Jesus som den gode hyrde. Maleri fra 1800-tallet.

Jesus Kristus (Billedkunst) (maleri, den gode hyrde) av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Bysantinsk mosaikk, 14. årh.

Lars Mæhlum. begrenset

Jesus Kristus døpes av Johannes. Takmaleri i Lom Stavkirke fra 1608.

Anon. begrenset

Fremstillinger av Jesus Kristus har blitt laget helt siden tidlig kristen tid. Man kjenner ingen autentiske portretter av Kristus og vet ingenting om hans virkelige utseende. Eldre kirkefedre skildrer hans utseende som uanselig, mens det såkalte Lentulusbrev tegner et idealbilde av ham. Oftest og tidligst ble Kristus fremstilt ved symboler eller monogrammer, men fra 100-tallet ble billedfremstillinger stadig vanligere, og da i en idealisert, hellenistisk stil.

Kristusbilder ble ofte tillagt underbar opprinnelse, og ble dyrebare relikvier i mange kirker. Eldst er den skjeggløse idealtypen med kort kruset hår som man finner for eksempel på Junius Bassus' sarkofag (300-tallet, Roma) og som holdt seg helt til karolingisk tid.

Fra 300-tallet fremtrer den skjeggete typen med langt hår som er skilt på midten, muligens skapt på grunnlag av en syrisk tradisjon. Enkelte steder, for eksempel i San Apollinare Nuovo i Ravenna, forekommer begge typer samtidig, men fra 400-tallets senere del blir den skjeggete mest alminnelig. I denne skikkelse forekommer Kristus Pantokrator (allhersker) i bysantinsk kunst, som verdensdommer i vestlig kunst, tronende mellom Jomfru Maria og Døperen Johannes og som Majestas Domini (Herrens majestet) eller Rex Gloriae (Ærens konge), sittende på en trone, på regnbuen eller på de sju sfærene og med jordkloden under føttene.

Også i dommedagsfremstillingene blir Majestas Domini vanlig. Fremstillingen forekommer stadig oftere fra 700–800-tallet, først i bokillustrasjon og glassmaleri, deretter i apsidenes muralmaleri. Fra 1100-tallet spiller den også en stor rolle i skulptur, for eksempel i tympanonfeltene over kirkenes hovedinngang. Tidlige eksempler finnes i St. Trophime, Arles og katedralen i Chartres.

I middelalderen begynner også fremstillingene av Jesus som barn å komme inn. Under renessansen ble dette motivet et av de mest populære, særlig scenen ved krybben.

I senmiddelalderen ble Den lidende Kristus et av de vanligste motiver, særlig nord for Alpene. Krusifikser ble tidlig plassert på alteret, senere også i korbuen. Kristus er fremstilt naken med et lendeklede eller i en lang kjortel. I tidlig middelalder er holdningen majestetisk; istedenfor tornekronen forekommer en vanlig krone. Med senmiddelalderen begynner lidelsesmomentet å gjøre seg sterkere gjeldende, og det merkes særlig nord for Alpene (i Frankrike allerede på 1200-tallet). Kristus har dypt senket hode, armer og ben er bøyd, bena i kors og føttene fastnaglet med én nagle.

I renessansen blir hendelsene før og etter korsfestelsen vanlige motiver. I Kristus' begråtelse fremstilles han vanligvis liggende på marken, omgitt av de sørgende. Ved gravleggelsen fremstilles Jesu lik som bæres inn i graven, for eksempel hos Rafael. Alminnelige motiver ble ellers Nattverden (Leonardo da Vinci), Nedstigning i dødsriket og Oppstandelsen (Piero della Francesca). Videre forekommer Kristus i Emmaus, Noli me tangere (Rembrandt) og Kristi himmelfart.

Når det gjelder oppfatningen av kristusskikkelsen, er den selvfølgelig i høy grad underlagt nasjonale særtrekk og stilistiske endringer. Etter bysantinismen med dens stive, hieratiske bilde følger det mildt menneskelige med Giotto, det naivt rørende med Fra Angelico, det realistisk-dramatiske hos Donatello, Masaccio, Castagno og Mantegna, det myndige, guddommelige hos Rafael med hans avbalanserte komposisjon, og det overmenneskelige hos Michelangelo med hans mektige skildring av Kristus som verdensdommer.

Det følelsesmessige og gripende utdypes hos Leonardo da Vinci og Giovanni Bellini og føres over i den mest inntrengende menneskeskildring hos Tizian. Tintoretto skaper en atmosfære av mystikk omkring de hellige scener, og den føres av El Greco over i det suggestivt lidenskapelige, uttrykt gjennom den langstrakte, manieristiske form. Spanske malere for øvrig søker oftest det lidenskapelige og patetiske gjennom sin hensynsløse og brutale realisme. Det samme gjelder Caravaggio, mens Carlo Dolci og Guido Reni ender med å føre fremstillingene over i det sentimentale.

I Nord-Europa finner det fantastiske og mystiske uttrykk i Grünewalds korsfestelsesbilde i Isenheimalteret. Med Rembrandt når fremstillingen av den menneskelig oppfattede Kristus et høydepunkt, bygd på en inderlig religiøs opplevelse, mens Rubens mer har festet seg ved det dramatiske og livfulle i motivene.

Med rokokkoen får kristusfiguren oftest en konvensjonell, gjerne sentimental karakter. Thorvaldsens berømte Kristusstatue i Frue kirke i København ble utført 1821–42 i nyklassisistisk stil.

Under romantikken skapte nasarenerne og prerafaelittene stemningsbetonte og inderlige, men også sentimentale fremstillinger, mens naturalismen blant annet førte til tyskeren Fritz von Uhdes skildring av Kristus i nåtidens hverdagsliv (som blant annet påvirket Skredsvig i Norge).

I norsk kunst har Henrik Sørensen skapt en ung og skjeggløs Kristusskikkelse som forener det verdige med det milde, og en lignende oppfatning viser Joakim Skovgaards bilder i Danmark.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.