den nikenske trosbekjennelse

Artikkelstart

Den nikenske trosbekjennelse er en trosbekjennelse fra tidlig kristendom og inngår, sammen med den apostoliske og den athanasiske trosbekjennelsen, som de tre oldkirkelige bekjennelsesskriftene.

Faktaboks

Uttale
nikˈenske trosbekjennelse
Etymologi
latin Symbolum Nicaenum eller Nicaeno-Constantinopolitanum

Den nikenske trosbekjennelsen brukes ved dåpshandlinger i den ortodokse kirke og i dens gudstjeneste, synges eller leses ved messen i den katolske kirke og ved nattverdgudstjenesten i den anglikanske kirke. Den er også godkjent av de fleste protestantiske kirker og brukes i Den norske kirke, oftest ved høytidsdager, gjerne som vekselsang.

Historikk

Den nikenske trosbekjennelsen er kristenhetens mest universelt anerkjente trosbekjennelse. Navnet skyldes at bekjennelsen er en videreutvikling av Nikea-bekjennelsen som ble vedtatt ved kirkemøtet i Nikea i 325, men den nåværende formen ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Derfor er det mer presise navnet den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, men dette navnet brukes lite i dag.

Bakgunnen for den nikenske trosbekjennelsen er den arianske striden, mellom biskop Alexander i Alexandria og presbyteren Arius. Mens Alexander understreket enheten mellom Faderen og Sønnen, la Arius vekt på Sønnen som en skapning underordnet Gud. Bare Gud er til fra evighet av. Spørsmålet skapte stor strid. Keiser Konstantin var opptatt av kirkens enhet og grep selv inn i striden. Han kalte inn til et kirkemøte i Nikea. Bekjennelsen som ble vedtatt på dette møtet, var anti-ariansk. Sønnens guddom og dermed det guddommelige ved frelsesverket understrekes. Sønnen er av «samme vesen som Faderen».

Vedtaket på kirkemøtet i Nikea i 325 førte imidlertid ikke til at striden om arianismen opphørte. Striden ble først avsluttet ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Trolig vedtok man her en ny bekjennelse som var ment som en presisering av bekjennelsen fra 325. Relasjonen mellom Faderen og Sønnen er framstilt slik: Jesus Kristus er «Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt».

Den nikenske trosbekjennelsen trengte fra midten av 400-tallet igjennom i den østlige kirken og fikk snart etter den ledende stilling også i vest. Her føyde man etter en tid inn et nytt ledd i artikkelen om Den hellige ånd, at den «utgår fra Faderen og Sønnen» (filioque), noe som fremkalte rivninger mellom østkirken og vestkirken.

Bruk i Den norske kirke

I Den norske kirke hører den nikenske trosbekjennelsen til bekjennelsesskriftene. I høymessen ble den lenge sunget i versifisert oversettelse (Landstads reviderte salmebok nummer 32, Nynorsk Salmebok nummer 22), mens den i 1889 ble avløst av den apostoliske trosbekjennelsen. Prøveordningen for høymessen av 1969 ga adgang til å lese eller synge den nikenske trosbekjennelsen, men Ny høymesseliturgi av 1977 tillot bare at den ble brukt «ved særlige anledninger». Fra 2011, da ny ordning for hovedgudstjenesten ble innført i Den norske kirke, ble de to trosbekjennelsene sidestilt. Det er valgfritt hvilken av dem som brukes. Den nikenske trosbekjennelsen finnes som vekselsang i Norsk salmebok (2013) nummer 978 og 979.

Teksten

Teksten slik den lyder i den oversettelse som brukes i Den norske kirke:

«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppsto den tredje dag etter Skriftene og fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.

Vi tror på Den Hellige Ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene. Vi tror på en, hellig, allmenn og apostolisk kirke.

Vi bekjenner en dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden.

Amen.»

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brunvoll, Arve og Kjell Olav Sannes: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde, 2017. Finn boken
  • Kelly, J.N.D.: Early Christian creeds. London: Longman, 1972. Finn boken
  • Molland, Einar: Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn. 2. utgave. Oslo: Forlaget Land og Kirke, 1961. Finn boken
  • Pelikan, Jaroslav: Credo. Historical and Theological Guide to Creeds and Confessions of Faith in the Christian Tradition. New Haven: Yale University Press, 2003.
  • Skarsaune, Oskar: Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Oslo: Luther, 1997. Finn boken

Kommentarer (2)

skrev Sverre Olav Lundal

I høgmesseliturgien frå 2011 kan ein nytta anten den apostoliske eller den nikenske truvedkjenninga.

svarte Mari Paus

Takk for innspillet! Artikkelen er oppdatert.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg