Økonomi og næringsliv i Kuwait

I løpet av noen tiår har Kuwait utviklet seg fra å være en liten handelsstat til å bli en rik petroleumsprodusent. Før oljealderen dreide den økonomiske aktiviteten seg hovedsakelig om fiske og handel, blant annet til India og Afrika, og frem til uti 1920-årene var perler den fremste eksportartikkelen.

Kuwaits raske økonomiske utvikling siden 1950-årene er fremfor alt knyttet til de store oljeforekomstene som ble avdekket like før andre verdenskrig. Med store oljeinntekter til et lite land, ikke minst etter prisøkningene fra 1973, utviklet Kuwait seg til å bli en av verdens rikeste stater, med høy gjennomsnittsinntekt og omfattende velferdsordninger.

Den irakiske invasjonen i 1990 fikk imidlertid omfattende økonomiske konsekvenser for landet. Frem til krigen bygde Kuwait opp et fond for fremtidige generasjoner, men omtrent halvparten av disse verdiene ble brukt for å finansiere kostnader knyttet til krigen; fra lønninger til kuwaitere i eksil til deltakende lands krigsinnsats, og deretter for gjenoppbyggingen. I tillegg ble landets infrastruktur, inkludert den viktige oljeindustrien, påført store ødeleggelser. Med redusert produksjonskapasitet og lave oljeinntekter de første årene etter krigen opptok Kuwait lån, og fikk store underskudd på handelsbalansen.

Etter krigen ble statlig eiendom i stor utstrekning privatisert. Som ledd i den økonomiske liberaliseringen ble det i 2001 vedtatt en lov som åpnet adgang for utenlandske majoritetseierskap i kuwaitisk næringsliv, med unntak i oljesektoren.

Den kuwaitiske økonomien kom seg i årene etter krigen og fikk særlig et oppsving etter økende oljepriser tidlig på 2000-tallet. Landets økonomi har likevel vist seg å være svært sårbar for nettopp svingninger i oljeprisen. Lavere priser fra 2014 har derfor hatt stor innvirkning på statsinntektene, som i stor grad går til å betale lønninger og subsidier.

For å gjøre landet mindre avhengig av oljesektoren har det blitt lagt fram planer om å diversifisere økonomien, blant annet ved å investere i andre næringsgrener og ved å utvide privat sektor. Å tiltrekke seg utenlandske investeringer utgjør også et viktig mål i Kuwaits strategi «Vision 2035», først lansert i 2010. Visjonen tar sikte på å etablere Kuwait som et internasjonalt finans- og handelssenter.

Kuwait har et velferdssystem med gratis utdanning og grunnleggende helsehjelp. Statsinntektene kommer i all hovedsak fra petroleumssektoren, og personinntekter skattlegges ikke. Svært mange kuwaitere jobber i den enorme offentlig sektoren, og arbeidsledigheten i landet er lav. Mye av det offentlige budsjettet går dermed til å utbetale lønninger.

Statsinntektene blir i stor utstrekning kontrollert av den regjerende al-Sabah-familien, og rikdommen er ujevnt fordelt. Det samme gjelder velferdsgodene, som er garantert kuwaitiske statsborgere, men som ikke automatisk tilfaller andre, derunder de mange utenlandske gjestearbeiderne.

Utenlandsk arbeidskraft har i stor grad bidratt til oppbyggingen av det moderne Kuwait. Det har ikke lyktes å gjøre seg mindre avhengig av importert arbeidskraft, selv om det lenge har vært en politisk målsetting, og utenlandske statsborgere står for omtrent 70 prosent av befolkningen.

Kuwaits oljereserver er anslått til 102 milliarder fat (2018), hvilket tilsvarer over seks prosent av verdens kjente reserver, og er dermed blant de største i verden. Dagsproduksjonen lå i 2018 på 2,8 millioner fat. Det nasjonale oljeselskapet har imidlertid annonsert at de ønsker å øke produksjonen til 4,75 millioner fat innen 2040.

Den første oljen i Kuwait ble i 1938 påvist i Burgan, verdens største oljefelt utenfor Saudi-Arabia, men på grunn av andre verdenskrig startet ikke kommersiell produksjon for eksport før i 1946. Det britiske selskapet Kuwait Oil Company (KOC) stod for utvinningen, som i 1948 var på seks millioner tonn, og i 1956 på 54 millioner tonn. Da var Kuwait den største produsenten i Midtøsten. Med drift på nye oljefelter steg produksjonen til 148 millioner tonn i 1972. Kuwait sikret seg full kontroll over oljeindustrien da den ble nasjonalisert i 1975, drevet av Kuwait National Petroleum Company (KNPC).

Feltene i Burgan, Maqwa og Ahmadi er de eldste og viktigste, med cirka 70 milliarder fat. I tillegg er det et stort felt i Raudhatayn i nord, flere offshorefelter i Persiabukta og mindre felter i Kuwaits del av den tidligere nøytrale sonen mellom Kuwait og Saudi-Arabia.

Det meste av produksjonen eksporteres som råolje, men en økende del blir raffinert i Mina Abdullah og Mina al-Ahmadi. Som en del av Kuwaits Clean Fuels Project har de to raffineriene blitt oppgradert og integrert for å øke den samlede produksjonen til 800 000 fat per dag.

Naturgass utvinnes i forbindelse med oljeproduksjonen og eksporteres blant annet som flytende våtgass. Reservene ble i 2018 anslått til 1784 billioner kubikkmeter. Kuwait bruker naturgass til kraftproduksjon, både egenprodusert og importert fra Qatar. Kuwait, Iran og Saudi-Arabia strides om grensedragninger i det rike offshore-gassfeltet Dura.

Kuwaits installerte kapasitet for produksjon av elektrisitet var i 2016 på omtrent 66 milliarder kilowattimer, tilsvarende 114 prosent av landets behov. Strøm har i årevis vært sterkt subsidiert, og Kuwait har et av de høyeste forbrukene per innbygger i verden, blant annet brukt til airconditioning og avsalting av vann.

Kuwait er fattig på vann, og landbrukssektoren stod i 2017 for kun 0,4 prosent av BNP. Svært lite av jorda er dyrkbar, og nesten alle matvarer og alt råmateriale til jordbruket må importeres.

Ved hjelp av kunstig vanning dyrkes det blant annet tomater, poteter, korn og dadler. Det holdes i tillegg storfe, geiter, sauer og fjærfe til produksjon av kjøtt, meieriprodukter og egg. Husdyrhold var en viktig næringsgren blant den nomadiske del av befolkningen før oljealderen. Fiskeriene, blant annet etter reker, er forholdsvis beskjedne.

Kuwait har med statlige insentiver satset en del på oppbygging av industri som ikke er oljerelatert, og den industrielle sonen omkring ash-Shuaybah omfatter, i tillegg til oljeraffinerier og annen petrokjemisk industri, flere kraftverk og anlegg for avsalting av sjøvann. Videre produseres blant annet gjødningsstoffer (urea og ammoniakk), sement, næringsmidler og mineralvann. Bygningsindustrien, med produksjon av bygningsmaterialer, er også av stor betydning.

Råolje og oljeprodukter svarer normalt for 90–95 prosent av Kuwaits eksport regnet etter verdi, og eksporten av disse gir Kuwait betydelige overskudd i utenrikshandelen. Kuwaits viktigste eksportpartnere er Kina, Sør-Korea og India.

Importen omfatter blant annet maskiner, kjøretøy, matvarer og forskjellige industriprodukter. De viktigste importpartnerne er Kina, De forente arabiske emirater og USA. Kuwait har lange tradisjoner som transitthandelsland, og fungerer fortsatt som mellomstasjon for en stor del av handelsvirksomheten i Persiabukta.

Kuwait har et velutbygd veinett med gode forbindelser til nabolandene og en stor internasjonal lufthavn sør for hovedstaden. Offentlig transport er begrenset til buss ettersom det ikke er utbygget noe jernbanenettverk. Landet har en betydelig handelsflåte og moderne containerhavner i ash-Shuwaikh og Shuaibah. Mina al-Ahmadi er eksporthavn for olje.

• Kuwaits befolkning
• Kuwaits historie
• Kuwaits geografi
• Klima i Kuwait