Nord-Korea var en del av Korea fram til etter andre verdenskrig da landet ble delt. For tiden før delingen, se Koreas historie.

Kim Il Sung hadde en sterk, men ikke ubestridt lederposisjon da Nord-Korea ble proklamert som egen stat i 1948. Han fjernet rivaliserende personer og grupper, og mot slutten av 1950-årene var all virkelig opposisjon overvunnet. Etter nesten 25 år som statsminister (1948–72) ble han president i 1972.

Fra 1945 til sin død 1994 var han leder for kommunistpartiet med det offisielle navnet Koreas arbeiderparti. Den koreanske varianten av kommunismen er basert på Kim Il Sungs juche-ideologi om å «skape alt med egne krefter». Folkets totale oppslutning om Kim Il Sung ble sterkt betont, og det ble oppstilt 30 000 statuer av «Den store leder», som var hans offisielle ærestittel. Valgene i Nord-Korea er blitt fremstilt som totale seirer med over 99 % deltakelse og 100 % ja-stemmer for partiets kandidater.

I 1980 ble Kim Jong-il utnevnt til første partisekretær og rangert som nummer to i hierarkiet etter faren; senere ble det gjort åpenbare forberedelser til at han skulle arve farens maktposisjon. Kim Il Sung hadde siden Koreakrigen vært øverstkommanderende for de væpnede styrker, men 1. januar 1992 overtok sønnen denne posisjonen med rang av marsjall. Han fikk også ansvaret for landets kjernekraftanlegg, og dermed en sentral posisjon i konflikten med USA og FN om inspeksjon av landets kjernefysiske anlegg.

Kim Il Sung døde 8. juli 1994. Kim Jong-il, som konsekvent var blitt kalt «Den kjære leder», tok gradvis over farens suverene maktposisjon og ble også gjenstand for den samme ekstreme personkultus. Han er blitt regnet blant forkjemperne for den harde linjen i Pyongyang, og var tidligere av Sør-Korea blitt beskyldt for å ha vært hjernen bak en rekke internasjonale terroraksjoner. I 1997 ble maktovertakelsen formalisert ved at Kim Jong-il ble partiets generalsekretær (partisjef) og dertil statssjef. Samtidig vedtok partiet å innføre en ny tidsregning, som tok utgangspunkt i Kim Il Sungs fødselsår 1912. Den avdøde ble nå proklamert som Nord-Koreas «president til evig tid».

Mens den nasjonale juche-ideologien ble grunnlagt av Kim Il Sung, knyttes den såkalte songun-politikken til arvtakeren Kim Jong-il. Songun setter de væpnede styrker i sentrum for utviklingen som «revolusjonens bærebjelke»; militære behov og utgifter skulle følgelig få høyeste prioritet. Den nye linjen ble lansert i 1999 til tross for dyp økonomisk krise og sult.

Nord-Korea ble i midten av 1990-årene rammet av en omfattende, akutt hungerkatastrofe etter uår i landbruket grunnet skadeflom. En massiv internasjonal hjelpeaksjon kom i gang i regi av FN og med Verdens matvareprogram (WFP) som hovedaktør. I 1995–98 sørget WFP for nødvendige matrasjoner til 7,9 millioner nordkoreanere fra den mest sårbare del av befolkningen. Gamle fiendeland som USA, Japan og Sør-Korea var blant de største bidragsyterne. Norge bidro årlig med ca. 30 millioner kroner fra UDs katastrofefond. Nord-Korea har siden 1995 vært verdens største mottaker av matvarehjelp.

Forskere fra Verdens matvareprogram og UNICEF anslo i 1998 at 62 % av barna under sju år led av kronisk underernæring, noe som hos mange kunne føre til varig mén. I 1999 anslo FN-personell tilknyttet hjelpeinnsatsen tallet på døde på grunn av sult – direkte eller indirekte – til rundt to millioner. Tallet er svært usikkert, blant annet fordi store områder var stengt for alt innsyn utenfra.

Med vedvarende matvarehjelp gjennom et tiår bedret situasjonen seg betraktelig, men i 2005 sørget WPF fortsatt for daglige matrasjoner til 6,5 millioner. Matmangelen i landet ble fortsatt betegnet som prekær. I årenes løp klaget WFP og andre organisasjoner gjentatte ganger over at Nord-Korea bare tillot begrenset kontroll av fordeling og distribusjon; dette ble opphav til spekulasjoner om hvorvidt deler av hjelpen havnet hos militæret eller den politiske eliten. Under en skarp kontrovers høsten 2005 avviste Nord-Korea nye krav om kontrolltiltak, og truet med utvisning av WFPs representanter.

I 2006 ble FN-organisasjonen erklært uønsket i Nord-Korea og personalet utvist, etter å ha stilt krav om bedre kontroll med nødhjelp-distribusjonen. WFP fikk vende tilbake i 2007, men fikk heller ikke nå overvåke distribusjonen nordøst i landet, der matmangelen ble antatt å være mest prekær.

I juni 2008 ble det imidlertid lempet noe på restriksjonene. WFP fikk nå adgang til 128 distrikter mot tidligere bare 50, og kunne dermed nå fem-seks millioner nødstedte mer direkte. I juli 2008 betegnet WFP matmangelen som den kanskje verste siden hungersnøden i slutten av 1990-årene, da over en million nordkoreanere skal være døde av sult. Matvarefondet pekte særlig på underernæring blant de yngste barna.

Våren 2009 led en stor del av befolkningen fortsatt under matmangelen. Nordmannen Torben Due, som leder Verdens matvareprogram i Nord-Korea, betegnet i februar 2009 situasjonen som fortsatt prekær. Ressursmangel gjorde at FN-organisasjonen maktet å gi matvarehjelp til bare to millioner, mens 8,7 millioner kunne trenge slik hjelp, ifølge Due. Store deler av befolkningen lever konstant på sultegrensen. Fortsatt kan omfattende hungersnød bare holdes fra døren ved hjelp av massiv nødhjelp utenfra.

Mat og drivstoff skulle være premien for å stanse atomvåpenprogrammet. Nord-Korea har tvert om trappet opp konfrontasjonen med omverdenen. Mens nasjonaløkonomien er på fallittens rand, bruker regimet store midler til utvikling av atomvåpen og langtrekkene raketter.

Nord-Koreas egen matproduksjon antas å strekke til for bare vel to tredjedeler av befolkningen på ca. 23 millioner. Striden om atomvåpenprogrammet vil kunne føre til ytterligere forverring av krisen. Sør-Korea stanset matvarehjelpen etter den andre kjernefysiske prøvesprengningen i april 2009. Den hadde da vært på over en halv million tonn i året. I august 2009 advarte WFP om at matmangelen var blitt enda mer prekær. Omverdenens vilje til å hjelpe lot til å være blitt svekket etter Nord-Koreas atomprøve i april samme år. Det var da bare gitt tilsagn om ca. 15 % av maten WFP hadde bedt om i sin appell til FNs medlemsland.

1958 regnes offisielt som året da total «sosialisering», eller statskontroll av økonomien, ble gjennomført. Siden ble all økonomisk virksomhet drevet i statlig regi. Siden midten av 1970-årene har Nord-Korea hatt krise i sin utenriksøkonomi. Tidligere var utenrikshandelen nesten utelukkende med andre kommunistiske land, men for å holde tritt med Sør-Korea importerte Pyongyang teknologi og hele industrianlegg fra Vesten. Nord-Korea viste seg senere ute av stand til å betale kjøpene, og ble i 1990-årene regnet blant de land i verden med lavest kredittverdighet.

I begynnelsen av 1990-årene sank landet dypere ned i økonomisk krise. Et hardt slag var at så vel Kina som Sovjetunionen (senere Russland) fra 1991 forlangte oppgjør for mer av samhandelen i hard valuta, og til markedspriser. En omfattende bistand fra Moskva, blant annet i form av billig olje, stanset etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sovjet hadde stått for halve utenrikshandelen, men nå brøt handelen med Moskva sammen og utenrikshandelen totalt krympet med 40 %. Energimangelen ble akutt. Allerede før bistanden fra østblokken stanset opp, var økonomien i ferd med gå i stå, blant annet som følge av uforholdsmessig store militærutgifter. I forhold til folketallet antas Nord-Korea å ha verdens største stående armé.

Allerede i 1980-årene var underernæring utbredt. Etter at støtten fra kommunistiske land falt bort, ble Nord-Korea nå avhengig av verdenssamfunnet for å kunne livnære sine borgere. Under hungerkrisen lot Nord-Korea til å oppgi noe av sin ekstreme isolasjonisme, og viste tegn til en begynnende åpning mot Vesten. 1996 åpnet en spesiell økonomisk sone nær Kina-grensen for utenlandske investorer, som imidlertid stilte seg avventende. I propagandaen ble juche-ideologien om selvberging fortsatt holdt i hevd. Denne fikk et kraftig tilbakeslag da en av de ledende juche-ideologer, Hwang Jang Yop, hoppet av til Sør-Korea i 1997.

Nord-Koreas økonomi har stort sett vært mørklagt, med minimal informasjon til omverdenen. BNP viste, etter vestlige vurderinger, synkende tendens utover i 1990-årene. Imidlertid tok Nord-Korea ved tusenårsskiftet forsiktige skritt i retning av en blandingsøkonomi. Oppsiktsvekkende «justeringer» ble juli 2002 kunngjort i form av et økonomisk dekret. Støtten til statsbedriftene skulle skjæres ned. En strikt pris- og lønnskontroll ble myket opp, med åpning for at industriarbeidere kunne få bonuslønn etter innsats. Utvalgte bønder fikk nå selge egenproduserte varer på frimarkeder; rammen for å dyrke egne grønnsaker ble utvidet. Tidligere distribuerte staten matrasjoner til 70 % av befolkningen gjennom et strengt kupongsystem, og til stort sett lave priser.

Etter den midlertidige nyordningen skulle varene betales kontant. Omstillingen til den nye pengeøkonomien var åpenbart problematisk for mange. Ifølge diplomatiske rapporter var det de følgende år sterk prisstigning, og større sosiale ulikheter kom til syne, blant annet i form av en delvis sultende underklasse i byene. Det lot til at regimet i noen grad ville følge Kinas eksempel fra 1980-årene og gradvis myke opp en ytterst stivbent planøkonomi, samtidig som det politiske maktmonopolet ble holdt i hevd. Det økonomiske dekretet i 2002 kom bare noen måneder etter at Kim Jong Il hadde vært i Kina på sin første utenlandsreise på 17 år. Besøket skal ha vakt interesse for den kinesiske utviklingsmodellen.

De nye retningslinjene ble betraktet som et første skritt for å komme ut av økonomisk uføre og politisk isolasjon, men i 2005 strammet myndighetene til igjen. Reformlinjen ble strammet ytterligere inn i 2006. Ifølge diplomatiske rapporter ble det da igjen forbudt for alle menn å drive privat næringsvirksomhet. I 2007 skal forbudet være blitt utvidet til å gjelde alle kvinner under 50 år. Tilstramningen siden 2005 kan tyde på at regimet frykter for å miste kontrollen hvis ikke markedskreftene holdes i svært stramme tøyler.

Mangel på pålitelige data gjør det vanskelig å vurdere Nord-Koreas økonomiske situasjon. Regjeringen oppgir bare prosentvise endringer i statsbudsjettet og utenrikshandelen. Pyongyangs egne påstander om god økonomisk vekst, betviles av internasjonale analytikere. Mens nasjonaløkonomien synes å være på fallittens rand, bruker regimet store midler til utvikling av atomvåpen og et avansert rakettarsenal.

Nord-Korea var lenge under sterk sovjetisk innflytelse, men slo i Khrusjtsjovs tid inn på en prokinesisk linje. Fra 1966 forsøkte landet å markere seg som uavhengig, og unngå å bli dominert av noen av de kommunistiske stormakter, men mottok betydelig økonomisk bistand fra begge. Med slutten på den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd i Vest-Europa tidlig i 1990-årene svant bistanden inn. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land, men førte siden en diplomatisk offensiv i den tredje verden.

De nordiske land ble i 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. I 1976 ble samtlige nordkoreanske diplomater i Norge, Sverige, Danmark og Finland utvist for omfattende smugling og ulovlig omsetning av brennevin og sigaretter. I 1996 ble tre diplomater, som også var sideakkreditert til Norge, utvist fra Sverige etter ny smugleraffære.

I 1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. Nordkoreanerne begynte da å skifte ut brenselsstaver fra sin fem megawatt store reaktor i Yongbyon uten påbudt kontroll. Nord-Korea hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen, men likevel i årevis trosset avtalens bestemmelser om å la IAEAs inspektører slippe til. Det gjaldt særlig to anlegg der man i Vesten hadde mistanke om at nordkoreanerne forvandlet brukt kjernebrennstoff til plutonium for atomvåpen.

USAs tidligere president Jimmy Carter (1977–81) forhandlet i Pyongyang i 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram, blant annet ved å la være å anrike 8000 utbrente brenselsstaver, noe som kunne ha gitt plutonium til fire eller fem atombomber. I 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner.

Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje. Det som lenge var blitt kalt verdens siste stalinistiske stat, ble i 2001 anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med blant annet EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land som hadde ambassade i Pyongyang. En mer aktiv dialog med USA og andre land ble innledet i skyggen av hungerkatastrofen med dens vedvarende behov for bistand utenfra. Forholdet til USA surnet på ny da president George W. Bush i januar 2002 betegnet Nord-Korea som et ledd i «ondskapens akse».

Etter et tilsynelatende gjennombrudd i atomforhandlingene i 2007 kom USA og Nord-Korea for første gang overens om kulturutveksling. I februar 2008 kom New Yorkfilharmonien til Pyongyang på gjestespill. Konserten ble innledet med begge lands nasjonalsanger. Det var nå forhåpninger om at "symfoni-diplomatiet" også ville innvarsle et politisk tøvær her hvor den kalde krigen ennå ikke har tatt slutt.

Imidlertid har Nord-Korea fortsatt sine innbitte stridbare utfall mot USA også etter at Barack Obama overtok presidentposten i Washington. I forkant av utenriksminister Hillary Clintons Sør-Korea-besøk i februar 2009, anklaget Nord-Korea USA for å gjøre aktive forberedelser til kjernefysisk krig. Pyongyang erklærte seg også rede til krig mot Sør-Korea. Clinton svarte med å advare Nord-Korea mot provokasjoner, og henstilte om respekt for inngåtte avtaler.

Obama reagerte skarpt da Nord-Korea i april gjennomførte en prøveoppskyting som den amerikanske regjering antok var en test av langdistanseraketten Taepodong-2. USA frykter at Taepodong-2 etter videreutvikling vil kunne nå amerikansk territorium med kjernefysisk stridshode. Forhåpninger om diplomatisk tøvær ble vakt i august da tidligere president Bill Clinton (1993–2001) kom på et overraskende "privat" besøk for å forsøke å få frigitt to fengslede amerikanske journalister. Clinton ble mottatt av Kim Jong Il. Møtet førte til at Kim benådet de to, som fikk reise sammen med Clinton tilbake til USA. Etter besøket ble Nord-Korea tilsynelatende mer forsonlig stemt, og erklærte seg villig til samtaler med USA.

Forholdet til Japan har vært anspent etter at Nord-Korea etter eget forgodtbefinnende har skutt raketter over japansk territorium. Med sine mellomdistanseraketter skal Nord-Korea være i stand til å nå alle byer i Japan. Serie-kidnappinger av japanske borgere til Nord-Korea har i mange år vært en annet stridstema. I 2008 sa Pyongyang seg villig til villig til nye undersøkelser i saken om et ukjent antall japanske borgere som ble bortført av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene. Pyongyang har innrømmet å ha bortført 13 japanske borgere og lot fem av dem, angivelig de eneste overlevende, få lov til å besøke Japan i 2002. Japan hevder imidlertid at minst 37 er blitt bortført til Nord-Korea, og at noen fortsatt er i live. Nord-Koreas manglende samarbeidsvilje i denne saken har lenge vært til hinder for en normalisering av forholdet til Japan.

Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea i oktober 2002 ganske åpent innrømmet å ha ført verden bak lyset: Regimet hadde holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, stikk i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet nå selv at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Verden var imidlertid i villrede hvorvidt dette var en bløff med sikte på å gjøre bruk av atomtrusselen som politisk og økonomisk pressmiddel. Internasjonalt gikk alarmen for alvor da Pyongyang i januar 2003 kastet ut inspektørene fra FNs atomenergibyrå IAEA og slo vrak på traktaten mot spredning av kjernefysiske våpen.

Etter iherdig press fra omverdenen gikk Kim Jong Il i august 2003 med på flernasjonale drøftelser om våpenprogrammet. Ved forhandlingsbordet i Beijing satt foruten vertslandet Kina også USA, Sør-Korea, Japan og Russland. Under forhandlingsspillet erklærte Nord-Korea i mars 2005 seg offisielt som atommakt med påstått ferdig utviklede atomvåpen. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det i september 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lover å avslutte våpenprogrammet mot diverse motytelser. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres. Nord-Korea erklærte at landet likevel ikke ville avvikle atomprogrammet før klare motytelser er lagt på bordet. Dermed fortsatte dragkampen uten en endelig løsning. Skeptikere pekte på Nord-Koreas tradisjon for overraskende utspill og avtalebrudd, med 1994-avtalen om skroting av våpenprogrammet som ett eksempel.

I juli 2006 gjennomførte Nord-Korea prøveskyting med raketter av ulik rekkevidde, også den langtrekkende Taepodong-2. Denne antas som fullt utviklet tretrinnsrakett å kunne nå deler av USA (AlaskaHawaiiGuam). Den styrtet imidlertid like etter oppskytingen på USAs nasjonaldag 4. juli. Rakett-testene ble fordømt av FNs sikkerhetsråd.

4. september 2009 kom Nord-Korea med en kunngjøring om at forsøk med anriking av uran var nådd frem til en "vellykket sluttfase". Kunngjøringen betraktes som det hittil klareste tegn til at Pyongyang i årevis har hatt et dobbelt atomvåpenprogram gående. I motsetning til det offisielle plutonium-programmet er uran-prosjektet blitt hemmeligholdt. Nå ble det kunngjort at Nord-Korea også er i ferd med å fremstille kjernefysiske våpen ved hjelp av uran, etter å ha mestret de teknologiske utfordringer forbundet med dette spaltbare materiale.

Offisiell propaganda har gjennom årtier konsekvent tegnet et bilde av Den demokratiske folkerepublikken Korea som noe av et paradis på jord, takket være en «genial» og nærmest guddommelig ledelse. Med streng kontroll av all informasjon er propagandabildet blitt stående uten korrektiv. Alle radio- og TV-apparater låses fast og forsegles på én offisiell frekvens; kontroll av forseglingen foretas flere ganger årlig. Folk er blitt hardt straffet for at de har hørt på utenlandske radiosendinger illegalt.

På grunnlag av satellittobservasjoner og informasjon fra avhoppere hevder humanitære organisasjoner at et nettverk av fengsler og arbeidsleirer huser anslagsvis 200 000 politiske fanger. Fangene lever angivelig på grensen av sultedød og utsettes for mishandling. Organisert politisk opposisjon er så godt som ukjent; de fleste soner angivelig straff fordi de under hungerkrisen har forsøkt å ta seg over grensen til Kina. Kinesiske myndigheter kritiseres fordi sultende nordkoreanere tvangssendes tilbake som «økonomiske immigranter» til en uviss skjebne i straffarbeidsleirene. Amnesty International har påpekt at allmenngyldige menneskerettigheter i Nord-Korea betegnes som illegitime og statsfiendtlige.

I kontrast til dette står imponerende massemønstringer med dans og spill på regimets festdager. Over 100 000 deltok i mønstringene under feiringen av Nord-Koreas 60-årsjubileum i oktober 2005.

I oktober 2006 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som klager over systematiske, omfattende og grove krenkelser av menneskerettighetene i Nord-Korea. Blant overgrep som her er vanlige, nevnes "tortur, utenomrettslige og vilkårlige fengslinger og henrettelser, fravær av rettssikkerhet, dødsstraff på politisk grunnlag, et stor antall fangeleirer og omfattende bruk av tvangsarbeid."

Myndighetene i Nord-Korea begår "aktive forbrytelser mot menneskeheten overfor sitt eget folk", heter det i FN-resolusjonen. De tillot at rundt en million mennesker døde av sult på 1990-tallet, mens myndighetene prioriterte ressurser til militæret og atomvåpenprogrammet. Internasjonale matleveranser er i stor grad blitt bruk til egen politisk vinning. Nord-Korea har internert rundt 200 000 mennesker i politiske fangeleirer. Ikke bare er påståtte opposisjonelle blitt fengslet, men også deres familiemedlemmer. Både eldre og barn arresteres under et spesielt system for kollektiv skyld i tre slektledd, ifølge FN-resolusjonen. Under regelen om skyld i flere generasjoner er også barn og foreldre av straffedømte blitt anbrakt i tvangsarbeidsleire. Denne praksis ble innført av Kim Il Sung under slagordet: "Klassefiender, uansett hvem de er, må renskes ut ved straff i tre generasjoner".

Arbeidsleirene, som av kritiske røster kalles "Nord-Koreas GULag", har vakt liten interesse i omverdenen. Til tross for avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, unnlot Sør-Korea å kritisere brudd på menneskerettighetene i nord i nesten et tiår. Sørkoreanerne avsto fra å stemme over FN-resolusjoner som kritiserte regimet, og nevnte ikke leirene under toppmøtene med Nord-Korea i 2000 og 2007. I stedet satset man på den såkalte solskinnspolitikken i forsonlighetens navn med store, betingelsesløse donasjoner av mat og gjødsel. Under president Lee Myung Baks styre har imidlertid Sør-Korea støttet FN-resolusjoner som refser regimet i nord.

Leirene er heller ikke blitt diskutert under møter mellom amerikanske diplomater og nordkoreanske myndigheter. Under president Clinton dreide kontaktene seg nesten utelukkende om å forhindre Nord-Korea i å utvikle atomvåpen. President George W. Bush stemplet Nord-Korea som en del av "ondskapens akse" og møtte flere overlevende fra leirene, men det var ingen kontakt Washington-Pyongyang før Nord-Korea i 2006 detonerte sin første atomsprengladning. Siden dreide forhandlingene seg utelukkende om nedrustning. Også under Obama-administrasjonene har leirene vært et ikke-tema.

Da Kim Jong Il døde i desember 2011, ble Kim-dynastiet ført videre til tredje generasjon. Hans yngste offisielle sønn, Kim Jong-un, var da utpekt som hans etterfølger og øverstkommanderende av den koreanske folkearmé. 

Ingen utenfor maktens indre sirkler i Nord-Korea vet særlig mye om ham. Han er født i 1984, og har vært elev ved en internasjonal skole i Sveits. Her skal han ha gått for å være sønnen av en nordkoreansk ambassadesjåfør, og ellers gjort seg bemerket som oppmann for basketballaget og som en aggressiv spiller ute på banen. Før han overtok farens embete, arbeidet han ved partiets propagandaavdeling. Eldstesønnen Kim Jong Nam skal opprinnelig ha vært farens utvalgte, men "mistet ansikt" etter en pinlig episode: Han ble arrestert av japansk politi da han forsøkte å komme seg inn seg i Japan med falskt pass. Begrunnelsen var et sterkt ønske om å oppleve Tokyo Disneyland.

Norges ambassade i Kina/Beijing var i perioden 1973-2004 sideakkreditert til Nord-Korea. Siden 2004 har ambassaden i Seoul vært sideakkreditert. Nord-Koreas Oslo-ambassade ble nedlagt 1992 av sparehensyn.

Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea har nærmest opphørt under den kroniske økonomiske krisen i nord. I 2007 beløp den norske humanitære bistanden seg til ca. 27 millioner kroner, fordelt på ulike programmer i regi av Verdens matvareprogram (WFP) og Røde Kors. Nordmenn har deltatt i humanitært arbeid i landet siden 1997.

Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil i lang tid fremover være avhengig av eksterne finansieringskilder. I dagens situasjon synes mulighetene meget begrensede. Hvis Nord-Korea skulle innlede samarbeid med Asiabanken og Verdensbanken, vil imidlertid interessante muligheter kunne åpne seg. Dette spesielt innen vannkraft- og infrastruktursektoren, og muligens innen fiskeoppdrett, heter det i en vurdering fra Utenriksdepartementet. En eventuell løsning på atomvåpenprogrammet vil muligens gi adgang til disse finansieringskilder, noe som vil kunne gjøre Nord-Korea mer interessant for utenlandsk næringsliv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. desember 2015 skrev Knut Hofstad

I kap. INN I ATOMVÅPENKLUBBEN er det kommet inn noen mystisk kontrolltegn i teksten:
atomvåpen "til selvforsvar", ble fulgt av en ny triumferende kunngjøring i oktober 2006: En "vellykket" ....
....som det vel må ryddes opp i?

16. desember 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Knut, takk for at du meldte ifra om dette. Tegnene er nå rettet. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.