Jordans utenrikspolitikk

Jordan har vært en frontlinjestat i flere konflikter: Konflikten mellom Israel og araberstatene, den palestinske frigjøringskampen, gjentatte kriger i Irak og borgerkrigen i Syria. Landet ligger politisk, økonomisk og militært sett utsatt til i alle henseender og har fungert som regionens store flyktningmottaksland. Historisk sett er det spesielt palestinske flyktninger som har bosatt seg i landet, men i nyere tid har også irakiske og syriske flyktninger bosatt seg i landet. Dette er noe som både påvirker landet innenrikspolitisk, men har også sterkt medvirket i utformingen av utenrikspolitikken.

De jordanske kongene hadde mangeårige hemmelige kontakter med Israel. Dette er en politisk tradisjon som strekker seg helt tilbake til før Jordan ble en uavhengig stat, altså under Abdullah 1s styre. Slike hemmelig kontakt på øverste nivå ble også videreført av kong Hussein. Jordansk-israelske relasjoner ble formalisert i en fredsprosess som i 1994 førte til en egen fredsavtale mellom de to statene. Jordan ble da den andre araberstaten, etter Egypt i 1979, til å normalisere sitt forhold til Israel. Denne freden er en kald fred og er upopulær, spesielt blant Jordans palestinske befolkning.

Jordan regnes til de konservative arabiske stater med et nært forhold til Vesten. Ved siden av Israel og Egypt har Jordan vært USAs fremste politiske allierte i Midtøsten. Landet har lenge mottatt omfattende økonomisk og militær bistand fra USA. På 1940-tallet og starten av 1950-tallet hadde Storbritannia støttet Jordan på samme måte. Dette viser at det på tross av tilsynelatende store svingninger i jordansk politikk så har det vært en langvarig kontinuitet i å lene seg på vestlig støtte. Det tette forholdet til USA, og til dels felles politiske interesser med Israel, har vært en garanti for Jordans sikkerhet. Men også forholdet til USA har vært noe omskiftelig, og grunnet politisk press internt og eksternt har Jordan måttet stille seg bak den palestinske frigjøringskampen og mot USAs politikk. Dette kom spesielt til uttrykk på 1950-tallet under den arabisk nasjonalismens storhetstid; i 1967 da Jordan tok Egypt og Syrias parti i krigen mot Israel (seksdagerskrigen); og under den første Golfkrigen da Jordan hadde et tettere forhold til Saddam Hussein enn USA aksepterte.

Under Golfkrigen i 1990–1991 måtte kong Hussein foreta en vanskelig politisk balansegang. Jordan beklaget, men fordømte ikke, Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990, og forholdt seg offisielt nøytral i konflikten. Opinionen i Jordan støttet Irak. De to landene har hatt nære forbindelser helt siden de ble ledet av hver sin hashemittiske konge. I utgangspunktet var kongen av Jordan broren til kongen av Irak. I 1958 ble til og med en sammenslåing av kongedømmene Jordan og Irak kunngjort, men unionen ble oppløst ved monarkiets fall i Irak samme år. Senere har det økonomiske samkvemmet likevel vært betydelig, med gjensidig avhengighet, der særlig Jordan har gjort seg avhengig av subsidiert olje fra Irak.

Kong Hussein søkte å finne en diplomatisk løsning på situasjonen som oppsto etter Iraks okkupasjon av Kuwait, også ved å knytte konflikten til Palestina-spørsmålet. Jordan gikk, blant annet i den Arabiske liga inn for å finne en arabisk løsning, og motsatte seg en flernasjonal intervensjon, men vant ikke fram. Kritikken førte til en midlertidig svekkelse av forholdet til USA. Etter krigen var Jordan avhengig av å reparere forholdet blant annet til Saudi-Arabia og USA, og inntok en kritisk holdning til Saddam Husseins Irak. Landet tok mot en rekke irakske opposisjonelle og tillot irakisk opposisjon å åpne kontor i landet. I 1996 ble forbindelsene bedret, samtidig som FN lettet på sanksjonene mot Irak. Etter kong Husseins død søkte kong Abdullah 2 å bedre forholdet til Irak.

Etter fredsavtalen med Israel i 1994 ble forholdet til USA vesentlig styrket. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 sendte Jordan soldater til den flernasjonale styrken i Afghanistan, International Security Assistance Force (ISAF), men deltok ikke i det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. Jordan stilte seg offisielt nøytralt til konflikten, og forsøkte å innta en balansert posisjon mellom Irak og USA, som begge har gitt landet betydelig økonomisk støtte. Irak har gitt Jordan sterkt subsidiert olje, samtidig som Jordan har profittert på irakisk handel over havnebyen Akaba. Jordan har gjennom mange år mottatt omfattende bistand også fra USA.

Til tross for at Jordan gjentatt ganger hevdet at USA ikke ville få benytte jordansk territorium i aksjoner mot Irak, fikk USA anledning til å sette spesialstyrker inn i Vest-Irak fra Jordan. Forut for krigsutbruddet var det forberedt store mottak av flyktninger fra Irak. Jordan tok mot rundt en million irakiske flyktninger, men strammet i 2007 inn innreisereglene. Etter krigen har Jordan bidratt med å trene irakske polititjenestemenn i Jordan, finansiert av USA. Den irakiske presidenten, Jalal Talabani, la i 2005 sitt første statsbesøk til Jordan. Kong Abdullah 2 avla i 2008 Irak et offisielt besøk; den første arabiske statsleder som besøkte Irak etter 2003.

Jordansk utenrikspolitikk er også vesentlig preget av landets nærhet til konflikten mellom Israel og palestinerne. I 1948 var Jordan en ledende aktør i det arabiske angrepet på den nyopprettede staten Israel. Jordan deltok ikke i den andre arabisk-israelske krigen i 1956, da Israel angrep Egypt. Jordan sluttet seg til de arabiske land i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel erobret områdene som Jordan okkuperte i 1948: Vestbredden og Øst-Jerusalem. Jordan deltok ikke i angrepet på Israel under Oktoberkrigen i 1973, men sendte styrker til Golan for å støtte Syria; landet ble imidlertid ikke trukket direkte inn.

Det var hele tiden underhåndskontakt mellom Israel og Jordan, og etter Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993 gikk Jordan inn i direkte forhandlinger med Israel. Det første offisielle møtet mellom de to stater foregikk mellom kong Hussein og statsminister Yitzhak Rabin i Washington 1994, da de to landene undertegnet en avtale som formelt endte krigstilstanden mellom dem. En fredsavtale ble inngått 26. oktober og ble anerkjent av PLO.

Kong Abdullah 2 har videreført sin fars politikk overfor Israel, men forholdet har vært preget av den andre intifada og Israels opptreden overfor de palestinske selvstyremyndighetene. Jordan har sterk kritisert Israels oppføring av sikkerhetsbarrieren mot Vestbredden, samt angrep mot og isolasjon av Gaza. Jordan sendte i 2005 på ny en ambassadør til Israel, etter at Jordan i 2000 trakk hjem sin sendemann i protest mot Israels håndtering av konflikten med de palestinske selvstyremyndighetene. Det er gode forbindelser mellom Israel og Jordan, og normalt kontakt på høyt nivå, for å drøfte både bilaterale og regionale spørsmål. Mens Jordan lenge støttet Hamas, så den jordanske regjering med bekymring på at partiet vant de palestinske valgene i 2006, og deretter tok makten etter kamper med Fatah i Gaza.

• Les mer om fredsprosessen mellom Israel og Jordan.

Jordans nære forbindelser til Irak har bidratt til et til dels avmålt forhold til Syria, som tradisjonelt har vært en rival til Irak i den arabiske verden. Palestina-konflikten er en annen årsak til motsetninger mellom Jordan og Syria, der Syria deltok på PLOs side under borgerkrigen i Jordan i 1970 – og hvor Syria har inntatt en mer kompromissløs holdning til hele spørsmålet. Jordan og Syria kjempet imidlertid sammen mot Israel i 1948 og 1967, og Jordan sendte styrker til støtte for Syria under Oktoberkrigen i 1973. Gjennom kong Abdullah 2 og Syrias nye president, Bashar al-Assad, kom det til en tilnærming mellom nabolandene, blant annet om samarbeid omkring forvaltning av vannreserver, inklusive et damprosjekt i Jarmuk-elven. I 2005 ble Jordan og Syria enige om en uavklart grensetrekning.

Krigen i Syria, fra 2011, vanskeliggjorde forholdet mellom de to landene. Jordan forholdt seg lenge relativt passivt, men tok i mot flyktninger og kritiserte Baath-regimet. Jordan søkte å innta en nøytral stilling, blant annet av frykt for framvekst av militant islamisme, men tillot andre arabiske, og vestlige, stater å bruke sitt territorium for å forsyne de syriske opprørerne med våpen. Til gjengjeld ble Jordan lovet økt økonomisk støtte fra flere golfstater, og medlemskap i Golfrådet har vært fremmet som en mulighet. Samtidig opprettholdt Jordan en viss kontakt med det syriske regimet. Kongedømmet fryktet å bli trukket inn i krigen, og tok i 2013 tatt imot soldater fra USA for å støtte jordanske styrker langs grensen til Syria.

Jordan har siden 2014 også vært en av USAs viktigste allierte i kampen mot Den islamske stat (IS). Jordan deltar i den flernasjonale, USA-ledede militære kampanjen mot islamistene, i Operation Inherent Resolve. Den jordanske kongen har engasjert seg i det internasjonale diplomatiet for å finne en løsning på konflikten i Syria, blant annet gjennom møter med Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump. Kong Abdullah 2 var den første arabiske statsleder som hadde politiske samtaler med president Trump.

Forbindelsene til Golfstatene, som bidro med omfattende økonomisk bistand til Jordan, ble sterkt svekket av kong Husseins stillingstaken til invasjonen av Kuwait i 1990. Det tok flere år å reparere forbindelsene, særlig til Kuwait og Saudi-Arabia, og en normalisering med Qatar ble først oppnådd i 1994, deretter med De forente arabiske emirater og Oman. Forholdet til Kuwait og Saudi-Arabia ble lettet av tronskiftet i 1999, og kong Abdullah 2s første offisielle jordanske statsbesøk til Kuwait siden den irakiske invasjonen. Fulle diplomatiske forbindelser ble åpnet med Saudi-Arabia i 1995. I 2003 besøkte kong Abdullah 2 Iran; det første offisielle besøket siden sjahens fall i 1979.

Forholdet til Golftstatene er forbedret som følge av borgerkrigen i Syria, hvor flere land, ikke minst Kuwait, Qatar og Saudi-Arabia, kanaliserer støtte til den syriske opposisjonen gjennom Jordan. Samtidig åpnet Jordan en kanal til Iran, som har befestet sin stilling i regionen gjennom krigen i Syria.

• Jordans historie
• Jordans politiske system
• Midtøsten-konflikten