En nordkoreansk (til venstre) og en sørkoreansk soldat tar hverandre i hendene ved den demilitariserte sonen (DMZ) som skiller de to Korea-statene siden 1945. Begge statene ønsker en gjenforening, men på egne premisser.
En sørkoreansk soldat ved den demilitariserte sonen ser over grensen mot Nord-Korea. Det delte Korea er siden Koreakrigen (1950–1953) blitt betraktet som et av verdens alvorligste sikkerhetspolitiske problemer. Nord-Korea blir av USA og Japan samt Europa ansett som en trussel ved sitt ekstremt høye rustningsnivå, som omfatter et avansert rakettarsenal, kjemiske og kjernefysiske våpen samt en enorm hær. Kina derimot, og delvis også Sør-Korea, peker på at den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea og Japan øker spenningen i regionen, og utgjør Nord-Koreas begrunnelse for en fortsatt utvikling av det militære beredskap.
Av /NTB.

Artikkelstart

Halvøya Korea ble i 1945 delt i Nord-Korea og Sør-Korea. To fundamentalt forskjellige regimeformer strever med den vanskelige, men nødvendige sameksistensen. Hver av dem er alliert med en av de to eksisterende globale stormakter – Nord-Korea med Kina (og tidligere også Sovjetunionen) og Sør-Korea med USA. Dette har medført at halvøya har blitt et sentralt øst-vest konfliktområde.

Både Nord-Korea og Sør-Korea ønsker gjenforening, men på egne og dermed forskjelligartede premisser. Resultatløse forhandlinger er blitt ført med ujevne mellomrom. Under en kontinuerlig propagandakrig har begge parter påberopt seg å føre an i gjenforenings-bestrebelsene, men avvist motpartens forslag. Først etter et historisk toppmøte mellom statssjefene Kim Dae-jung og Kim Jong Il i 2000 var det tegn til bedring i forholdet. Denne positive utviklingen har fortsatt under senere sentrum-venstre-regjeringer i Sør-Korea, men har vært satt på pause, eller snarere forsøkt brakt til opphør, under konservative ledere.

Det delte Korea har siden Koreakrigen (1950–1953) blitt betraktet som et av verdens mest alvorlige sikkerhetspolitiske problemer. Nord-Korea blir av USA og Japan samt Europa ansett som en trussel ved sitt ekstremt høye rustningsnivå, som omfatter et avansert rakettarsenal, kjemiske og kjernefysiske våpen samt en enorm hær. Det blir videre pekt på at økonomien er i dyp krise, og at det totalitære regimet ikke aksepterer grunnleggende menneskerettigheter. Kina derimot, og delvis også Sør-Korea, peker på at den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea og Japan øker spenningen i regionen, og utgjør Nord-Koreas begrunnelse for en fortsatt utvikling av den militære beredskapen.

Begge synspunkter tar utgangspunkt i de faktiske forhold, og det kan slås fast at en forutsetning for en stabil og varig fred på Koreahalvøya er en militær nedbygging på begge sider, og en normalisering av relasjonene mellom Nord- og Sør-Korea, samt mellom Nord-Korea og USA. Dette er også en forutsetning for at Nord får suksess med å gjennomføre nødvendige økonomiske reformer, som, sammen med en større åpenhet og gradvis integrasjon i verdenssamfunnet, anses som avgjørende for hvorvidt Nord-Korea skal kunne livberge seg i fremtiden.

Bakgrunn

Koreas moderne historie farges primært av tre elementer: landets tusenårige kultur; en 35 år lang koloniperiode under japansk overherredømme som endte med landets deling og gikk over i en periode med krig, som var både borgerkrig og en ideologisk basert krig mellom øst og vest; og endelig perioden etter deling, som har vart i mer enn 70 år. Det følgende fokuserer på den sistnevnte perioden, men betrakter forhistorien som en viktig forklaringsfaktor.

På tross av de klare ideologiske forskjellene var begge de to koreanske regimene ledet av autoritære ledere de første 45 til 50 årene etter opprettelsen. I Nord som en «demokratisk folkerepublikk» og i Sør som et «liberalt demokrati». Begge deler må sies å være falsk varebetegnelse. Både Nord og Sør var sterkt preget av en konfutsiansk moralfilosofi som hadde vært dominerende i Yi-dynastiets Korea (1392–1910), altså i over 500 år inntil japanernes kolonisering, og til dels også i de 35 år som japansk koloni. Lederne i både Nord og Sør hadde diktatorisk makt, og brukte den på den måten at en reell opposisjon var utenkelig, og under alle omstendigheter livsfarlig.

Spenningsfylt deling

Korea ble i 1945 delt langs den 38. breddegrad i et Nord-Korea og et Sør-Korea. Delingen av Korea, som ble avtalt mellom USA og Sovjetunionen i sluttfasen av andre verdenskrig, har medført den dypeste splittelsen av ett enkelt folk i nyere tid. I alt ble omkring ti millioner nære slektninger skilt fra hverandre – enten da den politiske skillelinjen ble trukket tvers over halvøya i 1945 eller under Koreakrigen i 1950–1953. Sør-Korea, med den offisielle betegnelsen Den Koreanske Republikken, og Nord-Korea, offisielt Den Demokratiske Folkerepublikken Korea, ble begge grunnlagt fordi USA og Sovjetunionen ikke kunne bli enige om hvordan landets to halvdeler, som de hver især hadde befridd og besatt ved slutten av andre verdenskrig, skulle gjenforenes. Da begge de to nye landene hevdet å representere hele Korea, startet den innbyrdes konflikten ved deres grunnleggelse. Landenes økonomiske systemer utviklet seg i diametralt motsatte retninger, og de to Korea-statene isolerte seg totalt fra hverandre, uten reisetrafikk, post- eller telefonforbindelse.

En fire kilometer bred buffersone (DMZ – demilitarisert sone) danner skillet mellom Sør- og Nord-Korea. Et felles kontaktpunkt finnes i Panmunjom. Her foregår møter mellom partene, og her har Korea-statene etter krigen år ut og år inn beskyldt hverandre for krenkelser av våpenstillstandsavtalen. Den «demilitariserte sonen» har også etter tusenårsskiftet vært ansett som et av verdens mest militariserte og spenningsfylte områder, med store troppekonsentrasjoner på begge sider.

Sør-Koreas og USAs «nordpolitikk»

Sørkoreanske soldater patruljerer ved den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea i 2004. Sonen skiller de to Korea-statene fra hverandre, og følger stort sett den 38. breddegrad. Koreakrigen ble ikke avsluttet med noen fredsavtale, bare av en våpenstillstandsavtale som fremdeles gjelder. Nord- og Sør-Korea ble som separate stater medlemmer av FN i 1991, men begge har allikevel hatt problemer med en full anerkjenning av den andre.

Av /NTB Scanpix ※.

Med den tidligere general Roh Tae-woo på presidentposten i 1988–1993 slo Sør-Korea mot slutten av 1980-årene inn på en ny utenrikspolitisk kurs, benevnt «nordpolitikk». Denne var inspirert av den vesttyske «østpolitikk» (ostpolitik). Den nye kursen tok sikte på å øke kontaktene med kommunistiske land, først og fremst Sovjetunionen og Kina, men også Nord-Korea. Ideen bak denne politiske nyorienteringen var å etablere kontakt til Nord-Koreas tradisjonelle partnere og dermed søke en indirekte kontakt til Nord. En uuttalt dagsorden var selvfølgelig å svekke Nord-Korea ved å frata dem monopolet på kontakter til «den kommunistiske verden». De to regimene kjempet også om å sette dagsordenen for relasjonene mellom dem. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og alvorlig matvarekrise i Nord, var det Sør som tok teten. Nordpolitikken kulminerte i 1992, da en bred samarbeidsavtale trådte i kraft. Med utgangspunkt i avtalen ble det første felleseide selskap (joint venture) mellom en nordkoreansk og en sørkoreansk bedrift (Hyundai) etablert samme år.

Forholdet kjølnet snart igjen, og samarbeidsavtalen ble bare delvis realisert. Nord-Sørforholdet ble utsatt for ytterligere påkjenninger av konflikten omkring Nord-Koreas atomenergiprogram. Formålet med dette var utvikling av atomenergi til elektrisitetsforsyning, men omverdenen hadde, viste det seg begrunnet, mistanke om at Nord-Korea også hadde militære hensikter med dette programmet. Spenningen var på kokepunktet, men etter megling av USAs ekspresident Jimmy Carter ble det planlagt et toppmøte mellom presidentene Kim Il Sung og Kim Young-sam i august 1994. Kim Il Sung døde imidlertid en måned før dette møtet skulle ha funnet sted.

I Kim Young-sams presidentperiode (1993–1998) svingte Sør-Korea mellom en hard og en myk linje. I september 1996 gikk en nordkoreansk ubåt på grunn mens den var i ferd med å landsette kommandosoldater i sør. Dette satte nok en gang en foreløpig stopper for tilnærmingen. Sør-Korea innstilte nødhjelpsleveranser til Nord, men disse ble gjenopptatt i 1997 etter en formell nordkoreansk unnskyldning. Under press fra en tiltagende matvarekrise dette året, som nødvendiggjorde internasjonal bistand, inngikk Nord-Korea i drøftelser med USA og Sør-Korea.

USAs politikk overfor Nord-Korea var i Bill Clintons første embetsperiode (1993–1997), som korresponderte med Kim Jong-sams i Sør-Korea, preget av en hard linje. I 1994 overveide Clinton et «kirurgisk» angrep på Nord-Koreas atomforskningssenter Yongbyon. Seks år senere, i hans andre embetsperiode, hvor Kim Dae-jung var blitt Sør-Koreas president, sendte Clinton sin utenriksminister Madeleine Albright til Pyongyang, hvor hun hadde fruktbare samtaler med landets leder, Kim Jong Il. Etter disse møtene var Albright overbevist om at muligheten for en avtale med Nord-Korea om landets atomvåpen nå var til stede, og hun mente at president Clinton skulle gjøre et forsøk. Det skjedde ikke, så enda en gang ble en opplagt mulighet etterlatt uprøvd. Kriser i andre deler av verden, motstand i det konservative etablissementet i USA, og det faktum at Clintons embetsperiode sang på siste verset forhindret ham i å følge Albrights forslag.

Nordkoreansk atomvåpenprogram

De ulike landenes representanter under seksmaktsforhandlingene om Nord-Koreas atomvåpen (fra venstre): Kenichiro Sasae (Japan), Chun Yung-woo (Sør-Korea), Kim Kye Gwan (Nord-Korea), Wu Dawei (Kina), Christopher Hill (USA) og Aleksander Losjukov (Russland).
Av /NTB.

Nord-Koreas atomvåpenprogram har fra 1990-årene vært et sentralt stridsemne. Etter langtrukne og vanskelig seksmaktsforhandlinger med Kina som vertskap, ble det i september 2005 undertegnet en prinsippavtale med sikte på å etablere Koreahalvøya som en atomvåpenfri sone. På grunn av den lange rekken tidligere brutte avtaler, hvor de nordkoreanske brudd er de mest omtalte, ble også denne møtt med skepsis. Mest omtalt er Nord-Koreas brudd på avtalen fra 1994 om avvikling av atomvåpenprogrammet, men det skal nevnes at rekkefølgen av brudd – hvem som snøt først – som regel er vanskelig å fastslå. I det nevnte tilfelle var USA og Nord-Korea uenige om denne avtalen omfattet den pågående utbygging av en lettvannsreaktor i Nord-Korea, det såkalte KEDO-prosjektet (Korean Peninsula Energy Development Organization), avtalt i 1995. Dessuten påpekte Nord at USA brøt avtalen om levering av råolje som var lovet inntil en lettvannsreaktor stod klar. KEDO-prosjektet ble aldri gjort ferdig, og ble avsluttet i 2005.

Sørkoreansk forsoningspolitikk

Kim Dae Jung (til venstre) arbeidet for forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Sommeren 2000 møttes han og Nord-Koreas president Kim Jong Il (til høyre). Bildet, som er tatt 14. juni 2000, viser de to koreanske statslederne på dag to av det tre dager lange møtet i Pyongyang i Nord-Korea.

Av /NTB Scanpix.

Sørkoreanere vinker gråtende farvel til sine nordkoreanske slektninger etter en familiegjenforening i fjellstrøket Kumgang i Nord-Korea 28. august 2005. Delingen av Korea førte til at ca. ti millioner nære slektninger ble skilt fra hverandre. Fra tusenårsskiftet førte den forsøksvise avspenningen mellom de to Korea-statene til at utvalgte grupper av nord- og sørkoreanere har fått møte familiemedlemmer som de ikke hadde sett på et halvt hundre år.

Av /NTB Scanpix ※.

Kim Dae-jung ble i 1998 Sør-Koreas nye president. Han ble valgt på en klar forsoningspolitikk, kalt «Solskinnspolitikken». Økonomisk og humanitær bistand til Nord-Korea ble gitt uten betingelser. I juni 2000 møttes lederne for de to koreanske statene: Kim Dae-jung og Kim Jong Il, til det første koreanske toppmøte. Kim Dae-jung ble samme år tildelt Nobels fredspris for en livslang kamp for demokrati i det tidligere militærstyrte Sør-Korea, og for sin «solskinnspolitikk». Hyundai-konsernet hadde i denne perioden en aktiv rolle i normaliseringsprosessen, og finansierte en stor del av toppmøtet.

Toppmøtet fikk positive virkninger ved å senke spenningsnivået på halvøya, og for det begynnende økonomisk samvirket. De to koreanske lederne avtalte ved møtet i Pyongyang blant annet et storstilt felleskoreansk industriprosjekt ved Kaesong, cirka ti kilometer nord for den demilitariserte sonen. Oppfølgingsmøter ble holdt på alle nivåer, og stemningen var nå klart positiv. I 2002 fikk grupper av nord- og sørkoreanere dra over grensen for å møte familiemedlemmer som de ikke hadde sett på et halvt århundre. Høsten 2003 krysset flere hundre inviterte sørkoreanere DMZ for å overvære åpningen av en idrettshall bygget av Hyundai-konsernet.

Roh Moo-hyun videreførte den forsonlige linjen da han ble Sør-Koreas president i 2003. Benevnelsen «Fred- og velferdspolitikken» ble nå brukt i stedet for «Solskinnspolitikken». Navneendringen kom etter forventet misnøye hos høyreopposisjonen, som påsto at «Solskinnspolitikken» hadde vært en økonomisk belastning for Sør-Korea, og uten rimelige motytelser fra Pyongyang. Selv om denne perioden sees som usedvanlig positiv og fredelig, hvor optimismen var stor både nord og sør for demarkasjonslinjen, var den ikke uten alvorlige tilbakeslag. Mange ble drept og såret på begge sider da marinefartøyer fra nord og sør i juni 2002 kom i kamp ved Korea-statenes omstridte sjøgrense i vest, ut for DMZ.

I 2004 fortsatte tøværet. Nye avtaler ble sluttet med sikte på å dempe spenningen, deriblant tiltak for å forebygge væpnede sammenstøt til sjøs, forbud mot propagandahøyttalere langs DMZ og nye kommunikasjonssystemer mellom partene. I 2005 ble det gjort klart til gjenåpning av vei- og jernbaneforbindelsen mellom nord og sør gjennom DMZ. Dette var nødvendig for å realisere det felleskoreanske industrikompleks som var i ferd med å reise seg ved den gamle kongebyen Kaesong. I perioden 1998–2005 var én million sørkoreanere og andre på kortvarige turistbesøk i fjellstrøket Kumgang-san i Nord-Korea, organisert av Hyundai. Turistene fikk dog ikke møte vanlige nordkoreanere.

Korea-toppmøtet i 2007

I 2007 møttes Sør-Koreas president Roh Moo-hyun (til venstre) og Nord-Koreas leder Kim Jong Il.
Av /NTB.

For første gang siden 2000 og for andre gang noensinne satte topplederne i Sør og Nord hverandre stevne i oktober 2007. Det tre dager lange toppmøtet mellom president Roh Moo-hyun og Nord-Koreas leder Kim Jong Il var en ny milepæl på veien mot forsoning. En direkte dialog mellom lederne for de to Korea-statene var også en forutsetning for at mer lavpraktiske avtaler kunne komme i stand og bli utført lenger nede i hierarkiet.

I felleserklæringen fra toppmøtet i 2007 het det at Sør- og Nord-Korea vil «samarbeide tett for å få slutt på militære fiendtligheter og redusere spenningsnivået på den koreanske halvøya». Partene ga hverandre gjensidig forsikring om å gjøre sitt for å nå frem til en fredsavtale som kan bringe Koreakrigen til endelig og formell avslutning. USA, som sitter med nøkkelen til dette, har dog hittil avvist forhandlinger om en endring av våpenhvileavtalen til en egentlig fredsavtale. Felleserklæringen tok videre sikte på tettere økonomisk samvirke, særlig i den nye industrielle utviklingssonen nær Kaesong. Det skulle arbeides videre med planer om en maritim fredssone for fiskeri på vestkysten. Erklæringen åpnet også for massive sørkoreanske investeringer i sektorer som fiske og skipsfart i Nord. Sør-Korea ga tilsagn om økonomisk bistand på 1,9 milliarder USD.

En felleskoreansk industrisone

I det begynnende økonomiske samkvemmet mellom Sør og Nord har den felleskoreanske industrisonen ved Kaesong stått sentralt. Den var et synlig resultat av toppmøtet mellom Kim Dae-jung og Kim Jong Il i 2000. Siden 2003 er industriområdet blitt bygget opp, og i 2016 hadde 123 sørkoreanske bedrifter etablert seg her (nyere tall ikke oppgitt) med en arbeidsstokk på 54 000 nordkoreanske arbeidere, samt flere tusen sørkoreanske bedriftsledere og funksjonærer. Det produseres for eksport til verdensmarkedet. Under Korea-toppmøtet i 2007 ble det satt som mål at det skulle være over 100 000 industriarbeidsplasser i Kaesong innen 2012, men etter Lee Myung-baks valgseier sist på året i 2007 og hans avsporing av forsoningspolitikken ble dette ikke lenger vurdert som realistisk.

Under disputten om Nord-Koreas atomvåpenprogram kom Pyongyang i april 2008 med krav om at tallet på sørkoreanere i Kaesong skulle reduseres fra 5000 til 1500. I juni kom så en ny erklæring der nordkoreanerne sa opp alle samarbeidsavtalene med sørkoreanske selskaper i Kaesong. Nord-Korea forlangte at arbeidslønningene skulle firedobles fra 70–80 til 300 USD i måneden. Det ble også fremsatt krav om 500 millioner USD i årlig leie for fasiliteter som sørkoreanerne selv i hovedsak hadde finansiert og bygget opp. Seoul svarte at med slike krav ville investeringene i Nord ikke lenger være økonomisk rentable.

Glemt, på begge sider, var hele idéen med denne sonen, som var å etablere en «fredsøkonomi». I dette perspektivet var samarbeidet i Kaesong ikke bare et spørsmål om å gagne begge parter økonomisk. Dels skulle det hjelpe Nord-Koreas økonomi så man på lengere sikt kom mer på like fot i forhandlingene om en normalisering av forholdet mellom de to statene. Dessuten var idéen bak prosjektet især at dette konkrete, praktiske samarbeidet skulle være det første store forsøk på å utvikle holdbare samarbeidsrelasjoner, nødvendige for den fortsatte bevegelse mot normalisering.

Sør-Koreas lek med ilden

Etter to presidenter fra sentrum-venstre på den politiske skalaen, fikk Sør-Korea i 2008 en høyreorientert president, Lee Myung-bak. Han distanserte seg med det samme fra de to tidligere presidenters forsoningspolitikk overfor Nord-Korea. Bildet viser Lee med sørkoreanske soldater ved Yanggu, Sør-Korea, i 2010.
Av /NTB.

Etter to presidenter fra sentrum-venstre på den politiske skalaen, fikk Sør-Korea i 2008 en høyreorientert president, Lee Myung-bak. Han distanserte seg med det samme fra de to tidligere presidenters forsoningspolitikk overfor Nord-Korea. Nord ble igjen sett og behandlet som en fiende som med en formidabel militær styrke konstant brakte Sør-Korea i overhengende fare. Internt i regjeringen, og i møter med amerikanske embetspersoner og diplomater, var tonen imidlertid en ganske annen, for den nye regjeringen i Seoul mente nemlig å sitte inne med sikre opplysninger om at Nord-Korea nærmet seg et totalt sammenbrudd.

Etterretningsrapporter refererte både til den alvorlig skrantende økonomien; til misnøye i befolkningen samt; og, som noe helt nytt, også misnøye innenfor landets militære styrker. Dette, sammen med at landets leder Kim Jong Il angivelig var alvorlig syk, var bakgrunnen for at regjeringen Lee argumenterte for at politikken overfor Nord-Korea fremover skulle være like deler press og tålmodighet. Det var med andre ord kun snakk om relativ kort tid før sammenbruddet ville komme. USA lot seg overbevise om dette, og reagerte under president Barack Obama (2009–2017) ved i denne perioden å la Sør-Korea legge linjen og ta ledelsen i utformingen og praktiseringen av Nord-Korea-politikken. Gjentatte henvendelser fra Pyongyang til Washington med ønske om dialog ble avvist. I stedet strammet USA og Sør-Korea i fellesskap sanksjonspolitikken overfor Nord.

Denne ensidige omskrivning av relasjonene mellom de to land, som heretter skulle følge betingelser bestemt i Seoul, var et fundamentalt kursskifte. Nord-Korea så dette som et klart brudd på avtalene inngått under de to tidligere sørkoreanske presidentene. Reaksjonene fra Pyongyang lot ikke vente på seg. Ved årsskiftet 2008/2009 sa Nord-Korea opp alle avtaler som de to Korea-statene hadde undertegnet for å redusere de militære og politiske motsetningene på halvøya. I mai 2009 truet Pyongyang med militær gjengjeldelse mot Sør-Korea etter at Seoul hadde sluttet seg til avtalen om stans i spredning av masseødeleggelsesvåpen (PSI). Tilslutningen til denne USA-styrte organisasjonen opprettet under president George W. Bush (2001–2009) innebar at det kunne iverksettes total sjø- og luftblokade mot Nord-Korea. Dette var årsaken til at Nord-Korea hevdet at det sørkoreanske vedtaket innebar en krigserklæring. Pyongyangs «svar» var en erklæring om at de heller ikke lenger var bundet av avtalene, dette gjaldt også avtalen om våpenstillstand som avsluttet Koreakrigen i 1953.

I mars 2010 ble et sørkoreansk krigsskip senket utenfor øya Baengnyeong, den nordligste øya under sørkoreansk styre som ligger relativt tett utenfor Nord-Koreas kyst. På øya har Sør-Korea etablert en marinebase. Nord-Korea ble umiddelbart anklaget for å stå bak denne krigshandlingen som kostet 46 sjøfolk livet. At Nord avviste anklagen var ikke uventet, kanskje heller ikke at Kina og Russland avviste de undersøkelsene som de sørkoreanske myndighetene offentliggjorde. Men at saken ble mørklagt av myndighetene, at den fortsatt er preget av et stort antall ubesvarte spørsmål og at uvillige undersøkelser uteble, kaster et problematisk lys over en alvorlig episode som kunne ha utviklet seg til full krig.

Den andre alvorlige hendelsen i denne nye betente og uforsonlige kaldkrigs-situasjonen utviklet seg til regulære krigshandlinger. I november 2010 beskjøt nordkoreanske kanonstillinger den sørkoreanske marinebasen på øya Yeonpyeong i det samme havområdet. Tre soldater og én sivil person ble drept. Basen besvarte beskytningen. Nordkoreanske tap er ikke opplyst. I likhet med alle tidligere uenigheter og konflikter som involverer de to koreanske statene er det også forskjellige forklaringer på hva som skjedde dette året, og hvorfor. Sør-Korea anklaget Nord-Korea for umotivert aggresjon, og vestlige medier beskrev at det nordkoreanske angrepet kom som «lyn fra en klar himmel». Nord-Korea og Kina hevdet at angrepet kom etter at de to land hver især hadde advart Sør om at den pågående militærøvelsen utenfor Nord-Koreas vestkyst var en uakseptabel provokasjon som ville få alvorlige konsekvenser hvis den ikke snarest ble innstilt. Da øvelsen imidlertid inngikk i president Lees strategi om å øke presset overfor Nord-Korea, som angivelig befant seg på sammenbruddets rand, ble advarselen overhørt.

Nye ledere, fortsatt kaldfront

I 2009 ble demokraten Barack Obama USAs president. Mange håpte han skulle arbeide for forsoning mellom Korea-statene, men dette skjedde ikke. Bildet viser Obama på den sørkoreanske siden av den demilitariserte sonen sammen med amerikanske og sørkoreanske soldater i 2012.

Av /NTB.

I Seoul fortsatte Lee Myung-bak med sin «press-og-tålmodighet-strategi» i påvente av et snarlig nordkoreansk sammenbrudd. Lee ble i 2013 avløst av Park Geun-hye, Sør-Koreas første kvinnelige president, også konservativ, som med visse modifikasjoner fortsatte forgjengerens linje overfor Pyongyang. I Nord-Korea døde Kim Jong Il i desember 2011 og hans sønn, Kim Jong Un, en ung mann på 28 år tok over.

I USA hadde demokraten Barack Obama overtatt etter George W. Bush og det skapte store forventninger i Nord. Etter to perioder under Bush i Washington, hvor Nord-Korea var blitt karakterisert som en del av «ondskapens akse» og som «tyranniets utpost», mente man i Pyongyang at en demokrat ved roret ville bety at en «tilbake til Clinton»-tid nå var på vei. De ble skuffet. Lee Myung-bak hadde fått Obamas oppbakking til en fortsatt hard linje, selv om denne «hardt-mot-hardt»-strategien hittil kun hadde produsert mer av det samme, og dermed mer usikkerhet.

Obamas globale sikkerhetsstrategi var å fokusere ytterligere på Asia, dels fordi denne enorme og befolkningsrike verdensdel var – og så ut til fortsatt å bli – dynamoen i verdensøkonomien, og især fordi Kina nå var den sentrale aktøren i denne regionen. Ikke minst Pentagon mente at USA derfor måtte styrke posisjonene sine i Øst-Asia. I 2016 aksepterte Sør-Koreas president Park etableringen av et avansert amerikansk antimissilforsvar i landet kaldt THAAD (Terminal High Altitude Area Defence). Dette var det ultimative forsvaret mot nordkoreanske angrep, og som sådan var oppstillingen av disse rakettbatteriene utvilsomt et effektivt motsvar overfor denne eventualitet. Problemet var at hvis Nord-Korea også hadde denne oppfatningen, var det begynnelsen på en ny runde i opprustningsspiralen.

Et enda større problem var at Kina betraktet utviklingen i den amerikanske militære tilstedeværelsen i Korea som en stigende trussel. Sammenfattende var den sørkoreansk-amerikanske «press og tålmodighet-strategien», basert på forventningen om Nord-Koreas snarlige sammenbrudd, hvilket viste seg å være ønsketenkning. Dette var en sterkt medvirkende årsak til at spenningsnivået i regionen økte.

Den klassiske cocktail: sport og politikk

Ved OL i Pyeongchang i 2018 gikk den nordkoreanske og den sørkoreanske troppen samlet i åpningsseremonien. En nordkoreansk og en sørkoreansk utøver bar det store flagget i front sammen. Det hvite flagget med den koreanske halvøya i lyseblått er et symbol på et samlet Korea.
Av /NTB.

Helt tilbake til 1988, før de olympiske lekene i Seoul, foregikk intense forhandlinger mellom myndighetene i Nord og Sør med det formål å dele arrangementet mellom Pyongyang og Seoul. Store idrettsanlegg ble etablert i begge de nevnte byene, og Den olympiske komité støttet idéen, men det politiske klimaet var på dette tidspunkt ikke gunstig for en realisering av prosjektet. Senere, fra 1991 og fremover, har både Nord- og Sør-Korea deltatt i internasjonale mesterskap i bordtennis, håndball og fotball. I 2000, under OL i Sydney, marsjerte den sør- og nordkoreanske OL-troppen sammen under et felles flagg; et viktig symbolsk lyspunkt i forholdet.

I nyttårstalen i 2018, som også i Nord-Korea sendes på landsdekkende TV, ga Kim Jong Un uttrykk for at Nord var åpen for en dialog om landets deltagelse i de kommende olympiske vinterleker i Pyeongchang, Sør-Korea. Forslaget ble positivt mottatt i Sør, og etter ganske få møter var avtalen på plass. Under åpningsseremonien marsjerte atleter fra Nord og Sør sammen under den hvite fanen med silhuetten av Koreahalvøya i lys blå farge i midten, symbolet på et samlet Korea. Minst like viktig som atletenes deltagelse var den høyprofilerte delegasjonen som fulgte med, under ledelse av Kim Yo Jong, den nordkoreanske leders søster, og en av systemets høyest rangerte politikere, Kim Yong Nam. De uformelle samtalene mellom Nord og Sør i løpet av olympiaden la grunnlaget for møtene mellom Kim og Donald Trump senere på året. På tross av dette, nektet Mike Pence, USAs visepresident, å hilse på de nordkoreanske delegatene, selv om han satt rett bak dem på VIP-tribunen under åpningsseremonien. Til banketten etter åpningen så man Kim Yo Jong i hyggelig samtale med Sør-Koreas president, mens Pence var fraværende.

Et umake firkløver

USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong Un møttes for første gang i 2018.
Av /NTB.

Betydningen av relasjonen mellom Sør-Korea og USA kan vanskelig overvurderes, og dermed er forholdet mellom de to lands øverste ledere også av særlig betydning. Det er sjelden at presidentvalg i de to land foregår samtidig, men i 2017 flyttet Moon Jae-in til Chongwadae, Det Blå Huset, i Seoul som landets nyvalgte sentrum-venstre-president, og Donald Trump flyttet inn i Det Hvite Hus i Washington som landets nyvalgte republikanske, det vil si konservative, president. Etter to konservative regjeringer fra 2008 til 2017 vant Moon Jae-in en betydelig seier på et program for samarbeid og forsoning med naboen i nord. Trump, forretningsmann og realitystjerne vant også en betydelig valgseier. Hans politiske budskap var primært anti-etablissement, og «Amerika først», det vil si at hans internasjonale profil var temmelig diffus. Dog hadde han en ganske utradisjonell tilgang til Nord-Korea som omfattet et bredt spektrum av forslag og reaksjoner. I begynnelsen av Trumps regjeringsperiode antydet han at han ville være villig til å møte den nordkoreanske lederen til en prat over en burger. Allerede samme år reagerte han på nordkoreansk kritikk ved å true Nord-Korea med «bål og brann (fire and fury) som verden aldri før hadde vært vitne til». Uttalelsen fikk Sør-Koreas president Moon, som tidligere hadde uttalt at Sør-Korea måtte lære å si nei til amerikanerne, til på nasjonalt TV å slå utvetydig fast at ingen skal få lov til å bestemme en militær handling på den koreanske halvøya uten at Sør-Korea bifaller dette.

Uansett disse store forskjellene i så vel politiske anskuelser som i temperament, forsøkte Moon å legge forholdene til rette for at Trump kunne gjennomføre samtaler med Nord-Koreas Kim Jong Un. Den 12. juni 2018 ble Trump den første amerikanske presidenten som møtte en nordkoreansk leder. Dette skjedde i Hanoi, og her ble partene enige om at USA ville gi sikkerhetsgarantier til Nord-Korea; arbeide for en forbedring av relasjonene mellom de to land; og arbeide frem mot at hele Korea ble atomvåpenfritt. De ble også enige om å møtes igjen, og det skjedde den 27.–28. februar året etter. Nord-Koreas atomvåpenprogram var her forhandlingens hovedpunkt, og USAs president møtte med et forslag om at hele programmet skulle avskaffes som en forutsetning for fortsatte forhandlinger. Dette hadde Nord-Korea allerede avvist ved flere anledninger, og det ble avvist igjen. Det var altså ikke det endelige resultatet, et atomvåpenfritt Korea uenigheten sto om, men veien mot dette målet. Da en journalist før møtet hadde spurt Kim om han ville være villig til å avskaffe sine atomvåpen, svarte han: «ja, hvis ikke, så var jeg jo ikke her».

Et tredje overraskende møte mellom Trump og Kim ble arrangert i Panmunjom, det offisielle møtestedet i «ingenmannsland» mellom Nord- og Sør-Korea. Derved ble Trump også den første amerikanske presidenten som satte sine ben på nordkoreansk jord, om enn kun ganske få minutter. Han var selv oppsatt på å bli tildelt Nobels fredspris for kontaktene med Nord-Korea, men sjansene for dette minket da resultatene uteble. Det var især tre årsaker til at samtalene og «fotomulighetene» ikke førte til konkrete resultater: 1) koordineringen med de sørkoreanske myndighetene var ikke prioritert, 2) koordineringen med eget utenriksdepartement var minimal, og 3) blant den amerikanske presidentens topprådgivere fantes personer som på ingen måte var innstilt på kompromiss med Nord-Korea.

Som det framgår, avhenger utviklingen på den koreanske halvøya av mange faktorer. Nok er forholdet mellom lederne i de to land viktig, men uansett hvor godt dette forholdet er, og hvor store forhandlingsresultater disse lederne kan oppnå, vil USAs innstilling til enhver tid være avgjørende for om disse resultatene kan omsettes i praksis. USAs innflytelse i Sør-Korea er, med militære baser og 30 000 tropper, antakelig større enn Kinas innflytelse er det i Nord, hvor det ikke er fremmede baser eller tropper stasjonert. Det er dog hevet over enhver tvil at forholdet mellom USA og Kina, og disse stormaktenes relasjoner til de to koreanske statene, spiller en helt avgjørende rolle for utviklingen. Når forholdet mellom USA og Kina er spent, vil USA prioritere sin militære tilstedeværelse i det østasiatiske området, herunder i Sør-Korea. Fra et amerikansk perspektiv kommer Sør-Korea således til å fungere som «en fremskutt base», mens Nord-Korea, fra et kinesisk perspektiv, kommer til å utgjøre «en støtputestat».

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev silje dkfkgk

Hva slags spor kan man se etter koreakrigen i dag?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg