Værøy

Berggrunnen er i hele kommunen av prekambrisk alder (grunnfjell). Det er glimmerskifer og glimmergneis på sørvestre del av Værøya og på Mosken, og ulike gneisbergarter på nordøstre del av Værøya.

Mosken er nærmest en klippeøy, og også Værøya er berglendt med bratte fjellskråninger. Høyeste topp er Nordlandsnupen (449 moh.) nordøst på Værøya. Bare stedvis øst og nord på Værøya og i og omkring kommunesenteret Sørland er det utviklet en strandflate av betydning. Også de mindre, ubebodde øyene hører til strandflaten.

Værøy har en særpreget natur med gode fiskemuligheter og flere fuglefjell. Mest kjent er Måstadfjellet i sør med blant annet mye lundefugl. Dette inngår i Måstadfjellet landskapsvernområde med dyrelivsfredning (lundefugl). Området omfatter hele den sørvestre delen av Værøya med unntak av bebyggelsen langs stranda i Måstadvika i øst. Ellers har Værøy to mindre naturreservater, Skitenskarvholman nordvest for øya Mosken, og Hundholman øst for Værøya, begge hekke- og oppvekstområder for sjøfugl.

Mellom Mosken og Moskenesøya går den kjente tidevannsstrømmen Moskenesstraumen som flere ganger er beskrevet i litteraturen.

Værøy er fylkets fjerde minste kommune etter folketall (2020) og den tredje minste etter areal. Det aller meste av bosetningen i kommunen finner en på strandflaten nordøst og sørøst på Værøya, særlig i og omkring det eneste tettstedet i kommunen, administrasjonssenteret Sørland (622 innbyggere 2019) som ligger rundt Sørlandsvågen i sørøst. Fiskeværet Røssnesvågen lengst sørøst ved Sørlandsvågen utgjør en del av tettstedet. Tettstedsandelen av befolkningen i Værøy utgjør 86 prosent mot 71 prosent i fylkets som helhet (2019).

Værøy hadde en relativt stabil befolkning fra krigens slutt frem til midten av 1970-tallet. Deretter gikk folketall stort sett ned til rundt 2005, og siden har det vært relativt stabilt. Kommunens folketall lå etter dette 36 prosent lavere i 2020 enn i 1946. I tiårsperioden 2010–2020 gikk folketallet i Værøy tilbake med gjennomsnittlig 0,4 prosent årlig, mot en vekst på 0,4 prosent årlig i de seks Lofoten-kommunene samlet og 0,2 prosent i Nordland fylke som helhet.

Værøy er en utpreget fiskerikommune der en vesentlig del av næringslivet og bosetningen er basert på fiske eller industri rettet mot fisket, særlig fisketilvirkning. I alt er 15 prosent av arbeidsplassene i kommunen i primærnæringene, i helt dominerende grad i fiske, og 30 prosent i industri (2019), 34 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Industrien domineres helt av næringsmiddelindustrien, i all hovedsak fisketilvirkning. Den øvrige industrien i kommunen er verkstedindustri.

Fiskeflåten består av enkelte store og en rekke mellomstore og mindre fartøyer som hovedsakelig driver fiske etter torsk i nære farvann. Fisket drives året rundt, men lofotfisket om vinteren er viktigst for flåten hjemmehørende på øya og denne ilandførte fisk til en førstehåndsverdi på 71 millioner kr i 2014. En stor del av fangsten går til salting og henging. Til sammenlikning ble det ilandført fisk i kommunen til en verdi av hele 414,9 millioner kr. Av kommunene i Nordland hadde bare Øksnes i Vesterålen dette året en større ilandført fangst etter verdi enn Værøy. Av den ilandførte fisken i kommunen merkes et meget betydelig innslag av pelagisk fangst, det vil si sild, lodde, makrell, og lignende.

Det finnes rundt ti fiskebruk på Værøya, de fleste konvensjonelle, men også filetfabrikker, fryserier med mer. Her er det også slipp og mekanisk verksted.

Jordbruket er ubetydelig og begrenser seg i det alt vesentlige til noe sauehold. Værøy har en økende turisttrafikk med flere serverings- og overnattingsmuligheter.

Kraftbehovet dekkes av A/S Lofotkraft med sjøkabel fra Moskenesøya.

På grunn av sin isolerte beliggenhet har Værøy lite utpendling. Av de bosatte yrkestakerne har således 92 prosent arbeid i egen kommune og åtte prosent i andre kommuner, seks prosent i Bodø alene.

Kommunikasjonsmessig er Værøy knyttet til Bodø. Det er daglig bilfergeforbindelse mellom Bodø og Værøy; noe sjeldnere også til Moskenes og Røst. I 1993 åpnet Værøy helikopterhavn for rutetrafikk. Det er Norges eneste passasjerrute med helikopter, og det går daglige flygninger til Bodø. Lufthavnen ligger på Tabbisodden i utkanten av kommunesenteret, lengst sørøst på Værøya. Den tidligere flyplassen lå lengst nord på øya.

Værøy hører til Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Lofotrådet sammen med Flakstad, Moskenes, Røst, Vestvågøy og Vågan.

Værøy kommune tilsvarer soknet Værøy i Bodø domprosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Værøy til Vesteraalens og Lofotens fogderi i Nordlands amt.

I en dyp hule på Sandene er det gjort funn av hulemalerier, trolig 3500 år gamle. Ved Nordland lengst nord på Værøya er det funnet flere gravhauger og hustufter fra steinalderen.

I nord står også Nord-Værøy kirke (Værøy gamle kirke) som er en rødmalt langkirke i tre, opprinnelig bygd i 1714 og flyttet fra Vågan i 1799. Denne har en del eldre utstyr og er ombygd og restaurert i nyere tid. I nærheten står Værøy prestegård. Den nye Værøy kirke i kommunesenteret er en murkirke med langplan fra 1939.

På Værøy finnes det ennå en liten bestand av den sjeldne lundehunden som har sin opprinnelse på øya.

Kommunevåpenet (godkjent 1988) har en sølv lundefugl mot en blå bakgrunn. Fuglen er vanlig i øykommunen.

Navnet. Første ledd av norrønt veðr, ‘vær’, som kan sikte til at det er værhardt her.

• Værøy kommunes nettsider

• Johnson, Pål Espolin: Alt for Norge: Historien om et utvær, 1975, isbn 82-02-03367-5, Finn boken
• Svendsen, Reinert: Historiske efterretninger om Værøy og Røst, 1916, Finn boken
• Sørli, Dag: Øyfolket : bygdebok for Værøy, 1976, 2 b., Finn boken