Guatemalas samtidshistorie

Kjell Laugerud hadde norsk far og var president i Guatemala fra 1974 til 1978, under militærregimet. Han er særlig husket for sin kompetente håndtering av det katastrofale jordskjelvet i 1976. Her taler han til folket i Patzún sentralt i landet.
NTB Scanpix.
I 1992 ble den 34 år gamle Rigoberta Menchú Tum fra Guatemala tildelt Nobels fredspris for hennes arbeid for sosial rettferdighet og forsoning mellom landets forskjellige etniske grupper, og for anerkjennelse av urfolks rettigheter.
Av /NTB Scanpix.
I 2013 ble eks-president Efraín Rios Montt som den første i verden dømt for folkemord av en domstol i sitt eget hjemland. Dommen ble senere opphevet av tekniske årsaker, og ved en senere berammet rettssak var Rios Montt for syk og rammet av senilitet til å dømmes.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Under et stabilt militærregime ulmet det stadig under overflaten i det guatemalanske samfunnet etter revolusjonen i 1944 og kontrarevolusjonen i 1954. På 1970-tallet slo imidlertid de langvarige konfliktene omkring byggingen av et stabilt demokrati samt eierskapet til jord ut i full borgerkrig mellom revolusjonære geriljaer og en svært høyreorientert hær. Krigen innebar en rekke massakrer på mayabefolkningen som påkalte internasjonal oppmerksomhet.

Guatemalas politikk og samfunnsliv har siden vært preget av internasjonalt støttede forsøk på å modernisere staten og inkludere urbefolkningen, samtidig som landet har blitt dratt inn i den brutale gjeng- og narkotikakrigen som herjer i Mexico og deler av Mellom-Amerika.

Borgerkrig

8. august 1983 ble den brutale presidenten Efraín Rios Montt avsatt i et militærkupp ledet av Óscar Mejía Víctores, som innledet en demokratiseringsprosess.
Av /AP/NTB Scanpix.

Blant annet gjennom å delta i Det sentralamerikanske fellesmarkedet (MCCA) gjennomgikk Guatemala på 1960- og 1970-tallet en periode med solid økonomisk vekst og allmenn modernisering av økonomi og samfunnsliv. Imidlertid skjedde det ikke noen tilsvarende demokratisering av politikken. Fellesmarkedet gikk i delvis oppløsning blant annet fordi de militært dominerte regjeringene i regionen ikke maktet å hanskes med ujevne handelsbalanser. Fremveksten av geriljaorganisasjoner i Nicaragua, El Salvador og Guatemala polariserte politikken ytterligere.

I 1976, da den norskættede Kjell Laugerud García var president på vegne av militærregimet, ble Guatemala rammet av et ødeleggende jordskjelv som åpenbarte svakhetene til en stat som ikke maktet å levere sosiale reformer. Den allmenne oppfatning var at de militære presidentene i tillegg aktivt korrumperte staten gjennom å sørge for at store utviklingsprosjekter i grenseområdene i nord (Franja Transversal del Norte) beriket hærens egne selskaper.

I 1979 etablerte de marxist-leninistiske opprørsbevvegelsene EGP og ORPA flere såkalte focos (fokusområder) i mayadominerte områder. Her skulle småbøndene frigjøres og herfra skulle folkeopprøret utgå. I løpet av 1980 og 1981 nådde borgerkrigen sitt høydepunkt da hæren svarte på geriljaens utfordring med å blant annet massakrere hele landsbyer. Arkitektene bak hærens brutale offensiv var hærsjef Benedicto Lucas García og general Efraín Ríos Montt, som kom til makten ved et kupp i 1982. Under Ríos Montt ble hele samfunnet militarisert, også ladinoer måtte tjenestegjøre i de såkalte sivilforsvarspatruljene (PAC). Strategien var å tvinge befolkningen på landsbygda inn i befestede landsbyer for å hindre geriljaen i å etablere seg. Man antar at så mange som 200 000 ble drept og én million ble fordrevet, av dem flyktet 45 000 til Mexico.

Ríos Montt ble selv styrtet 8. august 1983. Kuppleder Óscar Mejía Víctores innledet en demokratiseringsprosess og gjennomførte valg på en ny, grunnlovgivende forsamling samt president. Kristendemokraten Vinicio Cerezo vant presidentvalget i 1985 og ledet Guatemala inn i fredsforhandlinger parallelt med tilsvarende forhandlinger mellom de væpnede politiske fraksjonene i Nicaragua og El Salvador.

Fredsavtaler og demokratisering

Stort sett var det fred på slagmarken fra 1984. Geriljaen var militært slått, men forhandlingene trakk i langdrag. Først med president Ramiro de León Carpio (1993–1996), og med hjelp av FN og en gruppe venneland hvor Norge var med, kom regjering og gerilja til forhandlingsbordet. Geriljaorganisasjonene hadde da slått seg sammen i alliansen URNG. I løpet av 1994 undertegnet URNG og regjeringen en rekke delavtaler, deriblant om å opprette en sannhetskommisjon. Den neste presidenten, Álvaro Arzú fullførte prosessen. Den endelige avtalen om «fast og varig fred» ble signert i 1996.

Til sammen la delavtalene grunnlaget for omfattende reformer av staten. Blant annet fastsetter avtalen om sosioøkonomiske reformer og jordbruk at skattegrunnlaget må økes for å bygge ut skole og helsetjenester. Gjennom en avtale om urfolkenes identitet og rettigheter erklærte Guatemala seg som en multikulturell stat liksom de fleste land i Latin-Amerika på 1990-tallet. I løpet av krigen hadde urfolksspørsmål rykket høyere opp på agendaen i hele verden. Nobels fredspris til k'iche'-kvinnen Rigoberta Menchú i 1992 er et uttrykk for dette.

I det første tiåret etter freden lyktes landet med å avvæpne opprørerne og redusere hæren betydelig. En FN-ledet styrke (MINUGUA) støttet disse prosessene og landet mottok betydelig internasjonal bistand. Økonomien fikk imidlertid ikke noe avgjørende løft. Skatteinngangen er stadig den laveste i Latin-Amerika. Reformer i rettsvesen og politikk har gått svært langsomt mye fordi konservative kretser i det guatemalanske samfunnet (langt utover den urbane, hvite eliten) ikke har akseptert et reformprogram man anser som utenlandsk inspirert og utilbørlig venstrevridd.

I februar 1999 la sannhetskommisjonen fram sin rapport om grusomhetene under krigen. Den slo fast at hæren hadde begått «folkemorderiske handlinger» og vært ansvarlig for langt de fleste overgrep. President Arzú ga rapporten en lunken mottagelse og hæren mente den var ensidig. General Ríos Montt hadde da grunnlagt et nytt høyreparti, FRG, som målbar skepsisen til fredsavtaleverket.

FRGs kandidat Alfonso Portillo vant presidentmakten i 2000 mens URNG (nå som politisk parti) ikke maktet å samle mer enn 12 prosent av stemmene. Oppslutningen om Portillo og Ríos Montt i mayaområder kan virke overraskende, men er forståelig på bakgrunn av utbredt verdikonservatisme på landsbygda samt at svært mange mayasamfunn oppfattet krigen som å bli klemt «mellom to ildebranner». Sivilforsvarspatruljene (PAC) ble til som et redskap for hæren, men, ledet av bygdefolket selv ble de også en mulighet for mayasamfunnet til å holde krigen unna. FRG bygde mye av sin makt på å gi krigserstatninger til titusener av PAC-medlemmer i tillegg til erstatningsprogrammene for krigsofre som fredsavtalene ellers hadde lagt opp til.

Trass i stridene om fredsavtalene har Guatemala gjennomført en serie rettssaker mot høytstående militære for krigsforbrytelser. General Ríos Montt ble dømt til 80 års fengsel for folkemord (massakrer på ixil-mayaer) i mai 2013, men ti dager etterpå ble dommen annullert med henvisning til prosedyrefeil. (Saken kom opp på nytt i 2015, men Ríos Montt døde før den kom opp til doms.)

Portillo ble etterfulgt av Óscar Berger (2004–2008) og Álvaro Colom (2008–2012), som begge i større grad fulgte opp fredsavtalene. Berger ga avtalene grunnlovs rang og inngikk en avtale med FN om å opprette en internasjonal kommisjon (CICIG) for å bistå statsmaktene i kampen mot korrupsjon og skjulte nettverk. Store deler av rettsapparatet var da lammet ikke bare som følge av militær motstand mot rettssaker, men også i takt med at narkotikasmuglere kjøpte seg innflytelse blant politikere og straffefrihet i rettsapparatet.

Colom greidde å etablere CICIG trass i trenering i kongressen og rettsvesenet. Kommisjonen bisto påtalemakten med etterforskningskapasitet og uavhengighet og avdekket en rekke korrupte nettverk av politikere, militære, forretningsfolk og narkotikahandlere. Kronen på verket kom i 2015, da det ble tatt ut tiltale mot president Otto Pérez Molina (samt visepresident Roxana Baldetti) for å sluse midler fra tollvesenet til seg selv og sine partier gjennom La Línea-nettverket.

Stagnasjon

La Línea-skandalen førte til de største massemobiliseringer i Guatemala siden 1944. Pérez Molina og Baldetti måtte i fengsel. I valgkampen som fulgte vant den til da ukjente komikeren Jimmy Morales med slagordet «verken skurk eller korrupt». Imidlertid har han som president aktivt vingeklippet CICIG med henvisning til at dette samarbeidet mellom FN og Guatemala bryter med landets suverenitet.

Under Morales har arbeidet med å bygge en demokratisk rettsstat, slik fredsavtalene la opp til, stoppet opp. Rettsvesen og partipolitikk forblir infiltrert av korrupsjon og narkotrafikk og gjengkriminalitet er utbredt. Med unntak av et program for fattigdomsbekjempelse (Bolsa Familiar) under Colom har presidentene etter krigen heller ikke fulgt opp avtalene om sosiale og økonomiske reformer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg