Ludvig 16 var konge av Frankrike fra 1774 til 1792. Han var sønn av Ludvig 15s sønn Ludvig og Maria Josefa av Sachsen. I 1770 giftet Ludvig seg med Marie Antoinette, datter av Maria Theresia av Østerrike.
Ludvig 16 var den siste eneveldige franske kongen. Etter den franske revolusjon ble han dømt til døden og henrettet ved giljotinering.
Ludvigs styringstid var preget av store økonomiske utfordringer og voksende sosial uro. Ludvig var en reformvennlig, men også en ubesluttsom konge; to kvaliteter som gjorde ham uegnet til å møte mange av de oppgavene som kom til å hvile på ham.
Han var ikke i stand til med konsekvens å støtte de reformvennlige ministere han utnevnte; da finansminister Anne Robert Turgots reformer møtte motstand hos de privilegerte, ga kongen ham avskjed i 1776. Den samme skjebnen rammet Turgots etterfølgere Jacques Necker, Charles de Calonne og Étienne-Charles de Brienne.
Da Necker til sist måtte kalles tilbake, ble generalstendene kalt sammen, og Den franske revolusjon brøt ut i 1789.
Den konstituerende forsamlingens begrensning av kongens myndighet og dens inngrep mot kirken vakte Ludvigs uvilje. Viktigere enn kongens personlige standpunkter var imidlertid at Ludvig, særlig gjennom Marie Antoinette, ble et redskap for de kontrarevolusjonære aktivistene ved hoffet.
Hans holdning til nasjonalforsamlingen og til sine ministere ble preget av dobbeltspill. I juli 1789 tvang oppstanden i Paris ham til å sende bort troppene han hadde samlet rundt Paris, og til å ta Necker, som han hadde avskjediget, inn igjen i regjeringen.
I oktober samme år tvang en ny oppstand Ludvig til å flytte fra Versailles til Paris. I juni 1791 fikk dronningen og hennes venner ham til å foreta et fluktforsøk til utlandet, men han ble grepet og suspendert. I september 1791 avla han ed til forfatningen og ble gjeninnsatt som konstitusjonell konge. Men bak regjeringens rygg opprettholdt han forbindelsen med emigrantene og de fremmede maktene; også etter at krigen med Østerrike og Preussen var brutt ut i 1792.
10. august 1792 ble Tuileriene stormet, og Ludvig ble igjen suspendert og holdt i forvaring i Le Temple. I september erklærte Nasjonalkonventet monarkiet for avskaffet, og i desember begynte rettssaken mot Ludvig. 14. januar erklærte Konventet ham enstemmig skyldig i forræderi og sammensvergelse mot friheten. Han ble dømt til døden med 361 mot 360 stemmer og ble giljotinert 21. januar 1793.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.