den syrisk-ortodokse kirke

Den syrisk-ortodokse kirke er en kirke med røtter i de oldkristne patriarkatene Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem. Den syrisk-ortodokse kirke forlot storkirken etter konsilet i Khalkedon i 451, og den tilhører dermed Den orientalsk-ortodokse kirkefamilien. Kirken omtales i blant som den jakobittiske kirke, men dette er en misvisende betegnelse. Denne kirken var i flere århundrer en viktig kulturbygger i Midtøsten – blant annet ved at syriske lærde, som for eksempel Bar-Hebraeus, formidlet gresk vitenskap til den arabiske verden. Etter 1959 har patriarken hatt sete i Damaskus med tittelen Patriark av Antiokia og hele Østen. Klassisk syrisk er fortsatt liturgisk språk.

I Midtøsten var Tur Abidin (Tyrkia) et av hovedsentrene for syrisk-ortodoks kultur, men etter 1960 har det store flertall av befolkningen utvandret, de fleste til Vest-Europa.

Kirken drev tidlig aktiv misjonsvirksomhet, ikke bare i Midtøsten, men så langt øst som i Kina og India. Den syrisk-ortodokse kirke i Sør-India, The Syrian Church of Malabar, er et resultat av denne virksomheten. Den indiske kirken har nå mer enn én millioner tilhengere, men er splittet i to kirkesamfunn: En kirke som er lojal mot patriarken i Damaskus, og en som bare aksepterer den indiske patriarken katholicos. Alle medlemstall er usikre. Den syrisk-ortodokse kirke ble medlem av Kirkenes Verdensråd i 1960.