Jordans samtidshistorie

Som en følge av opprettelsen av Israel og krigene mellom de arabiske statene og Israel, har over en halv million palestinere flyktet til Jordan. Disse kom i to bølger: 1947–1949 og 1967. Under Golfkrigen (1990–1991) flyktet cirka 300 000 palestinere fra Kuwait til Jordan. Flyktningene som kom i 1967 og i 1990–1991, har i hovedsak ikke fått jordansk statsborgerskap slik palestinerne som kom i 1947–1949 fikk. I 2021 hadde FNs hjelpeorganisasjon for palestinaflyktninger UNRWA registrert cirka 2,3 millioner palestinske flyktninger i Jordan, og rundt halvparten av landets befolkning er av palestinsk herkomst.

Den palestinske befolkningen har siden 1950-tallet lagt press på jordanske myndigheter for å støtte frigjøringskampen. PLO og palestinske geriljagrupper som Fatah benyttet ikke minst jordansk territorium i sine geriljaangrep mot Israel. Særlig etter 1967 styrket de palestinske gruppene sin militære og politiske stilling i Jordan. De ble som en stat i staten, og PLO hadde stor oppslutning i de palestinske flyktningleirene. Fra høsten 1968 førte en tiltakende spenning til væpnede sammenstøt mellom palestinske geriljagrupper og den jordanske regjeringshæren.

Det brøt ut borgerkrig i september 1970 da palestinsk gerilja utførte et mislykket attentat mot kongen, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) førte fire kaprede fly med gisler til en avsides flystripe i Jordan. Flyene ble deretter sprengt etter å ha blitt tømt for gisler. Krigen, kjent som Svart september, var svært brutal, og PLO ble militært knust. Geriljaene hadde vært støttet av syriske styrker og palestinske avdelinger i den egyptiske hæren, men disse styrkene holdt ikke mot den jordanske hærens slagkraft, spesielt ikke da Israel mobiliserte langs grensa ettersom Jordan hadde bedt USA om hjelp.

Etter diplomatisk press, og med Egypts president Nasser som megler, inngikk PLOs leder Yasir Arafat og kong Hussein en avtale som gjorde slutt på krigen. Fortsatt kom det til sporadiske kamper, og geriljaen ble drevet nordover. I april 1971 anså kongen sin stilling som sterk nok til å kreve at PLO trakk seg helt ut av Amman, og han rettet angrep mot flere palestinske baser. Som følge av denne siste offensiven ble den palestinske geriljaen i realiteten tvunget ut av Jordan, og PLO måtte reetablere sitt hovedkvarter i Libanons hovedstad Beirut. Krigen kostet Jordan støtte fra flere arabiske stater, og statsminister Wasfi al-Tal ble i 1971 myrdet av den palestinske gruppen Svart September.

I 1972 la kong Hussein fram planer om en føderasjon, Det forente arabiske kongedømme, bestående av en jordansk region (Østbredden) og en palestinsk (Vestbredden), med den jordanske konge som statsoverhode og Amman som hovedstad. Planen ble avvist av både Israel og palestinerne, samt av Egypt. Egypt brøt de diplomatiske forbindelsene med Jordan, som dermed ble stadig mer isolert.

I 1974 anerkjente Jordan PLO som det palestinske folkets eneste rettmessige representant, men forholdet mellom kong Hussein og PLO forble anstrengt. Mye av motsetningen skyldtes kongens politikk på Vestbredden, som kongedømmet hadde annektert i 1950. PLOs mistro ble styrket av at Jordan selv ville ha ansvar for de muslimske hellige steder i Jerusalem. Tidlig i 1980-åra søkte Hussein å komme overens med PLO. I 1985 ble Hussein og Arafat enige om rammeverket for en felles jordansk-palestinsk fredsplan. PLOs motvilje mot å akseptere FNs resolusjoner førte til at fredsplanen ikke førte fram, og i 1986 brøt kong Hussein igjen forbindelsene med PLO.

Jordan tok deretter ansvar for utviklingen på Vestbredden i et forsøk på å svekke PLOs stilling. Vestbreddens representasjon i den jordanske nasjonalforsamlingen ble økt som ledd i å styrke kongens posisjon. Da det palestinske opprøret, intifadaen, brøt ut på Vestbredden i 1987, var det rettet mot den israelske okkupasjonen, men også mot kong Husseins politikk – og til støtte for PLO. Hussein støttet av taktiske årsaker opprøret, men hans tilnærming ble avvist av palestinerne, som mistrodde kongens hensikter. I 1988 frasa Jordan seg alle krav på Vestbredden og overlot ansvaret for territoriet til PLO. Da Det palestinske nasjonalrådet proklamerte den selvstendige staten Palestina i november 1988, ble den straks anerkjent av Jordan.

Jordans konger har en lang historie med hemmelige samtaler med israelske ledere, men grunnet konflikten med palestinerne kunne ikke Jordan åpne formelle samtaler med Israel. Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, og PLO anerkjente Israel, åpnet dette veien for at Jordan kunne undertegne en fredsavtale med Israel. Dette ble gjort i 1994. Forholdet mellom de to statene er likevel å regne som en kald fred.

Jordan er det eneste landet som har gitt palestinske flyktninger statsborgerskap som gruppe, og de nyter i prinsippet samme rettigheter som andre jordanere. I praksis har jordanere fra Østbredden (transjordanere) likevel dominert mye av det politiske liv og offentlig administrasjon. Kongehuset har støttet seg på tradisjonelle ledere, med forankring i den gamle jordanske maktstrukturen. Dette utgjør dermed kongedømmets sosiale base.

Palestinske jordanere er underrepresentert i det formelle politiske liv, mye på grunn av valglovene som favoriserer landsbygda. Parlamentet er tradisjonelt dominert av konservative transjordanere; det samme er forsvaret og sikkerhetsapparatet. Palestinske jordanere spiller derimot en dominerende rolle i det økonomiske liv. Av symbolsk betydning var det at Jordan, med kong Abullah 2s overtakelse av tronen, fikk en dronning av palestinsk herkomst; Ranja.

I nyere tid har Jordan hatt et vekslende forhold til den militante palestinske islamist-gruppen Hamas. På 1990-tallet hadde gruppen hovedkvarter i landet, inntil gruppens ledelse ble arrestert av jordanske myndigheter i 1999 for så å bli utvist. Forholdet ble ytterligere svekket i 2006 etter at medlemmer av Hamas ble arrestert i Jordan, mistenkt for å ha planlagt flere terroraksjoner. Senere har Jordan søkt å bringe Hamas og PLO sammen.

Etter at USAs president Donald Trump i 2017 kunngjorde sin anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, gjentok kong Abdullah 2 kravet om en tostatsløsning med Øst-Jerusalem som hovedstad i den palestinske staten.

Kongens politiske innflytelse i Jordan er stor, og han har ved flere anledninger grepet inn og satt nasjonalforsamlingen til side. Særlige sikkerhetsmessige forhold har ved noen anledninger blitt brukt til å sette normale politiske strukturer til side. I 1972 var det et mislykket militærkuppforsøk.

Kong Hussein oppløste nasjonalforsamlingen i 1974, men oppnevnte i 1978 et «nasjonalt konsultativt råd». Rådet virket til 1984 da det gamle parlamentet ble kalt sammen til sin første sesjon siden 1967. Dette ble i 1989 erstattet av et nytt parlament, det første folkevalgte siden 1967. Valget i 1989 kom etter sosial uro og opptøyer i flere byer, som følge av betydelige prisøkninger på matvarer og offentlige tjenester.

I 1991 sammenkalte kongen en nasjonal konferanse med over 2000 delegater fra en rekke organisasjoner og grupperinger. Disse vedtok et nasjonalt charter som formaliserte nye demokratiske rettigheter. I 1991 ble unntakstilstanden fra 1967 opphevet, og i 1992 ble det vedtatt en ny lov som gjorde politiske partier lovlige. Valg med basis i fri partidannelse ble avholdt i 1993. Slike valg har deretter blitt holdt regelmessig.

For å befeste sin maktposisjon bremset kong Abdullah 2 fra 1999 takten på demokratiseringsprosessen og støttet seg mer på den tradisjonelle, stammebaserte samfunnsstrukturen. Senere har han i større grad tatt til orde for å fremme en demokratisk utvikling med politiske partier og uavhengige organisasjoner som en del av moderniseringen av det jordanske samfunnet. Han har imidlertid beholdt en sterk konstitusjonell stilling, hvor parlamentet har relativt liten innflytelse. Kongen har ved flere anledninger grepet aktivt inn, blant annet ved å avsette og utnevne statsminister, avsette regjeringer og skrive ut nyvalg. Valgordningen er flere ganger endret, oftest på en slik måte at den favoriserer uavhengige kandidater – gjerne med lojalitet til kongen – framfor partilister. Dette har flere ganger ført til at opposisjonen har boikottet valg.

Mens valget i 2013 ble boikottet av deler av opposisjonen, stilte flere partier til valg på representanthuset i 2016 etter at valgloven var endret. Partier har jevnt over liten tilslutning. En stor del av de innvalgte er uavhengige representanter, ofte med forankring i distrikter og stammer, og som tradisjonelt støtter kongen og hans politikk. Ni partier ble innvalgt i 2016, ingen med store grupper.

Etter at den jordanske delen av Det muslimske brorskap fikk betydelig oppslutning ved valget i 1989, iverksatte myndighetene tiltak for å svekke partiet. Det boikottet valgene i 2010 og 2013. Brorskapet er formelt forbudt, men stilte i 2016 lister til parlamentsvalget gjennom en valgfront, Islamic Action Front. Sammen med støttespillere fikk denne til sammen 15 representanter.

Opposisjonelle er i perioder blitt arrestert, oftest med beskyldninger om terrorisme. Tidlig på 2000-tallet ble dette knyttet til framveksten av militant islamisme, blant annet i kjølvannet av terroranslagene mot USA i 2001 og den påfølgende krigen mot terror, med intervensjonene i Afghanistan og Irak.

Det er med jevne mellomrom store demonstrasjoner i Jordan, men disse rettes oftest mot regjeringens politikk og ikke mot kongen. Kongen går likevel ikke fri for kritikk. En nedadgående økonomi og avsløringer om kongens storstilte pengebruk har medført kritisk søkelys mot kongen. I 2021 ble også et potensielt palasskupp avslørt.

Med sitt naboskap til Irak og Syria har Jordan lenge vært preget av utviklingen i disse landene, såvel som i regionen for øvrig. Ved siden av situasjonen i Palestina har særlig utviklingen i Irak, både etter Golfkrigen i 1990–1991 og enda mer USAs invasjon i 2003, hatt stor betydning. Den siste la et grunnlag for framveksten av Den islamske stat (IS), som har innvirket på krigen i Syria. Destabiliseringen av Syria og oppslutningen om IS har medført sikkerhetsutfordringer også i Jordan. Krigene i Irak og Syria har også ført store flyktningbølger til Jordan.

Krigen i Irak i 1990–1991 stilte Jordan overfor et vanskelig dilemma da det vestligorienterte kongedømmet endte med å ta stilling for Baath-regimet til Saddam Hussein. Dette førte til et vanskeligere forhold til USA så vel som til Golf-statene. Etter invasjonen i 2003 ble Jordan et av de viktigste områdene for infiltrasjon av opprørssoldater og våpen til Irak, og kampen mot den amerikanske okkupasjonen.

Også under Syria-krigen har Jordan blitt et viktig baseområde for opprørere, men også for den flernasjonale koalisjonen som er satt inn i kampen mot IS. Jordan har stilt seg bak kravet om at president Bashar al-Assad må gå av, og har gått inn i den flernasjonale militære aksjonen mot regimet, og støttet deler av opposisjonen. I 2021, ettersom Assad synes å ha vunnet borgerkrigen i Syria, har kong Abdullah 2 tatt opp igjen kontakten med regimet i Damaskus.

Krigene i Irak og Syria har ført til framvekst av militante islamistiske grupperinger også i Jordan, og særlig utviklingen i Syria har skapt uro for sikkerhetssituasjonen og stabiliteten. Militante muslimske grupper, jihadister, har fått fotfeste i landet, og myndighetene har arrestert, og også dømt, flere personer som har stått bak eller som har planlagt terrorhandlinger. I 2004 ble åtte menn dømt til døden for å ha drept en amerikansk offisiell utsending i 2002. Blant de dømte, in absentia, var jordanske Abu Musab al-Zarqawi, en forbundsfelle av Osama bin Laden, som gjennom sin gruppe Jamaat al-Tawhid wa al-Jihad ble beskyldt for å lede al-Qaidas lokale nettverk i Irak. Gruppen tok i 2004 på seg ansvaret for bombeattentat mot tre hoteller i Amman, deriblant Radisson SAS-hotellet, der 60 mennesker ble drept. Et mislykket angrep mot amerikanske marinefartøy i den jordanske havnebyen Akaba i 2005 ga næring til frykt for at Jordan i større utstrekning enn før ville bli et operasjonsområde for al-Qaida.

Også Jordan ble åsted for protester under Den arabiske våren i 2011. Dette var likevel kun i begrenset grad, og uten de omfattende demonstrasjonene eller sammenstøtene som var tilfellet i flere andre land. Uroen som brøt ut i januar 2011 inneholdt både politisk og økonomisk kritikk, blant annet av korrupsjon, dels rettet mot kongefamilien. Det ble også fremmet krav om at statsministeren må bli valgt, og at økt makt må overdras det parlamentariske system. Kongen svarte med å avsette en upopulær statsminister, Samir Rifai, og hans regjering, og nedsette en komité for nasjonal dialog. Økonomisk misnøye var en del av bakgrunnen for demonstrasjonene, med kritikk av at den økonomiske liberaliseringen førte til større inntektsforskjeller og forverrede levekår.

Etter hvert som krigen i Syria utviklet seg, forsterket Jordan det militære samarbeidet med USA. Den amerikanske militærhjelpen til Jordan ble trappet opp, og USA utplasserte styrker i landet. Flere land, deriblant Norge, sendte styrker til Jordan for å bistå syriske opprørsgrupper. Fra 2014 deltok Jordan i den flernasjonale militære operasjonen mot IS, Operation Inherent Resolve, for en periode blant annet med jagerfly.

Jordan er et av de landene hvor Den islamske stat er antatt å ha rekruttert flest soldater, og gruppen har både tilhengere og aktivister i Jordan. IS anser kong Abdullah og hans regime som en fiende av islam. Det har vært flere tilfeller av kamper mellom IS-soldater og jordanske styrker.

I 2017 var det registrert vel 660 000 flyktninger fra Syria i Jordan; til sammen var antallet syriske borgere i landet rundt 1,5 millioner. Det var samtidig vel 58 000 registrerte flyktninger fra Irak, og over to millioner palestinske flyktninger. Jordan er dermed ett av de land i verden som har tatt i mot flest flyktninger, både i antall og i forhold til eget folketall. Internasjonal bistand til flyktningene til tross, la denne situasjonen ytterligere press på en vanskelig jordansk økonomi.