Den syrisk-ortodokse kirke, kirke med røtter i de oldkristne patriarkatene Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem. Den syrisk-ortodokse kirke forlot storkirken etter konsilet i Khalkedon i 451. Kirken kalles også den jakobittiske kirke og var i flere århundrer en viktig kulturbygger i Midtøsten; blant annet ved at syriske lærde formidlet gresk vitenskap til den arabiske verden. Etter 1959 har patriarken sete i Damaskus, hans tittel er Patriark av Antiokia og hele Østen. Klassisk syrisk er fortsatt liturgisk språk.

I Midtøsten var Tur Abidin (Tyrkia) et av hovedsentrene for syrisk-ortodoks kultur, etter 1960 har imidlertid det store flertall av befolkningen utvandret, de fleste til Vest-Europa.

Kirken drev tidlig aktiv misjonsvirksomhet, ikke bare i Midtøsten, men så langt øst som i Kina og India. Den syrisk-ortodokse kirke i Sør-India, The Syrian Church of Malabar, er et resultat av denne virksomheten. Den indiske kirken har nå mer enn 1 millioner tilhengere, men er splittet i to kirkesamfunn: En kirke som er lojal mot patriarken i Damaskus, og en som bare aksepterer den indiske patriarken katholicos. Alle medlemstall er usikre. Den syrisk-ortodokse kirke ble medlem av Kirkenes Verdensråd i 1960.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.