Nord-Koreas historie

Kim Jong-un vinker fra balkongen etter en militærparade til ære for hans bestefar, Kim Il Sungs, fødsel 100 år tidligere. 15. april, 2012.
Kim Jung-un
Av /SCANPIX.
Ved OL i Pyeongchang i 2018 gikk den nordkoreanske og den sørkoreanske troppen samlet i åpningsseremonien. En nordkoreansk og en sørkoreansk utøver bar det store flagget i front sammen. Det hvite flagget med den koreanske halvøya i lyseblått er et symbol på et samlet Korea.
Av /NTB.
USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong Un møttes for første gang i 2018.
Av /NTB.
Kim Il Sung var Nord-Koreas første statsminister etter at Nord-Korea ble proklamert som en egen stat i 1948, og president fra 1972 til sin død i 1994. Foto fra 1950.
Kim Jong Un og Vladimir Putin møttes i Vladivostok i 2019.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Da de møttes i 2018, hersket det øyensynlig hjertelig stemning mellom de to koreanske statslederen Kim Jong-un (til venstre) og Moon Jae-in. Noen fredsavtale har man imidlertid ikke lyktes i å få på plass.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Nord-Koreas historie begynner etter andre verdenskrig, da Korea ble delt i Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea) og Sør-Korea (Republikken Korea), begge proklamert som egne stater i 1948. Mellom 1950 og 1953 pågikk Koreakrigen mellom nord og sør. Etter delingen ble Kim Il Sung leder for arbeiderpartiet i kommunistiske nord. Siden har makten gått i arv, og hans sønnesønn Kim Jong-un er nå øverste leder. Grensen mellom Nord- og Sør-Korea er verdens tyngst militariserte, og Nord-Korea er fortsatt et ytterst lukket og isolert land.

Landets politiske kultur

Statue av Nord-Koreas første president, Kim Il Sung, og hans sønn og landets andre leder, Kim Jong-il, i Pyongyang.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Propagandaplakat som viser Kim Il Sung (i hvit dress) og sønnen Kim Jong Il (i brun dress). Ved farens død i 1994 arvet Kim Jong Il farens tittel «Den store leder», og i likhet med sin far er han gjenstand for en ekstrem personkultus med religiøse trekk.

Nord-Koreas historie kan ikke gå lenger tilbake enn til statens grunnlegging, i dette tilfelle var det året 1948. I landets egen offisielle historieframstilling var dette da også år null. En helt ny samfunnsform oppsto da landet endelig, etter flere tusen års føydalisme og 35 år med japansk kolonistyre fikk nasjonal selvstendighet, og en leder med bakgrunn i den antikoloniale frigjøringskamp. Tapet av halvøyas sørlige del ble i begynnelsen ikke betraktet som annet enn midlertidig.

Den utviklingen som begynte i 1948 hadde ikke desto mindre sterke og dype røtter i en tusenårig historie. I det førmoderne Korea var sjamanismen, buddhismen og ikke minst konfutsianismen basis for elitenes utdanning og for samfunnslivets regler og normer. Det var innenfor disse –ismene at de nordkoreanske institusjonene ble formet, og som dermed formet befolkningens verdier og livsoppfattelse. Når Nord-Koreas første leder Kim Il Sung og den politiske bevegelse han sto i spissen for mente å skape et helt nytt samfunn, var basisen den tradisjonelle kulturen, og når befolkningen hyllet den nye lederen som en person med overmenneskelige evner, så hadde denne lederdyrkelsen selvfølgelig røtter i den tradisjonelle kulturen. I Øst-Asia er institusjoner og organisasjoner hierarkiske, og politiske ledere har, uansett hvilket politisk system de representerer, en betydning og en makt som i vår tid er ukjent i vår del av verden. På grunn av Nord-Koreas så vel selvvalgte som påførte isolasjon har denne organisasjonsformen og lederstilen møtt mindre konkurranse og motstand der enn i andre land i regionen, og dette kan bidra til å forklare den påfallende kulturelle kontinuiteten.

Kim Il Sung var den store lederen inntil sin død i 1994. Sønnen, Kim Jong Il, ble allerede i 1974 utpekt som farens etterfølger, og hadde i de følgende 20 årene betydningsfulle poster i parti og regjering. De seneste årene innen farens død var de to ledere sammen på hundrevis av «veiledninger på stedet», en særlig nordkoreansk lederstil på grasrotnivå. Ved Kim Jong Ils død i desember 2011 ble Kim-dynastiet ført videre til tredje generasjon. Hans yngste sønn, Kim Jong Un, ble da utpekt som etterfølger.

Økonomisk utvikling

Nord-Koreas hovedstad Pyongyang er delvis bygd opp etter Koreakrigen i 1950-53 med støtte fra Sovjetunionen.
Pyongyang
Lisens: CC BY SA 3.0
Juche-tanken, nordkoreansk selvbergingsideologi, utarbeidet av Kim Il Sung er det teoretiske fundamentet for den nasjonale koreanske kommunismen. Den vektlegger selvberging i økonomien, selvtilstrekkelighet i det militære forsvaret og uavhengighet i utenrikspolitikken.
Juchetårnet
Lisens: CC BY SA 3.0

At Nord-Korea ser landets grunnleggelse som år null skyldes nok den enorme betydningen man tillegger lederskap, men også Koreakrigens totale ødeleggelser spiller en stor rolle. Byer og landsbyer, veinett og broer, kraftverk og ledningsnett, og kunstvanningssystemer i landbruket er alt sammen bygd opp etter Koreakrigen i 1950–1953. At dette ble gjennomført med støtte fra Sovjetunionen og «Østblokken», og etter hvert også Kina, endrer ikke ved det faktum at gjenoppbyggingen var en suksess for det nordkoreanske styret. De første ti årene etter krigen var den nordkoreanske økonomien sterkere enn den sørkoreanske.

Det ideologiske fundamentet for den nasjonale nordkoreanske kommunismen er juche-tanken, en selvhjelpsideologi som vektlegger selvberging i økonomien, selvtilstrekkelighet i det militære forsvaret og uavhengighet i utenrikspolitikken. 1958 regnes offisielt som året da total «sosialisering», eller statskontroll av økonomien, ble gjennomført. Siden ble all økonomisk virksomhet drevet i statlig regi. Jucheøkonomiens svake punkt var utenrikshandelen, som nesten utelukkende foregikk med andre kommunistiske land, og overveiende som varebytte. I et forsøk på å holde tritt med Sør-Korea, hvis økonomi i begynnelsen av 1970-årene tok fart, importerte Nord-Korea teknologi og hele industrianlegg fra Vesten. Det viste seg senere at landet var ute av stand til å betale kjøpene, og i 1990-årene ble Nord-Korea regnet blant de land i verden med lavest kredittverdighet.

Et hardt slag for Nord-Koreas økonomi var at Sovjetunionen (senere Russland) fra 1991 forlangte oppgjør for samhandelen i hard valuta, og til markedspriser. En omfattende bistand fra Moskva, blant annet i form av billig olje, stanset etter Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991. Sovjetunionen hadde stått for halve utenrikshandelen, men nå brøt denne handelen sammen og utenrikshandelen krympet totalt med 40 prosent. Energimangelen ble akutt.

Nord-Koreas økonomi har vært mørklagt, med minimal informasjon til omverdenen. Etter sørkoreanske vurderinger viste BNP en synkende tendens utover i 1990-årene. Imidlertid tok Nord-Korea ved tusenårsskiftet forsiktige skritt i retning av en blandingsøkonomi. En vesentlig årsak til dette var at det statlige rasjoneringssystemet, som effektivt hadde holdt sulten på avstand for millioner av nordkoreanere, ikke lengere fungerte, noe som hungersnøden først i 1990-årene i uhyggelig grad viste.

Oppsiktsvekkende «justeringer» ble kunngjort i juli 2002. Støtten til statsbedriftene skulle skjæres ned. En strikt pris- og lønnskontroll ble myket opp, med åpning for at industriarbeidere kunne få bonuslønn etter innsats. Kooperativer med overskuddsproduksjon fikk nå selge egenproduserte varer på frimarkeder og rammen for å dyrke egne landbruksprodukter ble utvidet.

Omstillingen til den nye pengeøkonomien var åpenbart problematisk for mange. Ifølge rapporter fra diplomatiske representasjoner i landet var det de følgende år sterk prisstigning, med større sosiale ulikheter, blant annet i form av synlig fattigdom i byene. Det lot til at regimet i noen grad ville følge Kinas eksempel fra 1980-årene og gradvis myke opp en ytterst stivbent planøkonomi, samtidig som det politiske maktmonopolet ble holdt i hevd. Det økonomiske dekretet i 2002 kom bare noen måneder etter at Kim Jong Il hadde vært i Kina på sin første utenlandsreise på 17 år.

De nye retningslinjene ble betraktet som et første skritt for å komme ut av økonomisk uføre og politisk isolasjon, men i 2005 og 2006 strammet myndighetene til igjen. Tilstramningen siden 2005 kunne tyde på at regimet fryktet for å miste kontrollen hvis ikke markedskreftene ble holdt i svært stramme tøyler.

Utenrikspolitikk

Veien mot Kaesong prydes av et monument for et forent Korea.
Det forente Korea
Lisens: CC BY SA 3.0

Kim Dae Jung (til venstre) arbeidet for forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Sommeren 2000 møttes han og Nord-Koreas president Kim Jong Il (til høyre). Bildet, som er tatt 14. juni 2000, viser de to koreanske statslederne på dag to av det tre dager lange møtet i Pyongyang i Nord-Korea.

Av /NTB Scanpix.

Nord-Korea var lenge under sovjetisk innflytelse, men slo i Nikita Khrusjtsjovs tid (1953–1964) inn på en mer pro-kinesisk linje. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land. Siden gjennomførte de en bredere diplomatisk offensiv, især rettet mot land i den tredje verden.

De nordiske landene ble i 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. I 2001 ble landet anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med blant annet EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land som hadde ambassade i Pyongyang.

I 1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. USAs tidligere president Jimmy Carter (1977–1981) forhandlet i Pyongyang i 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram. I 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner. Verken Nord-Koreas eller USAs løfter ble overholdt.

Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje overfor Sør-Korea. Dette avhenger dog av fargen på den sørkoreanske regjeringen. Sentrum-venstreregjeringer som er innstilt på samarbeid og forsoning i forhold til nord blir møtt med en litt mistenksom positiv holdning, mens konservative regjeringer som ser Nord-Korea i fiendeperspektiv blir møtt med «bål og brann».

Forholdet til Japan preges fortsatt av kolonitiden, de 35 årene fra 1910 til 1945 da Korea var underlagt japansk overherredømme. Nord-Korea mener seg berettiget til en økonomisk kompensasjon for undertrykkelse og overgrep foretatt i denne perioden, en kompensasjon som Sør-Korea har mottatt. Japan vender det døve øret til disse kravene, men fokuserer derimot på Nord-Koreas mellomdistanseraketter som vil være i stand til å nå alle byer i Japan. Kidnappinger av japanske borgere til Nord-Korea har dessuten i mange år vært et annet stridstema.

Den store hungersnøden

Foreldreløse barn som spiser lunsj på et barnehjem i byen Chongjin gjennom FNs matvareprogram. Nord-Korea har vært rammet av matmangel og hungersnød siden 1995, og har i praksis måttet oppgi sin selvbergingsideologi. Ifølge tall fra FN trengte 6,5 millioner nordkoreanere nødhjelp i 2005.

Lastebiler med nødrasjoner blir kjørt inn i Nord-Koreas demilitariserte sone i oktober 1998.

Av .

Nord-Korea ble i midten av 1990-årene rammet av en omfattende, akutt hungerkatastrofe etter uår i landbruket grunnet perioder med tørke etterfulgt av perioder med skadeflom. En massiv internasjonal hjelpeaksjon kom i gang i regi av FN og med Verdens matvareprogram (WFP) som hovedaktør. I 1995–1998 sørget WFP for nødvendige matrasjoner til 7,9 millioner nordkoreanere fra den mest sårbare del av befolkningen. Forskere fra Verdens matvareprogram og UNICEF anslo i 1998 at 62 prosent av barna under sju år led av kronisk underernæring. Gamle fiendeland som USA, Japan og Sør-Korea var blant de største bidragsyterne. Norge bidro årlig med cirka 30 millioner kroner fra UDs katastrofefond.

Med vedvarende matvarehjelp gjennom et tiår bedret situasjonen seg betraktelig, men i 2005 sørget WFP fortsatt for daglige matrasjoner til 6,5 millioner mennesker. Til tross for at disse organisasjonene var til stede for å hjelpe Nord-Koreas befolkning i en alvorlig krise, var forholdet mellom giver og mottager ofte problematisk. Bistandsorganisasjonene var skeptiske overfor det nordkoreanske regimets distribusjon av hjelpen, mens Nord-Korea var mistenksomme overfor de utenlandske bistandsorganisasjonenes mulige «sekundære oppgaver». Hvorfor var de så ivrige etter å komme ut i landområdene? I årenes løp klaget WFP og andre organisasjoner gjentatte ganger over at Nord-Korea bare tillot begrenset kontroll av fordeling og distribusjon; dette ble opphav til spekulasjoner om hvorvidt deler av hjelpen havnet hos de militære eller den politiske eliten.

I 2008 ble det imidlertid lempet noe på restriksjonene. WFP fikk nå adgang til 128 distrikter mot tidligere bare 50, og kunne dermed nå fem–seks millioner nødstedte mer direkte. I juli 2008 betegnet WFP matmangelen som kanskje den verste siden hungersnøden i slutten av 1990-årene, da over én million nordkoreanere døde av sult.

Våren 2009 led en stor del av befolkningen fortsatt under matmangelen. Nordmannen Torben Due, som leder Verdens Matvareprogram i Nord-Korea, betegnet i februar 2009 situasjonen som fortsatt prekær. Ressursmangel gjorde at FN-organisasjonen maktet å gi matvarehjelp til bare to millioner, mens 8,7 millioner kunne trenge slik hjelp, ifølge Due.

Nord-Koreas atomhistorie

Over én million mennesker var samlet på Kim Il Sung-plassen i Pyongyang 11. januar 2003 for å høre politiske ledere hylle Nord-Koreas dramatiske beslutning om å trekke seg fra Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen.

Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea i oktober 2002 innrømmet å ha holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet da at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Spredningen av disse våpnene er et brennbart spørsmål, ikke minst i den østasiatiske regionen hvor Kina og Russland er atomvåpenmakter, mens Sør-Korea og Japan vil kunne bli det på kort varsel. Dessuten har USA baser i regionen, herunder i Sør-Korea og Japan. Hvorvidt de oppbevarer atomvåpen på basene er en militær hemmelighet. I 2003 tok Kina initiativ til forhandlinger om nordkoreanske atomvåpen, de såkalte sekspartsforhandlingene. Her deltok foruten Kina og de to koreanske statene også USA, Japan og Russland. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det i september 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lovet å avslutte våpenprogrammet mot diverse motytelser. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres.

I 2009 kunngjorde Nord-Korea at forsøk med anriking av uran var nådd frem til en vellykket sluttfase. Dette var det hittil klareste tegn på at Pyongyang i årevis hadde hatt et dobbelt atomvåpenprogram gående. I motsetning til det offisielle plutoniumprogrammet var uranprosjektet blitt hemmeligholdt.

Nord-Korea har erklært at landet ikke vil avvikle atomprogrammet før klare motytelser legges på bordet. Dermed fortsetter dragkampen, og en endelig løsning er ikke i sikte.

Menneskerettighetene

En folkemengde markerer 1. mai i Nord-Korea.
1. mai-markering
Lisens: CC BY SA 3.0

Offisiell nordkoreansk propaganda har gjennom årtier konsekvent tegnet et bilde av Den Demokratiske Folkerepublikken Korea (landets offisielle navn) som noe av et paradis på jord, takket være en nærmest overmenneskelig ledelse. Med streng kontroll av all informasjon er dette bildet blitt stående uten korrektiv.

På grunnlag av satellittobservasjoner og informasjon fra avhoppere, hevder humanitære organisasjoner at et nettverk av fengsler og arbeidsleirer huser anslagsvis 200 000 innsatte, angivelig en hel del «politiske fanger». Organisert politisk opposisjon er ukjent, men mange soner straff fordi de under hungerkrisen forsøkte å ta seg over grensen til Kina, eller brøt andre lover og regler for å livberge seg.

I oktober 2006 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som fordømmer systematiske, omfattende og grove krenkelser av menneskerettighetene i Nord-Korea. Blant overgrepene nevnes «tortur, og vilkårlige fengslinger og henrettelser, fravær av rettssikkerhet, og dødsstraff på politisk grunnlag.

Myndighetene i Nord-Korea begår «aktive forbrytelser mot menneskeheten overfor sitt eget folk», heter det i FN-resolusjonen, og ifølge denne internerer regimet også slektninger til de straffedømte under et spesielt system for kollektiv skyld i tre slektsledd, innført av Kim Il Sung under slagordet: Klassefiender, uansett hvem de er, må renskes ut ved straff i tre generasjoner. Dette var også en alminnelig praksis i det førmoderne Korea.

I kontrast til disse sørgelige forholdene for dem som utsettes for regimets repressive makt, står imponerende massemønstringer med dans og spill på regimets festdager. Over 100 000 deltok i mønstringene i Pyongyang under feiringen av Nord-Koreas 60-årsjubileum i oktober 2005.

FN, USA og Europa har gang på gang fordømt regimet og strammet isolasjonen, og det nordkoreanske regimet har strammet grepet. I Pyongyang begrunnes ofte represjonen med at de er omringet av fiender; blir forhindret i internasjonal handel, og truet av en overmektig militærmakt. Og, som det formelt gyldige argumentet: krigen i 1950–1953 er ikke avsluttet med en fredstraktat, men en våpenhvile. Et av Nord-Koreas faste punkter på dagsordenen når de møtes med amerikanske forhandlere er nettopp dette; våpenhvilen må avløses av en fredstraktat. Inntil videre har USA avvist forslaget, ofte med setningen: «we don’t reward bad behavior».

Et mer åpent og moderne Nord-Korea?

Ved Kim Jong Uns maktovertagelse fikk landet en ny leder fra Kim-klanen, tredje generasjon, men også en ung leder som hadde vært utenfor landets grenser og tilbrakt et par år på en kostskole i Sveits. At han var klar til å spille rollen som diktator viste seg snart. I 2012 ble han formann for så vel partiets nasjonale militærkommisjon og for den tilsvarende forsvarskommisjon, og dermed satt han på den reelle makten i Nord-Korea. Den angivelig nærmeste rivalen var onkelen Jang Song Thaek (1946–2013), med gode relasjoner til Kina. Han ble i 2013 arrestert, dømt som forræder og henrettet, en skjebne som også rammet noen av hans likesinnede. I løpet av de følgende årene konsoliderte den unge lederen maktposisjonen i landet ved å la seg velge til partiformann for det sivile maktapparatet, som partiet reelt er. At det nordkoreanske arbeiderpartiet i den forbindelse holdt kongress, for første gang på 36 år, ble betraktet som lederens forsøk på å flytte den reelle makten fra militæret til den politiske og sivile administrasjonen. Atomprøvesprengninger og test av missiler med stadig lengre rekkevidde fortsatte, liksom også utrenskninger av angivelige eller påståtte rivaler. I 2016 og 2017 detonerte de hittil kraftigste atomprøvesprengningene, de lengstrekkende rakettene ble testet, og Kim Jong Nam (1971–2017), en eldre halvbror, ble myrdet i Kuala Lumpur. Om denne broren var en rival vites ikke.

Da Nord-Korea i juli 2017 sendte opp to interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) med en rekkevidde på 8000 kilometer, var reaksjonen fra USA og president Donald Trump klar og truende. Trusselen fra Pyongyang «will be met with fire and fury like the world has never seen». FN fordømte oppsendelsen, denne gang med kinesisk oppbakking, og strammet embargoen ytterligere så Nord-Koreas økonomi ble rammet på alle vesentlige eksport- og importsektorer. Det hele kunne nesten ikke bli verre, og håpet om å se Kim Jong Un som en mer åpen og moderne leder i et mindre lukket Nord-Korea syntes ikke lenger særlig realistisk.

Det er allikevel grunn til å nevne de positive tiltakene som er forsøkt gjennomført, og noen med suksess. Samtidig som han de første seks–syv årene brutalt konsoliderte sin maktposisjon i landet, gjennomførte Kim reformer innenfor ledelse og økonomi. Noen av disse kan vurderes som kosmetiske eller rent symbolske, hvilket ikke gjør dem likegyldige i en østasiatisk sammenheng. Kim Jong Un er den første lederen i landet som har talt direkte til befolkningen via fjernsyn. Likeledes er han den første som offentlig har innrømmet problemer og feilvurderinger, og har påtatt seg ansvar for disse. Han har satt ord på problemene med ineffektivitet i økonomien og matmangel. Han beveger seg rundt i landet for å møte folk og åpne anlegg, som faren og bestefaren gjorde til en «koreansk lederstil». Han gjør det imidlertid ofte sammen med sin hustru, hvilket aldri tidligere er skjedd i Nord-Korea.

Noen av de problemene som Kim har påpekt har regimet også begynt å håndtere. En vesentlig endring er at militæret har måttet vike plass til fordel for en sivil instans som nå kontrollerer økonomien. Dessuten er det som kaltes «justeringer» i 2002 gjenopptatt. Innenfor landbruket eksperimenteres det med familiebruk til avløsning av kollektiver. Inntjeningen i familiebruket reguleres etter avkast, og en del av produksjonen kan selges på private markeder. Fabrikker får også forsøksvis en større autonomi når det gjelder forhold i produksjonen, ansettelse av medarbeidere og lønnsfastsettelse. Selv om planøkonomien fortsatt dominerer, finnes det nå selskaper som drives på markedsvilkår. I perioden mellom 2011 og 2017 kom mellom en tredjedel og halvparten av landets BNP fra selskaper med en relativt utstrakt selvstendighet. Om denne utviklingen fortsetter eller om regimet strammer inn igjen, er uvisst. Det avhenger både av om eksperimentene gagner økonomien, og om regimet vurderer denne åpningen som en styrke eller en trussel.

I den TV-sendte nyttårstalen i 2018 gav Kim Jong Un uttrykk for et ønske om at nordkoreanske atleter måtte få delta i den kommende vinterolympiaden i Pyeongchang i Sør-Korea. Den 9. februar 2018 marsjerte nord- og sørkoreanske sportsfolk sammen inn på den olympiske arenaen bak «gjenforeningsflagget»; den koreanske halvøya i lys blå silhuett på hvit bakgrunn. Med sportsfolkene var også den nordkoreanske lederens søster, Kim Yo Jong, og presidenten for parlamentets presidium, Kim Yong-nam. De uformelle samtalene mellom disse høytstående nordkoreanerne og den sørkoreanske ledelsen med president Moon Jae-in i spissen, ble begynnelsen til en intens internasjonal diplomatisk aktivitet.

Allerede den 5. mars 2018 møttes den nordkoreanske lederen i Pyongyang og den sørkoreanske sjefen for sikkerhetstjenesten, Chung Eui-yong. Senere samme måned møtte han også den kinesiske lederen Xi Jinping i Beijing. I april møttes de to koreanske lederne Kim og Moon for første gang. I begynnelsen av mai 2018 var Kim igjen i Kina, denne gang i Dalian for å møte Xi Jinping, og i slutten av mai møttes Kim og Moon igjen, nå for å diskutere et mulig kommende møte mellom Kim og president Trump. Den 10. juni reiste Kim til Singapore der han møtte bystatens leder Lee Hsien Loong, og to dager senere Donald Trump. I september møttes Kim og Moon igjen, denne gang i Pyongyang. Den intense møterekken fortsatte i 2019 da Kim og Trump møttes i Hanoi den 19. februar, i april møttes Kim og Russlands president Vladimir Putin i Vladivostok, og endelig i juni var det tid til et kort møte mellom Kim, Trump og Moon i Panmunjom, den interkoreanske demarkasjonslinjen langs den 38. breddegraden.

Innholdet i de mange møtene er ikke offentlig kjent, ikke engang i overskriftform. De store spørsmålene har ennå ikke har funnet sin løsning. At partene tolker forhandlingsresultatene, eller mangelen på resultater, ganske forskjellig, er til gjengjeld ganske klart. Noen få avtaler er dog kjent: 18. april 2018 underskrev Moon og Kim Panmunjom-deklarasjonen hvor de er enige om å konvertere våpenhvileavtalen fra 1953 til en egentlig fredsavtale innen årets utgang, for dermed formelt å avslutte Koreakrigen. 10. juni underskrev Trump og Kim en avtale om at de forplikter seg til å arbeide for fred og avskaffe (de nordkoreanske) atomvåpnene. I september ble Moon og Kim også enige om at hele Korea skulle være fri for atomvåpen, og at fjerning av de nordkoreanske atomvåpnene skulle motsvares av tilsvarende amerikanske nedrustningsaktiviteter i Korea.

I 2020 lukket koronavirus-pandemien Nord-Korea fullstendig. Den skrantende økonomien var i 2021 helt kraftløs og viste «negativ vekst». Et regulært sammenbrudd er ikke å forvente, men et nødvendig økonomisk oppsving forutsetter en lempelse av den internasjonale embargoen og en koreansk åpning. Skulle dette forhindres av politiske årsaker, står den i forveien hardt prøvede befolkningen foran en ny katastrofe.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Knut Hofstad

I kap. INN I ATOMVÅPENKLUBBEN er det kommet inn noen mystisk kontrolltegn i teksten: atomvåpen "til selvforsvar", ble fulgt av en ny triumferende kunngjøring i oktober 2006: En "vellykket" .... ....som det vel må ryddes opp i?

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Knut, takk for at du meldte ifra om dette. Tegnene er nå rettet. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg