Ludvig 16

Ludvig 16, konge av Frankrike fra 1774, sønn av Ludvig 15s sønn Ludvig og Maria Josefa av Sachsen; 1770 gift med Marie Antoinette, datter av Maria Theresia av Østerrike. Ludvigs styringstid var preget av store økonomiske utfordringer og voksende sosiale uro. Ludvig var en reformvennlig, men også en ubeslutsom konge; to kvaliteter som gjorde ham ganske uegnet til å møte de oppgaver som kom til å hvile på ham. Han var ikke i stand til med konsekvens å støtte de reformvennlige ministere han utnevnte; da Turgots reformer møtte motstand hos de privilegerte, lot han ham få avskjed 1776; den samme skjebne rammet Turgots etterfølgere Necker, Calonne og Brienne. Da Necker til sist måtte kalles tilbake, ble generalstendene kalt sammen, og Den franske revolusjonen brøt ut (1789).

Den konstituerende forsamlings begrensning av kongens myndighet og dens inngrep mot kirken vakte Ludvigs uvilje. Viktigere enn den svake manns personlige standpunkter var imidlertid at Ludvig, særlig gjennom Maria Antoinette, ble et redskap for de kontrarevolusjonære aktivister ved hoffet. Hans holdning til nasjonalforsamlingen og til sine ministere ble preget av dobbeltspill. Juli 1789 tvang reisningen i Paris ham til å sende bort de troppene han hadde samlet rundt Paris, og til å ta inn i regjeringen igjen Necker, som han hadde avskjediget. I oktober samme år tvang en ny reisning ham til å flytte fra Versailles til Paris. I juni 1791 fikk dronningen og hennes venner ham til å foreta et fluktforsøk til utlandet, men han ble grepet og suspendert. I september 1791 avla han ed til forfatningen og ble gjeninnsatt som konstitusjonell konge. Men han opprettholdt bak regjeringens rygg forbindelsen med emigrantene og de fremmede makter, også etter at krigen med Østerrike og Preussen var brutt ut i 1792.

10. august 1792 ble Tuileriene stormet, og Ludvig ble igjen suspendert og holdt i forvaring i Le Temple. I september erklærte Konventet monarkiet for avskaffet, og i desember begynte rettssaken mot Ludvig. 14. januar erklærte Konventet ham enstemmig skyldig i forræderi og sammensvergelse mot friheten, og 21. januar 1793 ble han giljotinert, dømt til døden med 361 mot 360 stemmer.