Moskenes

Moskenes, kommune i Nordland fylke, i ytre del av Lofoten, består av den sørligste delen av Moskenesøya, den ytterste av de store Lofotøyene, samt vel hundre småøyer, holmer og skjær omkring.

Moskenes ble opprettet som kommune 1916 ved utskilling fra Flakstad og hadde 1447 innbyggere ved opprettelsen. I 1964 ble Moskenes og Flakstad slått sammen, nå med navnet Moskenes; den sammenslåtte kommunen hadde da 4068 innbyggere. I 1976 ble kommunen igjen delt; Moskesnes hadde 1706 innbyggere ved «gjenopprettelsen».

Berggrunnen i hele kommunen er av prekambrisk alder, for det meste gneiser av ulik type, blant annet migmatitt. Disse bergartene er blant de eldste som er påvist her i landet, 2,5–2,9 milliarder år gamle. Øst og nord for Reinefjorden/Vorfjorden består berggrunnen av noe yngre, men fortsatt svært gammmel berggrunn, mest glimmergneis. Samme berggrunn finner en også sør for Å på Moskenesøya. I sistnevnte område opptrer dypbergarter som gabbro og anortositt i et belte mellom Åndstadvika i øst og Refsvika i vest.

Moskenesøya har for det meste av fjellpartier av alpin karakter med spisse tinder, skarpe egger og botner med botnsjøer, i stor grad utformet gjennom de siste istidene. Fjellene, som ofte stiger rett opp fra havet, når nord for Gjerdvika opp i over 800 moh. Kommunens høyeste fjell er Hermannsdalstinden (1029 moh.) mellom Saubukta i vest og Forsfjorden, en arm av Kjerkfjorden, i øst. Lenger nord er fjellene noe lavere og når ikke over 850 moh.

Strandflaten er utviklet bare enkelte steder langs østkysten, som er sterkt innskåret av fjorder og viker, mens vestkysten er jevn og bratt og stort sett uten strandflate. Dette har vært av avgjørende betydning for bosetningsmønsteret i kommunen.

Nesten all bosetning er konsentrert til fiskeværene langs østkysten. Lengst nord ligger tettbebyggelsen Hamnøy (60 innbyggere 2016), så følger mot sør tettstedet og administrasjonssenteret Reine (309 innbyggere 2015), tettbebyggelsen Moskenes med Moskenes kirke, tettstedet Sørvågen (433 innbyggere 2015) og tettbebyggelsene Tind og Å (i alt 123 innbyggere 2016). Innerst i Reinefjorden ligger grendene Kirkefjord, Bunesfjord og Vindstad, som alle er veiløse, og med i alt bare 12 innbyggere (2016). Tidligere var det også flere grender sør for Å med bosetning, men disse er fraflyttet.

Av befolkningen i Moskenes bodde 2015 i alt 71 prosent i tettsteder (Sørvågen og Reine). Dette er samme tettstedsandel som i fylket som helhet.

Folketallet i Moskenes var stabilt fra krigens slutt frem til slutten av 1950-tallet, men har siden stort sett vært i tilbakegang. Denne utviklingen har ført til et folketall 2016 som (etter dagens grenser) er 48 prosent lavere enn 1946, 51 prosent lavere enn 1957 da det lå høyest (2176 innbyggere). I tiårsperioden 2006–16 gikk folketallet i Moskenes tilbake med gjennomsnittlig 1,1 prosent årlig; i denne perioden hadde Moskenes sammen med Bø den største nedgangen i folketallet blant kommunene i Nordland. Til sammenligning hadde både Nordland fylke og Lofotkommunene samlet denne tiårsperioden en vekst på 0,2 prosent årlig.

Fiske har alltid vært en hovednæring i Moskenes, så også i dag. Lofotfisket er viktigst og skaper et viktig grunnlag for kommunens økonomi. Flere fiskere deltar også i vårtorskefisket utenfor Finnmark. Foruten en rekke mindre båter finnes det også en del mellomstore fartøy på omkring 40 fot, mens det er få større båter. Det har i flere tiår vært nedgang i fiskeriene, noe som avspeiler seg i befolkningsutviklingen. Av arbeidsplassene i kommunen er 24 prosent i primærnæringene (2015). Også kommunens industri, som utgjør 11 prosent av arbeidsplassene (25 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning), er i vesentlig grad basert på fisket. Av de sysselsatte i industrien 2014 arbeider således 96 prosent i næringsmiddelindustri (fisketilvirkning) og 3 prosent i maskinindustri.

I kommunen er utbygd tre vannkraftverk med en samlet maskininstallasjon på 3,6 MW og en midlere årsproduksjon på 14,6 GWh. De største er Krokvatn og Tennesvatn som begge ligger ved Forsfjorden.

Av de bosatte yrkestakerne i Moskenes arbeider 18 prosent utenfor kommunen (2015), hvorav åtte prosent i Vestvågøy, fire prosent i Lofoten for øvrig og en prosent i Bodø.

Kommunikasjonene er gode til resten av Lofoten, men mindre gode til landsdelen for øvrig. Kong Olavs vei, E 10 (tidl. Lofotveien), som har endepunkt i Å, forbinder kommunen med resten av Lofoten i nordøst. Nærmeste lufthavn er Leknes, nærmeste hurtigruteanløp Stamsund, begge på Vestvågøya. Om sommeren anløpes Moskenes daglig av ferge til Bodø og Værøy/Røst, vinterstid 3–4 ganger i uken.

Moskenes hører til Nordland politidistrikt, Lofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet i Lofotrådet sammen med Flakstad, Røst, Vestvågøy, Værøy og Vågan.

Moskenes kommune svarer til soknet Moskenes i Lofoten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Moskenes til Vesteraalens og Lofotens fogderi i Nordlands amt.

Turisttrafikk har en viss betydning om sommeren. Naturen her er noe av det villeste man finner i Norge, og har tiltrukket både malere og fjellklatrere. Rorbuutleie.

Moskenes kirke er en tømmerkorskirke fra 1819, Reine kirke en trekirke med langplan fra 1891.

I Å er bevart et enestående bygningsmiljø fra midten og slutten av 1800-tallet. Her er nesten hele fiskeværet bevart som museum, Norsk Fiskeværsmuseum, blant annet et trandamperi fra 1850. Museet viser fiske, fiskeforedling, håndverk og sosialt liv. Her er også Lofoten Tørrfiskmuseum.

Telemuseet (tidligere Norsk Telemuseum) ligger i Sørvågen. Dette er en teleteknisk samling som viser Sørvågen Radio, Nord-Europas første radioforbindelse for alminnelig telegramtrafikk, som ble opprettet mellom Sørvågen og Røst i 1908.

Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en sølv spiral mot en blå bakgrunn; illuderer Moskenesstraumen.

Navnet er opprinnelig et gårdsnavn, Muskenes eller Musnes, der førsteleddet er utolket, men trolig kan inneholde et eldre navn på Moskenesøya. Moskenes kan muligens ha vært brukt om Lofotodden.

• Moskenes kommunes nettsider

• Anbefalt litteratur