Økonomi og næringsliv i Nord-Korea

Nord-Koreas økonomi har vært en av verdens mest sentralstyrte og isolerte. Matmangel og omfattende underernæring har gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Tørke, skadeflom og mangel på drivstoff og kunstgjødsel førte i 1990-årene til ren sult. Utenlandsk katastrofehjelp ble nødvendig.

Jordbruket er en viktig næringsvei, men landet har siden 1945 lagt vekt på å utvikle tungindustrien, som baserer seg på rike forekomster av bl.a. kull og jernmalm. Den såkalte juche-tanken om å «skape alt med egne krefter» har vært rettesnoren for den økonomiske politikken, men siden begynnelsen av 1980-årene er kravet om selvforsyning innen økonomien blitt noe moderert. Økonomien, og da særlig industrien, vokste ellers i rask takt etter Koreakrigens slutt 1953. Nord-Korea hadde lenge høyere BNP enn Sør-Korea og var mer industrialisert. I 1980-årene så man følgene av en stivbent planøkonomi: energimangel, foreldet produksjon, svakt transportsystem. Sovjetunionen stod da for halvdelen av Nord-Koreas utenrikshandel og finansierte landets årlige handelsunderskudd. Sovjetunionens oppløsning 1991 ble et slag mot Nord-Koreas økonomi. 1994 lot det til at industrien gikk med under halve kapasiteten.

Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2004 beregnet til 1700 USD per innb.

Utenlandske investeringer ble forberedt i 1992–93 gjennom vedtak av lover om skattefritak og andre fordeler for utenlandske selskaper som etablerer seg i en spesiell økonomisk sone, Rajin-Sunbong, i den nordøstre delen av landet. Sonen ble åpnet i 1996, men investorene har vært avventende.

Regjeringen oppmuntrer utenlandske selskaper til å gå inn i felleseide selskaper sammen med Nord-Korea. I 1996 var et fåtall slike selskaper blitt etablert, stort sett med selskaper som eies av den koreanske minoriteten i Japan. Det første felleseide selskapet med en sørkoreansk partner (Hyundai) ble etablert 1992.

Den økonomiske situasjonen var i 1998–99 svært vanskelig, og industriproduksjonen ble stadig avbrutt pga. manglende energiforsyninger. Nord-Koreas leder, Kim Jong II, gav uttrykk for at han vil videreføre farens politikk med økonomisk og kulturell selvberging for landet, men pga. landets økonomiske krise har styresmaktene tatt imot økonomisk bistand fra andre land. I 1999 drev statseide foretak over 90 % av all økonomisk virksomhet i Nord Korea.

Turistbesøk ble lenge tillatt bare i nøye kontrollerte grupper. Siden tusenårsskiftet forsøker regjeringen å få inn hard valuta, og nye hoteller er åpnet, dertil et spillekasino i Pyongyang. Sørkoreanske Hyundai har siden 1998 kunnet sende turistgrupper med cruiseskip/jernbane til fjellstrøket Kumgang (Diamantfjellene). Inntil høsten 2005 hadde en million sørkoreanere og andre avlagt korte turistbesøk i Kumgang.

Nord-Korea har alvorlig energimangel. Ca. 80 % av landets energitilførsel er kullbasert. Olje ble inntil ca. 1990 kjøpt billig fra Kina og Sovjetunionen, men siden er oljemangelen blitt prekær. Det er visse forhåpninger om forekomster av olje og gass på landets kontinentalsokkel. Ca. 75 % av landets energitilførsel er kullbasert. Andre viktige energikilder er petroleum og vannkraft. Landet har betydelige vannkraftreserver, og ca. 60 % av Nord-Koreas produksjon av elektrisk kraft genereres fra vannkraft. I en avtale undertegnet 2005 ble Nord-Korea stilt i utsikt en lettvannsreaktor på betingelse av at landet avvikler sitt atomvåpenprogram. I ventetiden vil Nord-Korea årlig kunne få gratis leveranser av 500 000 tonn olje, samt elektrisk strøm.

Etter Koreakrigen ble jordbruket organisert i bondekooperativer og statsbruk; i 1958 fantes ikke lenger noen private bruk. På ca. 5 % av dyrkbar jord kunne bøndene fortsatt dyrke grønnsaker m.m. på små åkerlapper til eget bruk. Jordbruket stod 1995 for ca. 30 % av sysselsettingen, og utgjorde ca. 30 % av BNP. Ris er viktigste matkorn og dyrkes særlig på slettelandet i vest og sørvest, men pga. topografi og klima har risproduksjonen alltid vært mye lavere enn i Sør-Korea. Landet er ikke selvforsynt med jordbruksprodukter. I de nordlige og nordøstre delene av landet dyrkes mest hirse, kaoliang (kjempehirse), havre, mais, poteter, soyabønner og andre belgplanter. Av industrivekster dyrkes noe bomull, tobakk og hamp.

I perioden 1995–97 ble jordbruket rammet av skadeflom og tørke. Matmangelen gikk over i sult. 1998–99 ble situasjonen noe bedre etter utvidet potetdyrking. Siden 2002 har bøndene fått selge noe av avlingen på såkalte frimarkeder, noe som lot til å øke produksjonen. I 2005 hadde Nord-Korea fortsatt en prekær matmangel, og det ble antatt at landet i mange år fremover vil ha behov for utenlandsk bistand.

3/4 av Nord-Korea er dekket av skog etter systematisk skogplanting siden 1954. Skogsindustrien er lite utviklet. Ca. 90 % av avvirkningen går til brensel.

Nord-Korea har en lang kystlinje, og skiftende varme og kalde havstrømmer har skapt gode forhold for en stor og variert fiskebestand. Den årlige fangstmengde ligger i gjennomsnitt på ca. 1,5 mill. tonn, og omfatter sild, makrell, den torskelignende myungtai, mulle, blekksprut og skalldyr. Drivstoffmangel har siden 1990-årene holdt mange av landets fiskefartøyer i havn.

De fleste av Koreas betydelige mineralforekomster ligger i Nord-Korea, som bl.a. har store forekomster av kull, jernmalm, bly, sink, kobber, tinn, sølv og gull. Gruvedriften har stagnert pga. foreldet teknologi, men Nord-Korea er likevel en av verdens største produsenter av magnesitt. Landet har en av verdens potensielt største gullgruver. Bergverk utgjorde 2004 8,4 % av BNP. De største kullfeltene ligger nord for Pyongyang, mens jernmalm bl.a. utvinnes nær Haeju ved sørvestkysten.

I 1945 overtok Nord-Korea over 80 % av tungindustrien på den koreanske halvøya, og etter Koreakrigens ødeleggelser 1950–53 ble det lagt stor vekt på å utvikle tungindustrien. Produksjonen av jern og stål er gitt særlig høy prioritet, med jern- og stålverk i Kimchaek, Chongjin, Kangson og andre steder. Landet har videre en betydelig produksjon av maskiner, verktøy, kjemikalier, kunstgjødsel (Hungnam) og sement. Siden ca. 1990 har industrien gått med bare omtrent halv kapasitet pga. energimangel og en foreldet og nedslitt maskinpark.

Et unntak er landets største tekstilfabrikk, Korea Unhar med mer enn 30 000 ansatte, som eksporterer klær til markeder over store deler av verden. 1996 åpnet en økonomisk frisone nær grensen til Kina i nordøst for å tiltrekke moderne teknologi og utenlandske investeringer, men investorene har vært avventende. Sørkoreanske Samsung har her produsert TV-apparater for eksport. Et historisk toppmøte år 2000 banet vei for et storstilt felleskoreansk industrikompleks ved Kaesong, ca. 10 km nord for demarksjonssonen (DMZ). Det sørkoreanske Hyundai-konsernet er hovedaktøren. Den første fabrikken startet produksjon 2003. Oktober 2005 ble vei- og jernbaneforbindelsen mellom Koreastatene gjenåpnet som ledd i utviklingen av Kaesongprosjektet.

Nord-Korea har en beskjeden utenriksøkonomi, i stor grad som følge av landets vekt på selvforsyning. Import av bl.a. hele fabrikker og maskiner har i perioder resultert i store handelsunderskudd, og landet har pådratt seg en betydelig utenlandsgjeld. Nord-Korea ble i 1970-årene det første kommunistiske land som viste seg ute av stand til å betjene sin utenlandsgjeld. Eksempelvis hadde Sverige og Finland utestående fordringer for flere hundre mill. kr som aldri er blitt betalt.

Eksporten består først og fremst av tekstiler, metaller og jordbruksprodukter, mens de viktigste importvarene er mineralprodukter, tekstiler, maskiner og metaller.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen brøt handelen med Moskva sammen, og Nord-Koreas utenrikshandel krympet 40 %. En omfattende sovjetisk bistand, bl.a. i form av billig olje, falt dermed også bort, og energimangelen ble akutt. Samhandelen med Sør-Korea økte, tross bittert politisk fiendskap. Nord-Koreas viktigste handelspartnere er Kina, Japan og Russland.

Ca. 90 % av all godstrafikk og 70 % av persontrafikken går med tog. Det totale jernbanenettet er på ca. 5110 km. De fleste linjene går nord–sør, og landet har forbindelse med det kinesiske nettet og (via Østkinesiske jernbane) Den transsibirske jernbane. Veinettet spiller en mindre viktig rolle, og er generelt i dårlig forfatning. Pyongyang har internasjonal lufthavn med rutetrafikk til bl.a. Beijing, Bangkok, Nagoya, Moskva og Berlin. Hovedstaden har også tunnelbane.

Nord- og Sør-Korea ble i 2001 enige om å gjenåpne den gamle jernbanen mellom nord og sør; 17. mai 2007 krysset et passasjertog grensen mellom de to landene for første gang på over 50 år. Dette var imidlertid en foreløpig engangsforeteelse, men er sett på som en viktig del av arbeidet med å normalisere forholdet mellom Nord- og Sør-Korea.. Det arbeidet også med å bedre veiforbindelsen mellom de to landene samt å sette i stand en banestrekning for å knytte det koreanske jernbanenettet til Den transsibirske jernbanen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.