det private Saga. Rafnes-anlegget var i produksjon fra 1978 og omfattet en etylenfabrik (Noretyl) som forsynte en klorfabrikk og flere plastfabrikker med råstoff.

I 1982 ble Norsk Hydro tildelt sitt første operatørskap i Nordsjøen, for olje- og gassfeltet Oseberg. Feltet ble åpnet for drift i 1989 og markerte Hydros gjennombrudd som oljeselskap med nyvunne kunnskaper i offshoreteknologi. Samme år utførte Hydro den første vellykkede horisontalboring på Trollfeltet. I 1999 utvidet Hydro virksomheten betydelig ved, sammen med Statoil, å kjøpe det privateide Saga Petroleum. Statoil ble senere kjøpt ut gjennom å få overta enkelte feltandeler. I 2005 kjøpte Hydro det amerikanske olje- og gasselskapet Spinnaker med virksomhet i Mexicogolfen. Hydros olje- og gassvirksomhet ble i 2007 innfusjonert i Statoil. Det nye selskapet fikk navnet StatoilHydro.

Innen olje- og gassvirksomhet hadde Norsk Hydro stor lete- og utvinningsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, hvor konsernet var nest største operatør etter Statoil. Det opererte feltene Oseberg, Troll, Brage, Fram, Grane, Heimdal, Njord, Tune og Vale, samt ledet utbyggingen av gassfeltet Ormen Lange. Internasjonalt opererte selskapet i Angola, Libya, Iran, Canada, USA og Russland.

Norsk Hydro var et integrert oljeselskap, som foruten utvinning var involvert i hele produksjonskjeden frem til forbruker. Konsernet solgte råolje, gass og raffinerte produkter, og hadde eierandeler i Nordsjøens olje- og gassledningsnett til norsk fastland, Storbritannia og kontinentet. Hydro hadde opprinnelig en stor eierandel i Mongstad-raffineriet (ferdigstilt 1975), men benyttet fra 1986 raffineriet Scanraff ved Lysekil i Sverige, som konsernet tidligere også hadde en stor eierandel i. Gjennom samarbeidsselskapet Hydro Texaco (i samarbeid med Chevron) solgte konsernet tidligere drivstoff, smøremidler, parafin og fyringsolje til privat forbruk og industrien med bensinstasjoner i Norge, Danmark og Baltikum. Hydro Texaco ble solgt til Reitangruppen i 2006. I Sverige ble bensinstasjoner drevet gjennom Norsk Hydro Olje AB.

I desember 2006 ble det kjent at styrene i Norsk Hydro og Statoil anbefalte sine aksjonærer en fusjon mellom Hydros olje- og gassvirksomhet og Statoil. Anbefalingen ble støttet av regjeringen Stoltenberg, som også representerte selskapenes største eier, staten. Statoils aksjonærer ville få cirka to tredeler og Hydros aksjonærer én tredel av det nye selskapet, som ble dannet 1. oktober 2007 under navnet StatoilHydro. Det er ved opprettelsen Nordens største konsern og verdens største operatørselskap offshore med om lag 31 000 ansatte og en statlig eierandel på cirka 62,5 prosent. Hovedkontoret er lagt til Statoils gamle hovedkontor i Stavanger, mens selskapets utenlandsaktiviteter blir styrt fra Oslo. Konsernsjef i det nye selskapet er Statoils konsernsjef Eldar Sætre. Etter fusjonen fortsetter Norsk Hydro som et stort aluminiumselskap med aktivitet også innen vannkraft og alternativ energi (hydrogen, solenergi med mer).

Generaldirektør Eivind Reiten sto i spissen for en omorganisering og spissing av Hydro, fra et mangslungent industrikonsortium til et rendyrket aluminiumselskap. Gjødseldivisjonen ble skilt ut til Yara, olje- og gassdivisjonen ble fusjonert inn i Statoil. Det førte blant annet til at et tradisjonsrikt industristed som Herøya, som Hydro har bygd opp fra bunnen av, ble stående uten Hydro-virksomhet. De fleste virksomhetene som ikke var en del av kjernevirksomheten ble solgt, som Pronova Biopolymer, Hydro Coatings, Hydro Seafood, Dyno, VAW Flexible Packaging og Scanraff. Prosessen ble fullført i 2008, da Hydro Production Partner og Produksjonstjenester ble overtatt av tyske Bilfinger Berger. Da begynte prosessen med å bygge opp aluminiumsdivisjonen. I 2010 åpnet selskapets største smelteverk, Qatalum i Qatar. Samme år kunngjorde selskapet kjøpet av det brasilianske bauksittgruveselskapet Vale, som frem til da var norgeshistoriens største utenlandsoppkjøp. Hydros virksomhet i Brasil har vokst etter oppkjøpet av Vale. Fabrikken Alunorte i delstaten Pará nord i landet er verdens største raffineri av alumina. Selskapet har bauksittgruver i samme delstat. Verket på Husnes i Hardanger ble frem til juli 2014 drevet i samarbeid med det internasjonale konsernet RioTinto Alcan (Sør-Norge Aluminium). Etter dette er verket heleid av Hydro.

ÅR NAVN
1905–17 Sam Eyde
1918–26 Harald Borgen Bjerke
1926–41 Axel Aubert
1941–56 Bjarne Eriksen
1956–67 Rolf Østbye
1967–77 Johan B Holte
1977–84 Odd Narud
1984–91 Torvild Aakvaag
1991–2001 Egil Myklebust
2001–2009 Eivind Reiten
2009- Svein Richard Brandtzæg
  • Andersen, Ketil Gjølme m.fl.: Hydros historie 1905-2005, 2005, 3 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.