Kommunevåpen
. begrenset
Plassering
KF-bok. begrenset
Værøy, kommune i Nordland fylke, ytterst i Lofoten, bare Røst ligger enda lenger ut. Kommunen består av Værøya (15,7 km2), den ubebodde øya Mosken (1,5 km2) i nord og 107 andre mindre, ubebodde øyer, holmer og skjær.
Kommunen ble opprettet 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Den omfattet da også Røst som 1928 ble utskilt som egen kommune; etter utskillingen hadde Værøy rundt 940 innbyggere. Siden har kommunens grenser vært uendret.
Berggrunnen er i hele kommunen av prekambrisk alder (grunnfjell), glimmerskifer og glimmergneis på sørvestre del av Værøya og på Mosken, ulike gneisbergarter på nordøstre del av Værøya.
Mosken er nærmest en klippeøy, og også Værøya er berglendt med bratte fjellskråninger. Høyeste topp er Nordlandsnupen nordøst på Værøya, 450 moh. Bare stedvis øst og nord på Værøya og i og omkring kommunesenteret Sørland er det utviklet en strandflate av betydning. Også de mindre, ubebodde øyene hører til strandflaten.
Værøy har en særpreget natur med gode fiskemuligheter og flere fuglefjell. Mest kjent er Måstadfjellet i sør med blant annet mye lundefugl. Dette inngår i Måstadfjellet landskapsvernområde med dyrelivsfredning (lundefugl); området omfatter hele den sørvestre delen av Værøya med unntak av bebyggelsen langs stranda i Måstadvika i øst. Ellers har Værøy to mindre naturreservater, Skitenskarvholman nordvest for øya Mosken, og Hundholman øst for Værøya, begge hekke- og oppvekstområder for sjøfugl.
Mellom Mosken og Moskenesøya går den kjente tidevannsstrømmen Moskenesstraumen som flere ganger er beskrevet i litteraturen.
Værøy er fylkets fjerde minste kommune etter folketall (2016) og den tredje minste etter areal. All bosetning i kommunen finner en på strandflaten nord og øst på Værøya, særlig i og omkring det eneste tettstedet i kommunen, administrasjonssenteret Sørland (643 innbyggere 2015) som ligger rundt Sørlandsvågen i sørøst. Fiskeværet Røssnesvågen lengst sørøst ved Sørlandsvågen utgjør en del av tettstedet. Tettstedsandelen av befolkningen i Værøy utgjør 84 prosent mot 71 prosent i fylkets som helhet.
Værøy hadde en relativt stabil befolkning fra krigens slutt frem til midten av 1970-tallet. Deretter gikk folketall stort sett ned til rundt 2005, og siden har det vært relativt stabilt. Kommunens folketall lå etter dette 33 prosent lavere i 2016 enn i 1946. I tiårsperioden 2006–2016 økte imidlertid folketallet i Værøy med gjennomsnittlig 0,2 prosent årlig, den samme årlige veksten som både i de seks Lofoten-kommunene samlet og i fylket som helhet.
Værøy er en utpreget fiskerikommune der en vesentlig del av næringslivet og bosetningen er basert på fiske eller industri rettet mot fisket, særlig fisketilvirkning. I alt er 14 prosent av arbeidsplassene i kommunen i primærnæringene, i helt dominerende grad i fiske, og 31 prosent i industri (2015), 35 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Industrien domineres helt av næringsmiddelindustrien (i all hovedsak fisketilvirkning) som har 89 prosent av industriens sysselsetting (2014). Som er kuriositet kan nevnes at det nord på øya er en liten sjokoladefabrikk. Den øvrige industrien i kommunen (11 prosent av de inustriansatte) er verkstedindustri.
Fiskeflåten består av enkelte store og en rekke mellomstore og mindre fartøyer som hovedsakelig driver fiske etter torsk i nære farvann. Fisket drives året rundt, men lofotfisket om vinteren er viktigst for flåten hjemmehørende på øya og denne ilandførte fisk til en førstehåndsverdi på 71 mill. kr 2014. En stor del av fangsten går til salting og henging. Til sammenlikning ble det ilandført fisk i kommunen til en verdi av hele 414,9 mill. kr. Av kommunene i Nordland hadde bare Øksnes i Vesterålen dette året en større ilandført fangst etter verdi enn Værøy. Av den ilandførte fisken i kommunen merkes et meget betydelig innslag av pelagisk fangst, det vil si sild, lodde, makrell ol.
Det finnes rundt ti fiskebruk på Værøya, de fleste konvensjonelle, men også filetfabrikker, fryserier m.m. Her er det også slipp og mekanisk verksted.
Jordbruket er ubetydelig og begrenser seg i det alt vesentlige til noe sauehold. Værøy har en økende turisttrafikk med flere serverings- og overnattingsmuligheter.
Kraftbehovet dekkes av A/S Lofotkraft med sjøkabel fra Moskenesøya.
På grunn av sin isolerte beliggenhet har Værøy lite utpendling; 2015 hadde 7 prosent av de bosatte yrkestakerne arbeid utenfor kommunen hvorav 4 prosent hadde arbeid i Bodø.
Kommunikasjonsmessig er Værøy knyttet til Bodø. Det er daglig bilfergeforbindelse mellom Bodø og Værøy; noe sjeldnere også til Moskenes og Røst. Værøy helikopterlufthavn for rutetrafikk, som ligger på Tabbisodden i utkanten av kommunesenteret lengst sørøst på Værøya, åpnet 1997 (landets første). Herfra er det daglige flygninger til Bodø. Den tidligere flyplassen lå lengst nord på øya.
Værøy hører til Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Lofotrådet sammen med Flakstad, Moskenes, Røst, Vestvågøy og Vågan.
Værøy kommune tilsvarer soknet Værøy i Bodø domprosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.
Mot slutten av 1800-tallet hørte Værøy til Vesteraalens og Lofotens fogderi i Nordlands amt.
I en dyp hule på Sandene er det gjort funn av hulemalerier, trolig 3500 år gamle. Ved Nordland lengst nord på Værøya er det funnet flere gravhauger og hustufter fra steinalderen.
I nord står også Nord-Værøy kirke (Værøy gamle kirke) som er en rødmalt langkirke i tre, opprinnelig bygd i 1714 og flyttet fra Vågan i 1799. Denne har en del eldre utstyr og er ombygd og restaurert i nyere tid. I nærheten står Værøy prestegård. Den nye Værøy kirke i kommunesenteret er en murkirke med langplan fra 1939.
På Værøy finnes det ennå en liten bestand av den sjeldne lundehunden som har sin opprinnelse på øya.
Kommentarer
Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.