Kuwaits økonomi hvilte frem til oljealderen primært på handel og ikke minst perlefiske. Etter andre verdenskrig ble Kuwaits betydning som handelssenter ytterligere styrket. Perlefisket kollapset imidlertid på 1930-tallet – mest som følge av Japans introduksjon av kulturperler og dels på grunn av den internasjonale depresjonen. Inntektstapet ble delvis kompensert gjennom økt handel med Irak og gradvis med inntekter fra oljeindustrien.
De første konsesjonene for leting og utvinning av olje ble utstedt i 1934, og olje ble funnet i 1938, men utvinningen stilt i bero på grunn av andre verdenskrig. Kommersiell utvinning for eksport ble deretter startet i 1946. Oljeinntektene steg raskt fra rundt 760 000 dollar i 1946 til 169 millioner dollar i 1953, for så å øke voldsomt etter oljekrisen i 1973, til å nå 21,7 milliarder dollar i 1980.
Oljeinntektene endret Kuwait radikalt både som samfunn og stat og dermed også landets rolle regionalt og globalt. Emir Abdullah al-Salem al-Sabah, som besteg tronen i 1950, brukte oljeinntektene til å iverksette utbygging av infrastruktur og innføring av velferdsgoder. Kuwait ble en velferdsstat med en av verdens høyeste levestandarder – dog forbeholdt landets egne borgere.
Mens Sabah-familien tidligere hadde vært avhengig av midler fra handelsfamiliene i landet i bytte mot at disse fikk politisk innflytelse, gjorde oljeinntektene at den herskende familien nå var økonomisk uavhengig. I 1954 inngikk Emiren en avtale med handelsfamiliene som reflekterte dette, og som tilsa at disse sa fra seg sin privilegerte politiske posisjon i bytte mot tilgang til deler av oljeinntektene. Dette betød imidlertid ikke at de forsvant ut av politikken; medlemmer av fremtredende handelsfamilier holder fremdeles viktige politiske posisjoner i Kuwait.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.