Kim Dae Jung (til venstre) arbeidet for forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Sommeren 2000 møttes han og Nord-Koreas president Kim Jong Il (til høyre). Bildet, som er tatt 14. juni 2000, viser de to koreanske statslederne på dag to av det tre dager lange møtet i Pyongyang i Nord-Korea.
Nord-Koreas utenrikspolitikk er preget av at Nord-Korea er et ytterst lukket og isolert land. Siden 1980-tallet har Nord-Korea blitt mistenkt for å ha intensjoner om å utvikle atomvåpen, og har mottatt store motytelser for å love å avstå fra et slikt program. I 2005 erklærte like fullt Nord-Korea seg som atommakt, og USA, Japan, Sør-Korea, Russland og Kina har uten hell forsøkt å snu utviklingen gjennom felles forhandlinger.
Nord-Korea var lenge under sterk sovjetisk innflytelse, men slo i Khrusjtsjovs tid inn på en prokinesisk linje. Fra 1966 forsøkte landet å markere seg som uavhengig, og unngå å bli dominert av noen av de kommunistiske stormaktene, men mottok betydelig økonomisk bistand fra begge.
Med slutten på den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd i Vest-Europa tidlig i 1990-årene svant bistanden inn. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land, men førte siden en diplomatisk offensiv i den tredje verden.
De nordiske landene ble i 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. I 1976 ble samtlige nordkoreanske diplomater i Norge, Sverige, Danmark og Finland utvist for omfattende smugling og ulovlig omsetning av brennevin og sigaretter. I 1996 ble tre diplomater, som også var sideakkreditert til Norge, utvist fra Sverige etter ny smugleraffære.
I 1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. Nordkoreanerne begynte da å skifte ut brenselsstaver fra sin fem megawatt store reaktor i Yongbyon uten påbudt kontroll. Nord-Korea hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen, men likevel i årevis trosset avtalens bestemmelser om å la IAEAs inspektører slippe til. Det gjaldt særlig to anlegg der man i Vesten hadde mistanke om at nordkoreanerne forvandlet brukt kjernebrennstoff til plutonium for atomvåpen.
USAs tidligere president Jimmy Carter (1977–1981) forhandlet i Pyongyang i 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram, blant annet ved å la være å anrike 8000 utbrente brenselsstaver, noe som kunne ha gitt plutonium til fire eller fem atombomber. I 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner.
Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje. Det som lenge var blitt kalt verdens siste stalinistiske stat, ble i 2001 anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med blant annet EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land som hadde ambassade i Pyongyang.
En mer aktiv dialog med USA og andre land ble innledet i skyggen av hungerkatastrofen med dens vedvarende behov for bistand utenfra. Forholdet til USA surnet på ny da president George W. Bush i januar 2002 betegnet Nord-Korea som et ledd i «ondskapens akse».
Etter et tilsynelatende gjennombrudd i atomforhandlingene i 2007 kom USA og Nord-Korea for første gang overens om kulturutveksling. I februar 2008 kom New Yorkfilharmonien til Pyongyang på gjestespill. Konserten ble innledet med begge lands nasjonalsanger. Det var nå forhåpninger om at «symfoni-diplomatiet» også ville innvarsle et politisk tøvær her hvor den kalde krigen ennå ikke har tatt slutt.
Imidlertid fortsatte Nord-Korea sine innbitte stridbare utfall mot USA også etter at Barack Obama overtok presidentposten i Washington. I forkant av utenriksminister Hillary Clintons Sør-Korea-besøk i februar 2009, anklaget Nord-Korea USA for å gjøre aktive forberedelser til kjernefysisk krig. Pyongyang erklærte seg også rede til krig mot Sør-Korea. Clinton svarte med å advare Nord-Korea mot provokasjoner, og henstilte om respekt for inngåtte avtaler.
Obama reagerte skarpt da Nord-Korea i april 2009 gjennomførte en prøveoppskyting som den amerikanske regjering antok var en test av langdistanseraketten Taepodong-2. USA frykter at Taepodong-2 etter videreutvikling vil kunne nå amerikansk territorium med kjernefysisk stridshode.
Forhåpninger om diplomatisk tøvær ble vakt i august da tidligere president Bill Clinton (1993–2001) kom på et overraskende «privat» besøk for å forsøke å få frigitt to fengslede amerikanske journalister. Clinton ble mottatt av Kim Jong Il. Møtet førte til at Kim benådet de to, som fikk reise sammen med Clinton tilbake til USA. Etter besøket ble Nord-Korea tilsynelatende mer forsonlig stemt, og erklærte seg villig til samtaler med USA.
Forholdet til Japan har vært anspent etter at Nord-Korea etter eget forgodtbefinnende har skutt raketter over japansk territorium. Med sine mellomdistanseraketter skal Nord-Korea være i stand til å nå alle byer i Japan.
Serie-kidnappinger av japanske borgere til Nord-Korea har i mange år vært en annet stridstema. I 2008 sa Pyongyang seg villig til villig til nye undersøkelser i saken om et ukjent antall japanske borgere som ble bortført av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene. Pyongyang har innrømmet å ha bortført 13 japanske borgere og lot fem av dem, angivelig de eneste overlevende, få lov til å besøke Japan i 2002.
Japan hevder imidlertid at minst 37 er blitt bortført til Nord-Korea, og at noen fortsatt er i live. Nord-Koreas manglende samarbeidsvilje i denne saken har lenge vært til hinder for en normalisering av forholdet til Japan.
Norges ambassade i Kina/Beijing var i perioden 1973–2004 sideakkreditert til Nord-Korea. Siden 2004 har ambassaden i Seoul vært sideakkreditert. Nord-Koreas Oslo-ambassade ble nedlagt i 1992 av sparehensyn.
Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea har nærmest opphørt under den kroniske økonomiske krisen i nord. I 2007 beløp den norske humanitære bistanden seg til omkring 27 millioner kroner, fordelt på ulike programmer i regi av Verdens matvareprogram (WFP) og Røde Kors. Nordmenn har deltatt i humanitært arbeid i landet siden 1997.
Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil i lang tid fremover være avhengig av eksterne finansieringskilder. I dagens situasjon synes mulighetene meget begrensede. Hvis Nord-Korea skulle innlede samarbeid med Asiabanken og Verdensbanken, vil imidlertid interessante muligheter kunne åpne seg. Dette spesielt innen vannkraft- og infrastruktursektoren, og muligens innen fiskeoppdrett, heter det i en vurdering fra Utenriksdepartementet. En eventuell løsning på atomvåpenprogrammet vil muligens gi adgang til disse finansieringskilder, noe som vil kunne gjøre Nord-Korea mer interessant for utenlandsk næringsliv.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.