Kuwaits historie

Kuwait

De nesten 200 m høye tårnene i hovedstaden Kuwait er et kjent landemerke. De er bygd som vanntårn for elektrisitets- og vannforsyning. I det høyeste tårnet er det en restaurant. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Kuwaits historie er perioden fra midten av 1700-tallet da al-Sabah-familien kom til makten og frem til Golfkrigen i 1990-91. Perioden er spesielt preget av løsrivelsen fra Det osmanske riket og det nære forholdet til Storbritannia som fulgte.

Den strategiske beliggenhet innerst i Persiabukta har vært avgjørende for Kuwait, som tidlig var et senter for internasjonal handel. Etter andre verdenskrig ble landet en av verdens fremste oljeprodusenter.

Området har vært under vekslende innflytelse og kontroll, men opptakten til den senere statsdannelsen knyttes særlig til innvandringen av arabiske stammer fra Den arabiske halvøy på 1600- og 1700-tallet. Blant disse var familien al-Sabah, som grunnla dynastiet som siden 1756 har hersket over Kuwait. Området var formelt del av Det osmanske riket, men med selvstyre.

Løsrivelse

Det var handelsfamilier i området som valgte al-Sabah-familien til å styre «blant likemenn». Al-Sabah-familien var avhengige av midler fra de samme handelsfamiliene, som på sin side forventet å bli inkludert når viktige avgjørelser ble fattet.

I 1899 inngikk daværende hersker sjeik Mubarak al-Sabah, kjent som Mubarak den store, en avtale med britene om militær og politisk beskyttelse. Frykt for økt osmansk intervensjon fikk sjeik Mubarak til å vende seg til Storbritannia. Mot at Mubarak overdro kontrollen over utenrikspolitikk og forsvar til Storbritannia, garanterte britene på sin side for sikkerheten og bidro med økonomiske støtte, dog av relativ beskjeden størrelse.

Britisk protektorat

Etter inngåelsen av den anglo-osmanske avtalen i 1913, ble sjeik Mubarak av begge parter anerkjent som hersker over Kuwait. Etter utbruddet av første verdenskrig sa Storbritannia opp avtalen og erklærte Kuwait som uavhengig – under britisk beskyttelse. Dermed ble Kuwait i praksis et britisk protektorat med Sabah-familien ved makten. Således bygget også Sabah-dynastiet opp under sin posisjon gjennom avtalen med britene.

Mubarak den store tilskrives, som navnet tilsier, en sentral posisjon i Kuwaits historie og anses fra offisielt hold som det moderne Kuwaits landsfader. To av hans sønner, Jabir og Salim, styrte Kuwait etter hans død, og det har siden kun vært etterkommere av Mubarak langs disse to linjene som har kunnet inneha den øverste posisjonen som landets emir. I utgangspunktet skal posisjonen alternere mellom de to grenene, men dette har ikke alltid vært tilfellet, noe som igjen har vært en kilde til misnøye internt i kongefamilien.

Konflikt med Saudi-Arabia

Britene lot i hovedsak den lokale administrasjonen forbli på kuwaitiske hender, men styrte utenrikspolitikken og ivaretok sikkerheten. Fra sørvest truet saudiarabiske styrker Kuwaits selvstendighet, og det kom til kamper ved Jahra i 1920. Slaget har siden vært svært betydningsfullt for kuwaitisk identitet og regnes som en grunnleggende hendelse i den moderne statens tilblivelse. Britene grep inn, og som følge av konfrontasjonen presset Storbritannia i 1922 gjennom Uqair-avtalen som fastslo grensen mellom de to landene. Nærmere to tredeler av Kuwaits territorium ble avstått til Saudi-Arabia, og den saudisk-kuwaitiske nøytrale sonen på 5180 kvadratkilometer ble opprettet. Den eksisterte til 1970 da den ble delt likt mellom de to statene.

I 1938 dannet misfornøyde medlemmer av fremtredende handelsfamilier et valgt råd og forlangte at rådet skulle delta i styret av Kuwait som en lovgivende forsamling. Handelsmennene utnevnte Abdallah al-Salim al-Sabah, som senere ble emir, som leder av rådet. Selv om rådet skulle vise seg å bli kortvarig, fikk det stor betydning for Kuwaits videre utvikling. For det første satte man en presedens for politisk deltakelse som ble fulgt opp gjennom opprettelsen av et valgt parlament ved uavhengigheten. For det andre fordelte kongefamilien i ettertid viktige poster i statsapparatet mellom seg, for på den måten å unngå at interne stridigheter skulle kunne true familiens posisjon, en praksis man fremdeles holder fast ved.

Oljealderen

Kuwaits økonomi hvilte frem til oljealderen primært på handel og ikke minst perlefiske. Etter andre verdenskrig ble Kuwaits betydning som handelssenter ytterligere styrket. Perlefisket kollapset imidlertid på 1930-tallet – mest som følge av Japans introduksjon av kulturperler og dels på grunn av den internasjonale depresjonen. Inntektstapet ble delvis kompensert gjennom økt handel med Irak og gradvis med inntekter fra oljeindustrien.

De første konsesjonene for leting og utvinning av olje ble utstedt i 1934, og olje ble funnet i 1938, men utvinningen stilt i bero på grunn av andre verdenskrig. Kommersiell utvinning for eksport ble deretter startet i 1946. Oljeinntektene steg raskt fra rundt 760 000 dollar i 1946 til 169 millioner dollar i 1953, for så å øke voldsomt etter oljekrisen i 1973, til å nå 21,7 milliarder dollar i 1980.

Oljeinntektene endret Kuwait radikalt både som samfunn og stat og dermed også landets rolle regionalt og globalt. Emir Abdullah al-Salem al-Sabah, som besteg tronen i 1950, brukte oljeinntektene til å iverksette utbygging av infrastruktur og innføring av velferdsgoder. Kuwait ble en velferdsstat med en av verdens høyeste levestandarder – dog forbeholdt landets egne borgere.

Mens Sabah-familien tidligere hadde vært avhengig av midler fra handelsfamiliene i landet i bytte mot at disse fikk politisk innflytelse, gjorde oljeinntektene at den herskende familien nå var økonomisk uavhengig. I 1954 inngikk Emiren en avtale med handelsfamiliene som reflekterte dette, og som tilsa at disse sa fra seg sin privilegerte politiske posisjon i bytte mot tilgang til deler av oljeinntektene. Dette betød imidlertid ikke at de forsvant ut av politikken; medlemmer av fremtredende handelsfamilier holder fremdeles viktige politiske posisjoner i Kuwait.

Rask befolkningsvekst

Kuwait hadde på dette tidspunktet en svært liten befolkning, og for å kunne bygge opp oljeindustrien og gjennomføre de ambisiøse infrastrukturplanene var Kuwait avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Arbeidere kom til Kuwait fra Nord-Amerika, Europa, Sørøst-Asia, Øst-Asia og fra andre arabiske land. Arbeidere fra de tre sistnevnte regionene utgjør i dag et klart flertall av utenlandske arbeidere i landet. Arbeidsinnvandringen til Kuwait var og er, som i de øvrige golfmonarkiene, regulert av en variant av det om gjerne omtales som Kafala-systemet.

Ettersom oljeinntektene økte, særlig etter 1973, steg også behovet for utenlandsk arbeidskraft, noe som endret Kuwaits demografi. I 1960 bodde det i overkant av 250 000 personer i Kuwait. Det antas at utenlandske arbeidere kort tid etter dette utgjorde et flertall i befolkningen. Befolkningen økte betydelig gjennom oljeboomen på 1970-tallet og nådde rundt to millioner mot slutten av 1980-tallet.

Selvstendighet

Kuwait ble erklært selvstendig 19. juni 1961. Daværende Emir Abdallah al-Salim erklærte at han ville innføre en ny konstitusjon og et valgt parlament. Den nye konstitusjonen ble utarbeidet av en forsamling bestående av 20 valgte representanter samt 11 representanter for kongefamilien. Første valg til den nye nasjonalforsamlingen ble avholdt i 1963.

Kongefamilien har vist at det er klare grenser for hva den vil tolerere fra nasjonalforsamlingen og har grepet inn når den oppfatter at disse krysses. Emiren oppløste, i strid med konstitusjonen, nasjonalforsamlingen i 1976 (til 1979) og igjen i 1986 (til 1992). Kuwaitisk politikk har siden uavhengigheten vært preget av maktkamp mellom kongefamilien og parlamentet, herunder uenighet om forståelsen av maktfordelingen i konstitusjonen, ikke minst de senere årene.

Sårbart

Som et lite land med en liten befolkning og svært betydelige ressurser har sikkerhet lenge vært et viktig spørsmål for Kuwait. Ved selvstendigheten hadde Kuwait enda ikke bygget opp et militært forsvar, og da beskyttelsesavtalen med Storbritannia ble sagt opp forut for selvstendigheten, var Kuwait sårbart. Særlig fryktet man irakisk aggresjon etter at Irak nektet å anerkjenne Kuwait som selvstendig stat, men hevdet at landet utgjorde irakisk territorium. Kuwait avviste Iraks krav, og emiren påkalte militær hjelp fra Storbritannia; britiske styrker ankom 1. juli 1961. Disse ble i september erstattet av en styrke fra Arabiske liga, som Kuwait hadde sluttet seg til. Irak anerkjente Kuwaits suverenitet i 1963, og Kuwaits motytelse var en betydelig finansiell støtte til Irak. Militæravtalen mellom Kuwait og Storbritannia utløp i 1971, og britene trakk samme år sine siste tropper ut av Persiabukta.

Det konfliktfylte forholdet til Irak fortsatte til tross for anerkjennelsen. Irak anså ikke den irakisk-kuwaitiske grense som endelig og betraktet Kuwait som en tapt provins. Forholdet til Irak medførte at Kuwait brukte betydelige midler på å bygge ut et nasjonalt forsvar og å dyrke et nært forhold til Storbritannia og etter hvert USA.

Iransk trussel

Med den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble det nye regimet der ansett som en enda større trussel enn Irak. Samtidig som Kuwait fryktet Iraks intensjoner, støttet landet Irak i krigen mot Iran – den første Golfkrigen (1980–88). For Kuwait var dette det minste av to onder; Kuwait anså det sjia-islamistiske styret som kom til makten i Iran, som en større trussel enn det sunni-dominerte og mer sekulære Baath-regimet i Irak. Både Kuwait og Saudi-Arabia ga omfattende økonomisk støtte til Iraks krigføring; den kuwaitiske bistanden er anslått til 13 milliarder dollar. Under krigen ble kuwaitiske skip og oljeinstallasjoner angrepet av Iran, som forsøkte å presse Kuwait til å oppgi støtten til Irak.

GCC blir til

Sikkerhet var en prioritet også for de andre golfmonarkiene, og i 1981 dannet man Golfens samarbeidsråd, Gulf Cooperation Council (Golfrådet, GCC), med Kuwait som en av pådriverne. Formålet var tettere samarbeid og integrasjon innen flere områder, ikke minst innenfor sikkerhetsspørsmål.

Kuwait ble i 1980-årene rammet av flere terroraksjoner, med bombeattentat rettet blant annet mot Frankrikes og USAs ambassader (1983), et attentatforsøk mot emiren (1985) og kapring av et fly fra Kuwait Airways (1988).

Opptakt til krig

På tross av støtten til Irak i krigen mot Iran ble forholdet mellom Irak og Kuwait igjen forverret etter 1988. Under krigen opparbeidet Irak en omfattende gjeld, også til Kuwait, og landet trengte kapital både til nedbetaling og gjenoppbygging. Gjelden til Kuwait var på rundt USD 30 milliarder, som Irak krevde ettergitt.

I tillegg anklaget Irak Kuwait for å ha tilegnet seg olje fra kilder på irakisk side av grensen. Irak stilte også krav om at Kuwait skulle kompensere for dets tapte oljeinntekter under krigen og beskyldte Kuwait for overproduksjon. Samtidig med dette tiltagende politiske presset bygde Irak opp betydelige styrker langs grensen til Kuwait. Representanter fra de to land møttes i Saudi-Arabia sommeren 1990 i et forsøk på å finne en løsning på konflikten, uten at dette førte frem.

2. august ble Kuwait invadert av irakiske styrker, noe som ble startskuddet for Golfkrigen 1990–91.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg