Republikken Korea ble proklamert som egen stat 15. august 1948 med Syngman Rhee som president. I 1950 brøt Koreakrigen ut; våpenstillstand ble sluttet i juli 1953. Se også Koreas historie.

Syngman Rhee, som ble støttet av amerikanerne, var lenge den dominerende politiske skikkelsen i Sør-Korea. Han ble gjenvalgt som president siste gang 1960, 85 år gammel. Like etter det siste valget ble han styrtet etter kraftige demonstrasjoner mot valgfusk og korrupsjon i hans autoritære regime. Det nye sivile styret ble 1961 veltet av en militærjunta ledet av general Park Chung Hee, som 1963 med knapt flertall ble valgt til president for den såkalte 3. republikk. Han ble siden gjenvalgt flere ganger. I 1972 innførte han unntakstilstand, og samme år fikk Sør-Korea en ny forfatning, som kalles yushin («revitaliseringsreformen»). Herfra regnes den 4. republikk.

Park styrte med strenge sikkerhetslover under henvisning til antatt krigsfare fra Nord-Korea. Etter 18 års autoritært styre ble han myrdet oktober 1979 av Sør-Koreas sikkerhetssjef, Kin Jae Kyu, som ble dømt til døden og henrettet.

Sjefen for hærens etterretningsvesen, general Chon Too Hwan, grep makten ved et kupp samme år. Han ble innsatt som president 1980 og fortsatte sitt autoritære styre til 1988. Under voldsomme demonstrasjoner i 1987 vant opposisjonen frem med kravet om direkte presidentvalg, uten adgang til gjenvalg. General Roh Tae Woo vant valget samme år; opposisjonenes stemmer ble splittet mellom forgrunnsfigurene Kim Young Sam og Kim Dae Jung.

1988 arrangerte Seoul de olympiske sommerleker i en opphetet politisk atmosfære, men uten særlige forstyrrelser. I 1990 ble regjeringspartiet slått sammen med de to store opposisjonspartier, det ene under ledelse av Kim Young Sam. Kim vant presidentvalget i desember 1992 og ble Sør-Koreas første statssjef på 31 år uten militær bakgrunn.

Etter at de militære siden 1960-årene hadde dominert de fleste områder av samfunnslivet, gjennomførte Kim Young Sam en avmilitarisering av forvaltningen. Grunnlaget for den nye politikken var en forfatningsendring 1988 som begrenset de militæres politiske innflytelse.

Ved presidentvalget 1992 deltok bare sivile kandidater. I takt med liberaliseringen av det politiske livet fra slutten av 1980-årene dukket det opp en mengde nye partier. 1990-årene var preget av stadig skiftende allianser. 1995 vendte den gamle opposisjonsveteranen Kim Dae Jung tilbake til politikken og stiftet Nasjonalkongressen for Ny Politikk, som straks ble største opposisjonsparti.

En kampanje mot korrupsjon preget Kim Young Sams første år ved makten. 1995 ble eks-president Roh Tae Woo satt under etterforskning etter opplysninger fra hans tidligere sikkerhetssjef om et gigantisk politisk «smøringsfond». Dette utløste krav om granskning også av forgjengeren Chon Too Hwan; og rettslig søkelys ble satt på militærkuppet 1979 og en blodig militæraksjon mot opprørske studenter i Kwangju i 1980. Chon ble dømt til døden, men deretter benådet. Roh fikk 22 års fengsel, senere redusert til 17 år, for medvirkning til militæraksjonen og for å ha tatt imot flere hundre millioner kroner i bestikkelser fra industriledere til et politisk «smøringsfond».

Parlamentsvalget i 1996 ble vunnet av regjeringspartiet, som hadde skiftet navn til Nye Korea-partiet, med redusert mandattall, 139 av 300. En ny korrupsjonsaffære med politisk sprengkraft rystet Sør-Korea i 1997. Landets nest største stålprodusent, Hanbo Steel Co, ble erklært bankerott etter tvilsomme lånetransaksjoner av kolossalt omfang. Skandalen førte til regjeringskrise og rettslig granskning av ledende politikere. Kim Dae Jung vant presidentvalget i 1997 og førte en aktiv forsoningspolitikk i forhold til Nord-Korea, den såkalte solskinnspolitikken.

Roh Moo Hyun fra det venstreorienterte Demokratiske Millenniumparti vant knepent presidentvalget i desember 2002. I mars 2003 ble han stevnet for riksrett av nasjonalforsamlingens konservative majoritet for påstått brudd på valgloven. Roh slo tilbake med en sensasjonell seier ved parlamentsvalget i april: Presidentens nystiftede Uri-parti mer enn tredoblet mandattallet fra 49 til 152. Valgtriumfen ble betegnet som et linjeskifte til venstre; for første gang siden 1961 hadde de konservative mistet parlamentsflertallet. I mai ble så den første riksrettsanklagen i Sør-Koreas historie avvist av forfatningsdomstolen; Roh Moo Hyun ble dermed gjeninnsatt i presidentembetet. I 1990-årene var koreanerne begynt å velge liberale presidenter, men Roo ble den første som ikke hadde et konservativt parlamentsflertall imot seg.

Etter at den politiske venstresiden hadde vært toneangivende siden 1992, skjedde en markant høyredreining i 2007. Dette året vant det konservative Stornasjonale parti (Grand National Party, GNP) - med Lee Myung Bak i spissen - både presidentvalget og flertallet i parlamentet. Etter to presidenter fra sentrum-venstre på den politiske skalaen, fikk Sør-Korea nå en mer høyreorientert statssjef. Hans fremste valgløfte var å gire opp til raskere økonomisk vekst, basert på en næringslivsorientert vekst- og reformpolitikk. Lee hadde tidligere gjort karriere i næringslivet som øverste sjef for en av landets største industribedrifter (Hyundai Constructions).

Blant ti presidentkandidater samlet Lee 48,7 % av stemmene. Folkelig popularitet og kallenavnet "Bulldoseren" fikk han som en handlekraftig borgermester i Seoul (2002-07). Chung Dong Young fra Forente nye demokratiske parti (United New Democratic Party, UNDP) fikk 26,2 %. Partiet er arvtageren til det moderat venstreorienterte URI-partiet, som vant en suveren seier ved valget i 2004 - for så å gå i oppløsning under heftige fraksjonskamper.

President Lee fikk snart innenriks- og utenrikspolitiske utfordringer som vesentlig svekket hans popularitet. Like etter innsettelsen ble det heftig strid om en ny frihandelsavtale med USA. Den åpnet for import av amerikansk storfekjøtt - som hadde vært bannlyst siden et tilfelle av kugalskap i 2003. Mange kom til skade under en månedlang protestbølge som enkelte dager samlet over 100 000 demonstranter mot kjøttimporten. Protestaksjonene hadde også brodd mot frihandelsavtalen. Opposisjonspartiene gikk til boikott av møtene i nasjonalforsamlingen og tvang landbruksministeren og to andre statsråder til avgang. Lee hadde vunnet valget på sine økonomiske reformplaner om avregulering og privatisering, men ressursene måtte settes inn i strakstiltak mot den globale finanskrisen. I oktober 2008 lanserte han likevel en omfattende privatiseringsplan for blant annet å redusere antall statsbedrifter fra 319 til 250. Blant mer langsiktige tiltak var en nasjonal handlingsplan på klimaområdet - "Low Carbon, Green Growth" - som prioriterer fornybare energikilder. Utvikling av klima- og energiteknologi ble blinket ut som nytt økonomisk vekstområde. Finanskrisen satte en foreløpig stopper for et kolossalt infrastrukturprosjekt: Store Koreanske Vannvei. Det tar sikte på å knytte sammen Sør-Koreas viktigste elver fra nord til sør med kanaler på i alt 589 km. Lee-regjeringen hevdet at prosjektet, med kostnadsoverslag på nærmere NOK 100 milliarder, ville redusere nasjonens transportkostnader, fremme reiseliv og turisme og skape 700 000 arbeidsplasser. Opposisjonen betegner prosjektet som en belastning for miljøet og skattebetalerne.

Tidligere president Roh Moo Hyun tok sitt eget liv ved å kaste seg utfor en klippe under en fjelltur 23. mai 2009. Han var da sykelig og under etterforskning for korrupsjon. Angivelig skal familiemedlemmer ha tatt imot store beløp som bestikkelsespenger mens han satt som Sør-Koreas president fra 2003-08. Roh erkjente seg aldri skyldig. Selvmordet vakte debatt om korrupsjonsjegernes metoder. Det hevdes at de lekket usannferdige påstander som ble slått opp av mediene. Dødsfallet førte til konfrontasjoner, også voldelige, mellom opposisjonen og tilhengere av regjeringen. Roh-sympatisører gjennomførte en flere uker lang blokade av parlamentsbygningen, slik at ingen møter kunne avholdes mot slutten av parlamentsesjonen i juli.

18. august 2009 døde tidligere president Kim Dae Jung, ofte omtalt som "solskinnspolitikkens far", etter lengre tids sykdom. Det vakte oppsikt da Nord-Korea sendte en delegasjon av høyt rangerte partifolk til Seoul for å vise ham den siste ære. Delegasjonen ble mottatt av president Lee Myung Bak og overbrakte et budskap fra Kim Jong Il. Dette ble betraktet som den første forsonlige gest fra nord siden Lee-regjeringen overtok styret tidlig i 2008. Partene ble enige om å gjenoppta en besøksordning slik at aldrende koreanere får møte familiemedlemmer som de ble adskilt fra under Korea-krigen for snart 60 år siden. Besøksordningen er blitt organisert av Røde Kors i begge landene, men ble avbrutt 2007.

Spenningen på Koreahalvøya var blitt skjerpet etter at president Lee i 2008 tok et oppgjør med forgjengernes "solskinnspolitikk". Kim Dae Jung og og Roh Moo Hyun hadde begge ivret for å bringe Nord-Korea inn i varmen, nasjonalt og internasjonalt, gjennom økonomisk bistand og diplomatisk imøtekommenhet. Dertil kom store leveranser av nødhjelp og betydelig pengeoverføringer for hindre økonomisk kollaps i nord.

De to nå avdøde ekspresidentene hadde begge hatt personlig møter med Nord-Koreas leder Kim Jong Il. I oktober 2007 dro Roh Moo Hyun til det siste Korea-toppmøtet i Pyongyang. De kom overens om tettere økonomisk samvirke mellom de to Korea-statene, særlig i den nye industrielle utviklingssonen Kaesong lengst sør i Nord-Korea. En avtale åpnet også for massive sørkoreanske investeringer i sektorer som fiske og skipsfart i nord. President Roh ga matvarehjelp og økonomisk bistand på 1,9 milliarder dollar for å hindre økonomisk kollaps i nord.

Med presidentskiftet 2008 ble det et markant stemningsskifte i den begynnende interkoreanske dialogen. President Lee distanserte seg fra forgjengerne og slo inn på en strammere linje. Bistand skulle heretter gis på betingelse av konkrete nordkoreanske uttrykk for samarbeidsvilje, særlig om avvikling av atomvåpenprogrammet. På bakgrunn av Nord-Koreas tvilsomme tradisjon for avtalebrudd, insisterte han på at inngåtte avtaler må holdes. Dette vakte krasse reaksjoner i nord.

Sør-Koreas utviklingsstrategi har minnet om Japans, med en eksportorientert industri basert på importerte råvarer. Sør-Korea ble 1995 det 12. land i verden hvis eksport har passert 100 milliarder dollar. Eksportveksten har vært formidabel. Eksportindustrien ble under 5-årsplanen 1977-82 delvis lagt om fra produksjon av tekstiler og sko til teknisk mer avanserte bransjer; denne utviklingen ble deretter forsterket, og Japan fikk sterk konkurranse innen elektronikk- og dataindustri.

Sør-Korea har siden 1980-årene konkurrert med Japan om status som verdens største skipsbyggernasjon. Siden 1988 har landet vært blant verdens 12 største handelsnasjoner. Hyundai-konsernet har et av verdens største skipsverft og er landets største bilfabrikant. Bileksport til Vesten kom i gang 1986. Selskapene Samsung, Daewoo og LG (Lucky-Goldstar) sikret i 1990-årene en posisjon blant verdens ledende produsenter av forbrukerelektronikk.

1996 ble Sør-Korea medlem av OECD som eneste land i Asia ved siden av Japan. En velutdannet og relativt rimelig arbeidskraft var en drivkraft bak industrireisningen, som har gitt drastiske endringer av samfunnsstrukturen; jordbrukets betydning for sysselsettingen ble redusert med over 90 % i perioden 1962-2002. Langvarige streiker i 1987 gav gjennomslag for arbeidernes lønnskrav - i gjennomsnitt 15 % årlig. 1997 var industrilønningene blitt blant de høyeste i verden, og konkurransekraften betydelig svekket. En del av industriproduksjonen ble nå flagget ut produksjon til lavkostland i Asia, og også til Europa og Amerika. Striden om nye arbeidslover, som gjorde det lettere for bedriftene å si opp arbeidere, utløste 1997 på ny en av de største streikebølger landet har sett.

Sør-Koreas eksportdrevne økonomi preges av utstrakt samarbeid og koordinering mellom næringslivet og staten, det vil si politikerne og embetsverket. En rekke store industrikonglomerater - chaebols - utgjør kjernen i Sør-Koreas eksportøkonomi. Navn som Samsung, Hyundai, LG og Daewoo er blitt kjent over hele verden for sine produkter innen blant annet mobilteknologi, elektronikk, skipsbygging og bilindustri.

Sør-Korea hadde i 2008 verdens største produsent av minnebrikker (Samsung Electronics) , verdens 3 største stålprodusent (Posco), 5. største bilprodusent (Hyundai) og verdens tre største skipsverft (Hyundai Heavy Industries, Samsung Heavy Industries) og Daewoo Shipbuilding). Sør-Korea er blant verdens ledende produsenter av mobiltelefoner og skjermer for TV og datamaskiner. Foruten IT-sektoren satses det på biologisk og medisinsk forskning.

Asiakrisen 1997-98 rammet Sør-Korea hardt, men en aktiv og vedvarende reforminnsats bidro til å bringe Sør-Korea raskere ut av krisen enn de fleste land i regionen. Veksttakten har imidlertid ikke vært like høy som som tidlig i 1990-årene, og svakt avtagende siden tusenårsskiftet. Strukturelle svakheter gjør at vekstpotensialet kan være i ferd med å svekkes og nærme seg den gjennomsnittlige vekstraten i OECD-landene, ifølge OECDs vurdering. Under valgkampen i 2007 lanserte Lee sin "Korea 747 Visjon" : Øke veksten til 7 % årlig, doble årlig gjennomsnittsinntekt til 40 000 dollar innen 2017, og sikre Sør-Koreas økonomi, i dag den 13. største, en plass som nr. 7 i verden. Den globale finanskrisen i 2008 rammet imidlertid Sør-Korea hardt, med langt brattere nedgang enn forventet. Blant verdens valutaer var Sør-Koreas won blant dem som svekket seg mest. Sett i forhold til krisen i 1997 virket imidlertid økonomien betydelig mer robust og svingte raskt opp igjen. Sør-Korea holdt posisjonen som verdens 11. største eksportnasjon i 2008 og avanserte til en 9. plass i 2013.

I oktober 2008 kunngjorde regjeringen en finansiell krisepakke på ca. 900 milliarder kroner for å stive opp bankvesenet og stabilisere finansmarkedet. I februar 2009 ble styringsrenten satt ned til det laveste nivået noensinne. 

Eksportindustrien har vært den store drivkraften bak Sør-Koreas vekst, særlig siden Kina i 2003 overtok USAs rolle som landets største handelspartner. Kinas andel av Sør-Koreas samlede eksport av halvfabrikata økte fra bare 1 % i 1992 til over 30 % i 2007. I Sør-Korea er det fortsatt sjelden å se utenlandske merkenavn. Det meste er lokalprodusert.

Sør-Korea ble i 2007 enig med USA om en frihandelsavtale med sikte på økt samhandel. Den trådte i kraft i mars 2012. USA fikk utvidet markedsadgang for sine landbruksprodukter, men ris vil fortsatt være unntatt. Avtalen skal være den mest omfattende i sitt slag som USA har med noe land i regionen, men er svært omstridt blant sørkoreanerne.

Sør-Korea var rangert som nr. 15 av 179 land på FNs levekårsindeks 2014, og som nr. 43 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks 2014. Landet er er nr. 117 av 130 på World Economic Forums likestillingsindeks.

Sør-Koreas utenrikspolitikk preges sterkt av forholdet til Nord-Korea, og er særlig fokusert på internasjonale tiltak for å stanse nordkoreanernes atomvåpenprogram. President Lee fastslo i 2008 på ny at alliansen med USA, som i en forsvarsavtale garanterer Sør-Koreas sikkerhet, er selve hjørnestenen i landets utenriks- og forsvarspolitikk.

Sør-Korea forbød lenge alt samkvem med kommunistiske land, men dette ble myket opp ved den såkalte «nordpolitikken» fra slutten av 1980-årene. 1990 fikk landet diplomatiske forbindelser med en rekke av Nord-Koreas allierte i Øst-Europa, deriblant Sovjetunionen. 1992 fikk Sør-Korea diplomatiske forbindelser med Kina, og samhandelen mellom de to land ekspanderte kraftig. 1993 gikk en tredjedel av alle sørkoreanske investeringer utenlands til Kina. Siden midten av 1970-årene har Sør-Korea vært blant Norges største handelspartnere i Asia.

Etter bitter rivalisering gikk Sør-Korea og Japan sammen om arrangementet av Fotball-VM 2002, noe som bedret et tidligere anstrengt forhold. 2005 blusset imidlertid en følelsesladet konflikt opp på ny om øygruppen Dokdo, i Japan kjent under navnet Takeshima.

Parlamentet vedtok i februar 2004 et omstridt forslag om å sende over 3000 soldater som støtte til USA-koalisjonen i Irak. Regjeringen bøyde ikke av da en sørkoreansk tolk ble bortført og senere halshugd. USA varslet på sin side omfattende endringer av sitt militære nærvær på Koreahalvøya: USA-styrkene ble redusert fra sitt tidligere nivå på 37 000 til 29 000 mann i 2009. USA-tropper i fremskutte posisjoner ved grensesonen DMZ ble omplassert til bakre linjer lenger sør. Troppereduksjonene ble satt i sammenheng med situasjonen i Irak/Afghanistan. Under president Roh Moo Hyun fikk striden om Nord-Koreas atomvåpenprogram forholdet mellom Seoul og Washington til å kjølne. Roh-regjeringen var engstelig for at USA ville presse Pyongyang for sterkt og dermed utløse krasse reaksjoner fra nord.

Inntil 2012 vil USA fortsatt ha overkommandoen over egne og sørkoreanske styrker i en eventuell krigssituasjon. I 2012 går denne kommandomyndigheten over til Sør-Koreas forsvarsstab.

Siden 2003 har Sør-Korea vært en av partene i de såkalte sekspartsforhandlingene med sikte på å få Nord-Korea til å stanse atomvåpenprogrammet. Sør-Korea gjenopptok i juni 2007 matvarehjelpen til Nord-Korea etter at Pyongyang hadde sagt seg villig til å stenge landets største atomreaktor. Dette året ble det sendt 400 000 tonn ris sammen med store mengder fyringsolje. Nødhjelpen fra sør var blitt avbrutt etter at Nord-Korea i 2006 hadde prøveskutt nye langtrekkende raketter.

Med forsvarsalliansen med USA som grunnlag sendte Sør-Korea militært personell både til Irak og Afghanistan. I juli 2007 ble 23 sørkoreanere fra en kristen hjelpeorganisasjon tatt som gisler av Taliban i Afghanistan. To av gislene ble drept under en langvarig forhandlingsprosess. 21 ble satt fri etter at Sør-Korea hadde sagt seg villig til å trekke sitt militære personell, i alt ca. 210 ingeniør- og sanitetssoldater, ut av Afghanistan. Sør-Korea benektet en påstand fra Taliban om at det også var blitt betalt løsepenger på 20 millioner US$. Sør-Korea har siden juni 2008 hatt et mindre feltsykehus i Bagram utenfor Kabul.

Sør-Korea hadde fra 2004 den 3. største troppekontingenten i Irak (etter USA og Storbritannia); på det meste 3600 militært personell. Styrken ble i løpet av 2007 redusert til 1100 mann, og resten trukket tilbake i desember 2008.

Særlig siden en frihandelsavtale mellom Sør-Korea og EFTA trådte i kraft 2006, har samhandelen Norge - Sør-Korea vært i kraftig stigning. I 2008 var Sør-Korea Norges 5. største eksportmarked og det nest største i Asia etter Kina. Eksporten fra Norge var på 9062 millioner NOK og importen til Norge 6628 mill. Norske bedrifter har investert mer enn 20 milliarder NOK i Sør-Korea og i økende grad kjøpt seg inn i koreanske firma.

Tradisjonelt har det økonomiske samvirket vært dominert av skipsbygging og skipsfartsinteresser. Frihandelsavtalen omfatter med få unntak alle industrivarer, fisk og fiskeprodukter, samt bearbeidede landbruksprodukter. Den sikrer fri markedsadgang for norske varer og forbedret markedsadgang for norske tjenester i Sør-Korea. Sør-Korea er for øvrig også blitt Norges 3. største turistmarked i Asia, etter Japan og Kina. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit besøkte i mai 2007 Seoul og Pusan i spissen for en større norsk næringslivsdelegasjon. Dette var første gang noen i kongefamilien har vært på offisielt besøk i Sør-Korea.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.