musikk i barokken

Barokken er en europeisk epoke og kunsthistorisk stilretning, med fellestrekk mellom kunstartene. Dynamikk og kontrast, perspektiv og ornament er blant de viktigste kjennetegnene. I musikken blir barokken vanligvis tidfestet til omlag 1600–1750. Avgrensningen er omtrentlig, fordi tendenser finnes i musikk fra siste del av 1500-tallet, og strømninger som pekte mot nye retninger oppsto allerede i første del av 1700-tallet.

Musikalske stiltrekk som forbindes med barokken er terrassedynamikk, viderespinningsmelodikk, snirklete ornamentikk og en jevn «motorisk» rytme. De geografiske tyngdepunktene var Italia, Tyskland og Frankrike. Italia anses for å ha gitt de første impulsene, og hadde en betydelig rolle gjennom hele perioden.

Barokken etterfulgte renessansen i den stilhistoriske tidslinjen, og ble avløst av rokokko og klassisisme. «Barokk» var i utgangspunktet et negativt ladet ord, med sannsynlig opprinnelse i det portugisiske ordet barroco (ufullkommen perle). Uttrykket ble etablert som kunsthistorisk term med positivt innhold i siste del av 1800-tallet, og ble først benyttet i musikk og arkitektur.

Som universell europeisk stilholdning kan barokken forstås på bakgrunn av religiøse, filosofiske, politiske og estetiske strømninger fra siste del av 1500-tallet. En viktig impuls kom via renessansens humanisme, inspirert av antikkens etoslære. Både kirken og den sekulære makten hadde behov for kunst som symbol for makt og prakt. Patos og affekt, det storslåtte og overdådige, er nøkkelord som kan brukes i en overordnet karakteristikk av den kunstneriske aktiviteten i barokken.

Den barokke musikkstilen framstod med regionale ulikheter, men grunnleggende fellestrekk kan identifiseres. Selv om disse er gjennomgående kjennetegn for musikken i perioden mellom renessansen og midten av 1700-tallet, er det diskutabelt om barokkmusikken kan karakteriseres som en enhetlig europeisk stil. Musikken gjennomgikk omforming og utvikling i hele tidsrommet, og det er betydelig avstand i tid, geografi og musikalsk uttrykk mellom ytterpunktene.

Flere måter å systematisere og differensiere barokken på har blitt lansert, med ulike stildrag som kriterier. En mye brukt oversikt er tredeling i tidlig barokk (1580–1630), høybarokk (1630–1680) og senbarokk (1680–1750).

I tidligbarokken var distansering fra renessansens polyfoni, og bestrebelsen for å gi teksten en tydelig tolkning, essensielt. Ut fra denne idéen oppstod den akkompagnerte solosangen, den såkalte monodien, en av barokkens betydeligste nyvinninger. Vokalmusikkens hegemoni ble gradvis nedbygd, og instrumentalmusikken trådte fram som en autonom kunstart. Ansatser til oppløsning av det modale systemet kunne merkes allerede fra midten av 1500-tallet.

Noen aktuelle komponister:

  • Claudio Monteverdi (1567–1643) skrev noen av de første virkelige operaene. Han er også kjent for sine madrigaler og var en av de mest sentrale italienske komponistene i sin samtid
  • Girolamo Frescobaldi (1583–1643) bidro vesentlig til utvikling av den selvstendige instrumentalstilen gjennom sine verker for orgel

I høybarokken kom oppbyggingen av storformene opera, oratorium og kantate, med resitativet og den etterfølgende arien som en viktig og obligatorisk bestanddel. Samtidig ble sentreringen om et tonalt senter i musikken befestet, på bekostning av modaliteten, og nye tempereringer av instrumentene innbød til fri utforsking av harmoniske forbindelser. Instrumentalmusikk og vokalmusikk ble sidestilt, og kontrapunkt kom tilbake i den musikalske teksturen.

Noen aktuelle komponister:

  • Giacomo Carissimi (1605–1674) og Jean-Baptiste Lully (1632–1687) var operakomponister av stor betydning, sistnevnte med spesielt ry for behandlingen og utviklingen av orkesteret i sine verker
  • De tyske kirkemusikerne Heinrich Schütz (1585–1672) og Dietrich Buxtehude (1637–1707) hadde sine tyngdepunkt i henholdsvis vokal- og orgelmusikk. De er stilistisk forskjellige, men begge øvde stor innflytelse i samtid og ettertid.
  • Henry Purcell (1659–1695) står som en typisk representant for den engelske barokkmusikken, med italienske, franske stiltrekk i blanding med tidlig engelsk uttrykk i komposisjonene

Johann Sebastian Bach var en av senbarokkens mest sentrale komponister. Maleri av Elias Gottlob Hausman, 1746. Museum für Geschichte der Stadt Leipzig.

Johann Sebastian Bach av Elias Gottlob Hausman/※. Gjengitt med tillatelse

I senbarokken stod instrumentalmusikken i forgrunnen. De musikalske formene ekspanderte videre, tidvis til betydelig omfang. Musikken kjennetegnes ved tonalitetsbasert harmonikk, streng dissonansbehandling og formstruktur. Kontrapunktisk sats nådde et høydepunkt, nå tilknyttet og innordnet dur/moll-tonaliteten.

I denne perioden oppstod musikken som mange primært forbinder med barokken, særlig representert ved de to store komponistnavnene Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friedrich Händel (1685–1759). Disse to beskrives ofte som barokkmusikkens fullendere, fordi de på ulik måte sammenfatter og integrerer barokkmusikkens karakteristika i et eget, personlig tonespråk.

Andre sentrale komponister:

  • François Couperin (1668-1733), hoffkomponist hos Ludvig 14. og den mest betydelige i musikerfamilien Couperin, med en mengde cembaloverker samt kammermusikk og motetter
  • Antonio Vivaldi (1678–1741), italiensk prest, fiolinist og komponist som skrev en stor mengde verker i ulike format, for både kirke og operascene

Barokken brakte mange nyvinninger i musikken. Bruddet med den tidligere enhetlige musikkstilen var i seg selv en innovasjon. To av de viktigste nyhetene var operaen og generalbasspraksisen.

Operaen hadde sitt utspring i 1500-tallets madrigal, som var et syngespill med musikk. Den tidligste operaen vi har kjennskap til, ble framført i Firenze i 1597. Operaen utviklet seg raskt, med ulike retninger i Venezia, Napoli og Firenze som vekslet om initiativet. Også i Frankrike og England var det tidlig aktivitet innen opera.

Generalbassprinsippet, også kalt basso continuo, markerte en klar forskjell fra den tidligere hovedvekten på polyfonien, og endret klangbildet fra å være horisontalt orientert til vertikalt bestemt, der samklangen mellom melodien og akkopagnementet var det vesentlige. Generalbass var i bruk i de fleste format gjennom hele barokken.

Oratorium, pasjon (oratorium knyttet til fortellingen om Jesu lidelseshistorie) og kantate var nye vokale former. I instrumentalmusikken oppstod solosonater, triosonater og kammerduetter, og i orkestermusikken concerto grosso og solokonsert. Den post-reformatoriske protestantiske koral ble utgangpunkt for et rikholdig repertoar av orgelverker, ved siden av frie former som preludium, toccata, fantasi og fuge.

Forbindelsen mellom musikk og retorikk var tett i barokken. Hensikten var å berøre og påvirke med musikken gjennom retorisk basert strukturering av verket. Symbiosen mellom musikk og retoriske prinsipper var en musikalsk rasjonalisme som er karakteristisk for tidsrommet. Flere sentrale musikkteoretikere fra perioden har behandlet temaet.

Tanken om musikalske figurer står i nær tilknytning til den musikalske retorikken. Selv om det neppe har lyktes noen å kategorisere entydig meningsinnhold i de ulike musikalsk/retoriske figurene, var de utvilsomt en integrert del av et overordnet musikalsk paradigme i barokken. Det samme kan sies om affektene, idéen om at komponisten så å si regisserte avbildning av emosjoner og abstraksjoner i hele verker, satser, eller avsnitt i verkene. Det er vanlig å bruke begrepene «figurlære» og «affektlære» om denne praksisen.

Også forbindelsen mellom musikk og matematikk interesserte musikkteoretikerne og komponistene. Interessen for tallsymbolikk har frembrakt mange undersøkelser av både Bachs og andre barokkomponisters verker med dette for øye. Flere av studiene gir innsiktsfulle analyser som beriker kunnskapsbasen om emnet, men grensen mellom fakta og spekulasjon kan tidvis være uklar. Det er imidlertid sannsynlig at Bach kjente til ulike nummeralfabetet, og at han var godt orientert om samtidige diskusjoner i intellektuelle kretser om tallforhold og proporsjoner.

Komponist

Verk

År

Claudio Monteverdi

Orfeo, opera

1607

Gregorio Allegri

Miserere, korverk

Heinrich Schütz

Jesu syv ord på korset, oratorium

ca. 1660

Henry Purcell

Dido og Aeneas, opera

1689

Arcangelo Corelli

Concerti grossi, opus 6

1714

Alessandro Scarlatti

Sinfonia di concerto grosso, nr. 2 i D

1715

Tomaso Albinoni

Concerto a cinque i d-moll, opus 9 nr. 2

Antonio Vivaldi

De fire årstidene, fiolinkonserter

ca. 1725

Fløytekonsert i F-dur, opus 10 nr. 1

Johann Sebastian Bach

Brandenburgerkonsertene

1721

Messe i h-moll

1747–48

Goldbergvariasjonene, klaververk

1742

Toccata og fuge i d-moll, BWV 565, orgelverk

Georg Friedrich Händel

Water Music, orkesterverk

1717

Music for the Royal Fireworks, orkesterverk

1749

Messias, oratorium

1742

Giovanni Battista Pergolesi

La serva padrona, intermezzo

1733

Stabat mater

1736

  • Anderson, Nicholas: Baroque music: from Monteverdi to Handel, 1994, isbn 0-500-01606-2
  • Bukofzer, Manfred F.: Music in the Baroque era, 1947, isbn 0-393-09745-5,
  • Dalsgård, Jens: Barokbogen: musik, tanke og kultur i Europa 1600-1700, 2. udg., 1997, isbn 87-7783-918-8
  • Kindem, Ingeborg: Barokken, 1985, isbn 82-05-14400-1
  • Palisca, Claude V.: Baroque music, 1968
  • Schulenberg, David: Music of the Baroque, 2nd. ed., 2008, isbn 9780195331066

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.