Kuwaits raske økonomiske utvikling – fra et handelssenter til en moderne stat – siden 1950-årene er fremfor alt knyttet til de store oljeforekomstene som ble avdekket like før andre verdenskrig. Med store oljeinntekter til et lite land, ikke minst etter prisøkningene 1973, ble Kuwait en av verdens rikeste stater, med høy gjennomsnittsinntekt og omfattende velferdsordninger. Statsinntektene blir i stor utstrekning kontrollert av den nærmest eneveldige al Sabah-familien, og rikdommen er ujevnt fordelt. Det samme gjelder velferdsgodene, som er garantert kuwaitiske statsborgere, men ikke automatisk tilfaller andre, derunder de mange utenlandske gjestearbeidere, som i stor utstrekning har bidratt til oppbyggingen av det moderne Kuwait. Til krigen i 1991 var mer enn halvparten av befolkningen utenlandske statsborgere, og det har ikke lyktes å gjøre seg mindre avhengig av importert arbeidskraft, selv om det lenge har vært en politisk målsetting. Moderniseringen og velstandsutviklingen har vært basert på oljeeksport, som normalt står for 90–95 % av samlet eksportverdi, og ca. 2/5 av BNI. Kuwait har få andre ressurser, og har bare i begrenset grad etablert andre næringsveier, ut over de finansielle. En uoffisiell børs, Souq al-Manakh, kollapset etter ureglementerte spekulasjoner 1982, med store sosiale og politiske følger. Landet har lite dyrkbar jord og lider av mangel på vann – og er derfor lite egnet for landbruk. Kuwait har heller ikke mineralressurser av betydning – ut over olje og naturgass. Landet besitter derimot hele 8 % av verdens kjente oljereserver. Før oljealderen dreide den økonomiske aktiviteten seg vesentlig om fiske og handel – bl.a. til India og Afrika. Til uti 1920-årene var perler fremste eksportartikkel; perlefisket sysselsatte inntil 30 000 personer. Kommersiell oljeutvinning tok til etter andre verdenskrig, og gav etter hvert store overskudd – også etter finansiering av moderniseringen. Frem til Iraks invasjon 1990 bygde Kuwait opp et fond, avsetninger for fremtidige generasjoner (Reserve Fund for Future Generations, etbl. 1976), og investerte bl.a. i utenlandsk eiendom, inkl. forhandlerledd for bensin. Ca. halvparten av disse verdiene ble realisert for å finansiere kostnader knyttet til krigen; fra lønninger til kuwaitere i eksil til deltakende lands krigsinnsats, deretter for gjenoppbyggingen Avhendingen fortsatte etter krigen, og blant investeringene som ble solgt, var oljeselskapet Santa Fe, som norske Saga kjøpte 1996. Statlig eiendom i Kuwait ble i stor utstrekning privatisert. Privatiseringen er komplisert av behovet for å sikre kuwaitiske borgere arbeid; de er vesentlig sysselsatt i offentlig sektor, inkl. offentlige foretak. Kuwaits verdier i utlandet var før krigen anslått til ca. 65 mrd. USD. Krigen fikk omfattende økonomiske følger for Kuwait. Bl.a. ranet de irakske okkupasjonsstyrkene offentlige kontorer og private hjem, og tok også 1,5 mrd. USD i gull og kontanter fra sentralbanken. I tillegg ble landets infrastruktur, inkl. den vitale oljeindustrien, påført store ødeleggelser. Med redusert produksjonskapasitet og lave oljeinntekter de første årene etter krigen opptok Kuwait lån, og fikk store underskudd på handelsbalansen. Som ledd i den økonomiske liberaliseringen ble det også vedtatt en kontroversiell lov som åpner adgang for utenlandsk majoritetseierskap i kuwaitisk næringsliv, dog – med få unntak – unntatt oljesektoren. 1999 ble landets første frihandelssone åpnet i Shuaikh. Den kuwaitiske stat så vel som privatpersoner og selskaper har mottatt krigsskadeerstatninger fra Irak, men på langt nær alle krav var innfridd da det USA-ledede regimet ble innsatt der 2003, og det ble tatt til orde for å kansellere Iraks gjeld tatt opp under det avsatte regimet. En vesentlig kostnad ved gjenoppbyggingen av Kuwait har vært oppbyggingen av et nytt forsvar. En konsekvens av den økonomiske krisen krigen påførte Kuwait, har også vært at deler av de offentlige subsidiene – som gjorde Kuwait til verdens fremste velferdssamfunn – ble redusert. Inntil krigen var Kuwait en betydelig bistandsyter, med et nivå på utviklingshjelpen langt over vestlige lands. Bistanden ble særlig kanalisert gjennom Kuwait Fund for Arab Economic Development (KFAED), og gikk til både arabiske stater og andre land. Kuwait var en vesentlig økonomisk bidragsyter til krigen mot Irak 2003. Samme år ble den kuwaitiske dinar knyttet til den amerikanske dollar.

Kuwait er fattig på vann, og landbrukssektoren stod 2003 for kun ca. 0,5 % av BNI. Nesten alle matvarer og alt råmateriale til jordbruket må importeres. Ved hjelp av kunstig vanning dyrkes bl.a. meloner, tomater, løk og dadler, som til dels også eksporteres. Det drives også, delvis på eksperimentell basis, oppdrett av storfe, sauer og geiter; husdyrhold var en viktig næringsgren blant den nomadiske del av befolkningen før oljealderen. Fiskeriene, bl.a. etter reker, er forholdsvis beskjedne.

I 1938 ble det oppdaget olje i Burgan, verdens største oljefelt utenfor Saudi-Arabia, men pga. den annen verdenskrig startet kommersiell produksjon for eksport først i 1946. Det britiske selskapet Kuwait Oil Company (KOC) stod for utvinningen, som 1948 var på 6 mill. tonn, 1956 på 54 mill. tonn, da Kuwait var den største produsent i Midtøsten. Med drift på nye oljefelter steg produksjonen til 148 mill. tonn i 1972; året før var Kuwait blant de stater som senket produksjonen og økte prisene som et politisk virkemiddel overfor Vesten, for å legge press på Israel.

Kuwait sikret seg full nasjonal kontroll med oljeindustrien, da den ble nasjonalisert i 1975, drevet av Kuwait National Petroleum Company (KNPC). Foruten feltene i Burgan, Maqwa og Ahmadi, som er de eldste og viktigste – med ca. 70 mrd. fat, er det et stort felt i Raudhatayn i nord, flere offshore-felter i Persiabukta og mindre felter i Kuwaits del av den tidligere nøytrale sone mellom Kuwait og Saudi-Arabia. Oljereservene er (2005) anslått til 102 milliarder fat, hvilket svarer til rundt 8 % av verdens kjente reserver, og er de tredje største i verden etter Saudi-Arabias og Iraks. Dagsproduksjonen lå 2004 på ca, 2,5 mill. fat; planer er lagt for et nivå på 4 mill. fat/dag i 2020. Dette er del av «Project Kuwait», en ambisiøs 25-årsplan for å øke produksjonen, særlig nord i landet.

Det meste av produksjonen eksporteres som råolje, men en økende del av den blir raffinert i Shuaibah, Mina Abdullah og Mina al-Ahmadi, som er det største med en kapasitet på vel 440 000 fat/dag. Det høye svovelinnholdet i oljen har gjort det nødvendig å bygge anlegg for avsvovling av oljen. Under Golfkrigen 1991 satte Irak fyr på ca. 650 av Kuwaits om lag 1000 oljebrønner, men etter krigen tok det mindre enn ett år før brannene var slokket og produksjonen kom i gang igjen. Mina al-Ahmadi, landets viktigste eksportterminal for råolje, ble nærmest totalødelagt under krigen, men er gjenoppbygd. Kuwait har investert i oljesektoren i flere land, inkl. i Asia, Nordsjøen og USA.

Naturgass utvinnes i forbindelse med oljeproduksjonen, og eksporteres bl.a. som flytende våtgass. Reservene ble 2002 anslått til 293 mrd. kubikkfot. Kuwait søker å øke bruken av naturgass til kraftproduksjon, både ved bruk av egen gass og gass importert fra Qatar; en avtale om import fra Qatar ble inngått 2000, og avtale om bygging av en gassledning derfra undertegnet 2003. Kuwait ser også på muligheten for import av gass fra Iran; før krigen importerte Kuwait betydelige mengder gass fra Irak. Kuwait, Iran og Saudi-Arabia strides om grensedragninger i det rike offshore-gassfeltet Dura. Kuwaits installerte kapasitet for produksjon av elektrisitet var 2004 på 9,4 GW, fra fem kraftstasjoner. Strøm har i årevis vært sterkt subsidiert, og Kuwait har et av de høyeste forbruk per innbygger i verden, bl.a. brukt til air conditioning og avsalting av vann.

Kuwait har med statlige incentiver satset en del på oppbygging av industri ut over den oljerelaterte, og den industrielle sonen omkring ash-Shuaybah omfatter i tillegg til oljeraffinerier og annen petrokjemisk industri flere kraftverk og anlegg for avsalting av sjøvann. Videre produseres gjødningsstoffer (urea og ammoniakk), sement, næringsmidler, mineralvann m.m. Bygningsindustrien, med produksjon av bygningsmaterialer, er også av stor betydning. Fremfor å satse på store nasjonale tungindustriprosjekter, slik flere Golfstater har gjort, har Kuwait søkt partnerskap med naboland om slike utbygginger. Per 2003 stod industrien (inkl. oljeraffinering) for 7 % av BNI.

Råolje og oljeprodukter svarer normalt for 90–95 % av Kuwaits eksport regnet etter verdi, og eksporten av disse gir Kuwait betydelige overskudd i utenrikshandelen. Unntaket var tidlig i 1990-årene, pga. krigen og den påfølgende produksjonssvikten – kombinert med låneopptak for finansiering av gjenoppbyggingen. Importen omfatter bl.a. maskiner, transportutstyr, matvarer og forskjellige industriprodukter. Kuwait har lange tradisjoner som transitthandelsland, og fungerer fortsatt som mellomstasjon for en stor del av handelen i Persiabukta.

Kuwait har et velutbygd veinett, som er blitt gjenoppbygd og ytterligere modernisert etter krigen 1991. Hovedstaden Kuwait har internasjonal lufthavn, som ble sterkt skadet under krigen, men raskt ble rehabilitert. Landet har en betydelig handelsflåte. De viktigste havnebyene er ash-Shuwaikh og Shuaibah; begge moderne containerhavner. Mina al-Ahmadi er eksporthavn for olje. I senere år er et moderne kommunikasjonsnett utbygd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.