musikk i barokken

Cembalo var et populært instrument i barokken. På dette instrumentet blir strengene knipset med små lærtagger eller fjærer som står i forbindelse med tangentene. Lokket var gjerne rikt dekorert. Instrumentet på bildet ble laget i Hamburg av Albrecht Hieronymus Haas og Andreas Völkert i 1732.

Av /Nationalmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0

Barokken er en kunsthistorisk periode med fellestrekk mellom kunstartene, der dynamikk og kontrast, perspektiv og ornament er blant de viktigste kjennetegnene. I musikken blir barokken vanligvis tidfestet til om lag 1600–1750. Avgrensningen er omtrentlig, fordi tendenser finnes i musikk fra siste del av 1500-tallet, og strømninger som pekte mot nye retninger oppsto allerede i første del av 1700-tallet.

Musikalske stiltrekk som forbindes med barokken er terrassedynamikk, viderespinningsmelodikk, snirklete ornamentikk og en jevn, «motorisk» rytme. De geografiske tyngdepunktene var Italia, Tyskland og Frankrike. Italia anses for å ha gitt de første impulsene, og hadde en betydelig rolle gjennom hele perioden.

Barokken som kunsthistorisk term

Gloger-orgelet i Kongsberg kirke er Nordens største barokkorgel. Det ble bygget i 1765 av Gottfried Heinrich Gloger (1710–1779), og ble restaurert i i 1933 og 2001.

Barokken etterfulgte renessansen i den stilhistoriske tidslinjen, og ble avløst av rokokko og klassisisme. «Barokk» var i utgangspunktet et negativt ladet ord, med sannsynlig opprinnelse i det portugisiske ordet barroco, som betyr 'ufullkommen perle'. Uttrykket ble etablert som kunsthistorisk betegnelse med positivt innhold i siste del av 1800-tallet, og ble først benyttet i forbindelse med musikk og arkitektur.

Som universell europeisk stilholdning kan barokken forstås på bakgrunn av religiøse, filosofiske, politiske og estetiske strømninger fra siste del av 1500-tallet. En viktig impuls kom via renessansens humanisme, inspirert av antikkens etoslære. Både kirken og den sekulære makten hadde behov for kunst som symbol for makt og prakt. Patos og affekt, det storslåtte og overdådige, er nøkkelord som kan brukes i en overordnet karakteristikk av den kunstneriske aktiviteten i barokken.

Barokkens musikk – inndeling og karakteristika

Den barokke musikkstilen framstod med regionale ulikheter, men grunnleggende fellestrekk kan identifiseres. Selv om disse er gjennomgående kjennetegn for musikken i perioden mellom renessansen og midten av 1700-tallet, er det diskutabelt om barokkmusikken kan karakteriseres som en enhetlig europeisk stil. Musikken gjennomgikk omforming og utvikling i hele tidsrommet, og det er betydelig avstand i tid, geografi og musikalsk uttrykk mellom ytterpunktene.

Flere måter å systematisere og differensiere barokken på har blitt lansert, med ulike stildrag som kriterier. En mye brukt oversikt er tredeling i tidligbarokk (1580–1630), høybarokk (1630–1680) og senbarokk (1680–1750).

Tidligbarokk

I tidligbarokken var distansering fra renessansens polyfoni, og bestrebelsen for å gi teksten en tydelig tolkning, essensielt. Ut fra denne idéen oppstod den akkompagnerte solosangen, den såkalte monodien, en av barokkens betydeligste nyvinninger. Vokalmusikkens hegemoni ble gradvis nedbygd, og instrumentalmusikken trådte fram som en selvstendig kunstart. Ansatser til oppløsning av det modale systemet kunne merkes allerede fra midten av 1500-tallet.

Noen aktuelle komponister:

  • Claudio Monteverdi (1567–1643) skrev noen av de første virkelige operaene. Han er også kjent for sine madrigaler og var en av de mest sentrale italienske komponistene i sin samtid
  • Girolamo Frescobaldi (1583–1643) bidro vesentlig til utvikling av den selvstendige instrumentalstilen gjennom sine verker for orgel.

Høybarokk

Temperert stemming gjorde det mulig å spille rent i alle tonearter. Johann Sebastian Bach utnyttet dette da han skrev Das wohltemperierte Klavier (1722–1742) som inneholder 48 preludier og fuger i alle dur- og molltonearter. Bildet viser «Preludium i C» i Bachs egen håndskrift.

Av /Bach Digital.

I høybarokken kom oppbyggingen av storformene opera, oratorium og kantate, med resitativet og den etterfølgende arien som viktige og obligatoriske bestanddeler. Samtidig ble sentreringen om et tonalt senter i musikken befestet, på bekostning av modaliteten, og nye tempereringer av instrumentene innbød til fri utforsking av harmoniske forbindelser. Instrumentalmusikk og vokalmusikk ble sidestilt, og kontrapunkt kom tilbake i den musikalske teksturen.

Noen aktuelle komponister:

  • Giacomo Carissimi (1605–1674) og Jean-Baptiste Lully (1632–1687) var operakomponister av stor betydning, sistnevnte med spesielt ry for behandlingen og utviklingen av orkesteret i sine verker.
  • De tyske kirkemusikerne Heinrich Schütz (1585–1672) og Dietrich Buxtehude (1637–1707) hadde sine tyngdepunkter i henholdsvis vokal- og orgelmusikk. De er stilistisk forskjellige, men begge øvde stor innflytelse i samtid og ettertid.
  • Henry Purcell (1659–1695) står som en typisk representant for den engelske barokkmusikken, med italienske, franske stiltrekk i blanding med tidlig engelsk uttrykk i komposisjonene.

Senbarokk

Johann Sebastian Bach var en av senbarokkens mest sentrale komponister. Maleri av Elias Gottlob Hausman, 1746. Museum für Geschichte der Stadt Leipzig.

Johann Sebastian Bach
Av /※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I senbarokken stod instrumentalmusikken i forgrunnen. De musikalske formene ekspanderte videre, tidvis til betydelig omfang. Musikken kjennetegnes ved tonalitetsbasert harmonikk, streng dissonansbehandling og formstruktur. Kontrapunktisk sats nådde et høydepunkt, nå tilknyttet og innordnet dur/moll-tonaliteten.

I denne perioden oppstod musikken som mange primært forbinder med barokken, særlig representert ved de to store komponistnavnene Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friedrich Händel (1685–1759). Disse to beskrives ofte som barokkmusikkens fullendere, fordi de på ulik måte sammenfatter og integrerer barokkmusikkens karakteristika i et eget, personlig tonespråk.

Andre sentrale komponister:

  • François Couperin (1668–1733), hoffkomponist hos Ludvig 14. og den mest betydelige i musikerfamilien Couperin, med en mengde cembaloverker samt kammermusikk og motetter
  • Antonio Vivaldi (1678–1741), italiensk prest, fiolinist og komponist som skrev en stor mengde verker i ulike format, for både kirke og operascene.

Musikalske nyvinninger i barokken

Eksempel på generalbassnotasjon i en av Corellis triosonater. Generalbass er en akkompagnementspraksis hvor det improviseres på grunnlag av en utskrevet bassmelodi med tall over eller under notetegnene til angivelse av akkordene. For en sekstakkord ble for eksempel tallet 6 brukt, for en septimakkord i grunnstilling tallet 7 og for en sekundakkord (septimakkord med septim i bass) tallet 2.

Av /archive.org.

Barokken brakte mange nyvinninger i musikken. Bruddet med den tidligere enhetlige musikkstilen var i seg selv en innovasjon. To av de viktigste nyhetene var operaen og generalbasspraksisen.

Operaen hadde sitt utspring i 1500-tallets madrigal, som var et syngespill med musikk. Den tidligste operaen vi har kjennskap til, ble framført i Firenze i 1597. Operaen utviklet seg raskt, med ulike retninger i Venezia, Napoli og Firenze som vekslet om initiativet. Også i Frankrike og England var det tidlig aktivitet innen opera.

Generalbassprinsippet, også kalt basso continuo, markerte en klar forskjell fra den tidligere hovedvekten på polyfonien, og endret klangbildet fra å være horisontalt orientert til vertikalt bestemt, der samklangen mellom melodien og akkopagnementet var det vesentlige. Generalbass var i bruk i de fleste formater gjennom hele barokken.

Oratorium, pasjon (oratorium knyttet til fortellingen om Jesu lidelseshistorie) og kantate var nye vokale former. I instrumentalmusikken oppstod solosonater, triosonater og kammerduetter, og i orkestermusikken concerto grosso og solokonsert. Den post-reformatoriske protestantiske koral ble utgangpunkt for et rikholdig repertoar av orgelverker, ved siden av frie former som preludium, toccata, fantasi og fuge.

Opera var en av de sentrale nye musikkformene i barokken. Fra en oppføring av «Armide» av Philippe Quinault og Jean-Baptiste Lully ved operahuset Théâtre du Palais-Royal i Paris.
Av /Museum of Fine Arts, Boston.

Retorikk, figurer og affekter

Forbindelsen mellom musikk og retorikk var tett i barokken. Hensikten var å berøre og påvirke med musikken gjennom retorisk basert strukturering av verket. Symbiosen mellom musikk og retoriske prinsipper var en musikalsk rasjonalisme som er karakteristisk for tidsrommet.

Tanken om musikalske figurer står i nær tilknytning til den musikalske retorikken. Selv om det neppe har lyktes noen å kategorisere entydig meningsinnhold i de ulike musikalsk/retoriske figurene, var de utvilsomt en integrert del av et overordnet musikalsk paradigme i barokken. Det samme kan sies om affektene, idéen om at komponisten så å si regisserte avbildning av emosjoner og abstraksjoner i hele verker, satser, eller avsnitt i verkene. Det er vanlig å bruke begrepene «figurlære» og «affektlære» om denne praksisen.

Også forbindelsen mellom musikk og matematikk interesserte musikkteoretikerne og komponistene. Interessen for tallsymbolikk har frembrakt mange undersøkelser av både Bachs og andre barokkomponisters verker med dette for øye. Flere av studiene gir innsiktsfulle analyser som beriker kunnskapsbasen om emnet, men grensen mellom fakta og spekulasjon kan tidvis være uklar. Det er imidlertid sannsynlig at Bach kjente til ulike nummeralfabetet, og at han var godt orientert om samtidige diskusjoner i intellektuelle kretser om tallforhold og proporsjoner.

Noen sentrale verker fra barokken

Komponist Verk År
Claudio Monteverdi Orfeo, opera 1607
Gregorio Allegri Miserere, korverk
Heinrich Schütz Jesu syv ord på korset, oratorium ca. 1660
Henry Purcell Dido og Aeneas, opera 1689
Arcangelo Corelli Concerti grossi, opus 6 1714
Alessandro Scarlatti Sinfonia di concerto grosso, nr. 2 i D 1715
Tomaso Albinoni Concerto a cinque i d-moll, opus 9 nr. 2
Antonio Vivaldi De fire årstidene, fiolinkonserter ca. 1725
Fløytekonsert i F-dur, opus 10 nr. 1
Johann Sebastian Bach Brandenburgerkonsertene 1721
Messe i h-moll 1747–48
Goldbergvariasjonene, klaververk 1742
Toccata og fuge i d-moll, BWV 565, orgelverk
Georg Friedrich Händel Water Music, orkesterverk 1717
Music for the Royal Fireworks, orkesterverk 1749
Messias, oratorium 1742
Giovanni Battista Pergolesi La serva padrona, intermezzo 1733
Stabat mater 1736

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anderson, Nicholas: Baroque music: from Monteverdi to Handel, 1994, isbn 0-500-01606-2
  • Bukofzer, Manfred F.: Music in the Baroque era, 1947, isbn 0-393-09745-5,
  • Dalsgård, Jens: Barokbogen: musik, tanke og kultur i Europa 1600-1700, 2. udg., 1997, isbn 87-7783-918-8
  • Kindem, Ingeborg: Barokken, 1985, isbn 82-05-14400-1
  • Palisca, Claude V.: Baroque music, 1968
  • Schulenberg, David: Music of the Baroque, 2nd. ed., 2008, isbn 9780195331066

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg