Frigjøringsteologi, teologisk retning som vokste frem blant radikale kristne i Latin-Amerika fra slutten av 1960-årene. Preget av en kritisk analyse av samfunnet, ofte inspirert av marxistisk tankegods og av dependens-teorien, som fremstilte Latin-Amerika som en avhengig og undertrykket periferi hvor endring bare er mulig ved en gjennomgripende frigjøring. Frigjøringsteologien er også kritisk til kirkens tradisjonelle rolle som legitimerende samfunnsinstitusjon i Latin-Amerika, og har et ønske om at kirken skal stille seg på de fattiges side. Dette ble aktualisert bl.a. av presten Camillo Torres, som sluttet seg til geriljaen i Colombia og ble drept under en trefning i 1966, og av erkebiskop Hélder Câmara som ledet an i opposisjonen mot militærregimet i Brasil.

Utgangspunktet førte til en refleksjon av frigjøring som teologisk begrep. Inspirasjon ble hentet fra sentrale bibelske fortellinger; særlig viktig er historien om frigjøringen av Israels folk fra slaveriet i Egypt (2 Mos) og om profetenes sosiale forkynnelse. På samme måte blir Jesus fremstilt som Frigjøreren; oppmerksomheten er rettet mot den historiske Jesus som stilte seg på de svakes side mot det politiske og religiøse maktapparatet og som derfor ble fengslet, torturert og henrettet. Ved å understreke sammenhengen mellom bibelhistorie og samtidshistorie hevder frigjøringsteologene at historien er arena for Guds handling. De nekter for at frelse og frigjøring tilhører to ulike sfærer og tar avstand fra tendensen til å begrense kristentroen til et lukket åndelig rom.

Metodisk legger frigjøringsteologene vekt på nærheten til den sosio-politiske virkeligheten (sp. realidad). Den mest kjente av dem, peruvianeren Gustavo Gutiérrez, hevder at teologi er «kritisk refleksjon over praksis». Dette innebærer en kritikk av klassisk teologi, som tar mål av seg å være universell og tidløs. I motsetning til denne forstår frigjøringsteologien seg som kontekstuell teologi. Innenfor den sosiale konteksten vil den særlig gi forrang til de fattige (sp. opción por los pobres), både når det gjelder deres rett til et mer menneskelig liv, men også til aktiv medvirkning i samfunn og kirke. Dette siste har ført til et sterkt engasjement for basismenigheten som en ny og folkelig modell for kirken.

I en første fase vant frigjøringsteologien atskillig posisjon i den katolske kirke i Latin-Amerika, og den kom klart til uttrykk på den viktige Medellín-konferansen i 1968 – der de katolske biskopene tok til orde for endring av både kirke og samfunn. Fra midten av 1970-årene er det kirkelige lederskap blitt mer kritisk til frigjøringsteologi; det tas avstand fra anvendelsen av marxistisk tankegods – særlig når dette blir brukt til å kritisere kirken. Dessuten hevdes det at frigjøringsteologien er for bestemt av dennesidige spørsmål. Mest kjent er saken mot den brasilianske fransiskanermunken Leonardo Boff, som i 1985 ble pålagt ett års taushet av Vatikanet på grunn av hans kontroversielle synspunkter.

De seneste årene er frigjøringsteologiens nærhet til marxistisk samfunnsanalyse nedtonet, og det legges mer vekt på troens relasjon til kultur og miljø, men fortsatt med utgangspunkt i de fattiges tro og erfaringsvirkelighet.

Selv om frigjøringsteologien først oppstod i Latin-Amerika og vanligvis knyttes til dette kontinentet, står den i nært slektskap til andre utforminger av det som gjerne går under samlebegrepet Tredje Verdens teologi, fremfor alt sørafrikansk svart teologi og koreansk Minjung-teologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.