Stemmerett for kvinner i Norge

I 1913 fikk kvinner i Norge stemmerett på like vilkår som menn. Da hadde kvinnebevegelsen kjempet for dette i over 30 år. Norge var et av de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett for kvinner.

De første kravene om stemmerett for kvinner i Norge ble reist i 1880-årene. På denne tiden begynte kvinner å organisere seg for sine rettigheter, og i 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet.

Målet for stemmerettsforkjemperne var fra starten av at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn. 

Menn fikk allmenn stemmerett i 1898. Det vil si at med noen unntak kunne menn over 25 år stemme. Unntakene fantes i paragraf 52 i Grunnloven. Der ble det  slått fast at stemmeretten kunne suspenderes (oppheves) for personer som for eksempel var umyndiggjort, fikk fattigunderstøttelse eller var tiltalt for forbrytelser.

Selv om menn nå hadde allmenn stemmerett, fikk ennå ingen kvinner stemme. Deres stemmerett ble innført etappevis i årene etterpå.

  • I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret.
  • I 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg, slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn.
  • I 1913 ble det vedtatt allmenn stemmerett ved stortingsvalg. Fra samme år hadde kvinner rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer. Det første stortingsvalget etter innføringen av allmenn stemmerett var i 1915. Unntakene som var bestemt i paragraf 52 gjaldt nå både for kvinner og menn. De rammet imidlertid kvinner hardest, fordi det var flest kvinner som var fattige og måtte få fattigunderstøttelse.

I Europa var det bare Finland som var tidligere ute med nasjonal stemmerett (1906) enn Norge, i verden ellers var New Zealand (1893) først.

Vi regner at allmenn stemmerett ble innført i Norge i 1913. Men kampen om stemmeretten var ikke over i 1913, og det har skjedd betydelige endringer i stemmerettsbestemmelsene siden den gang.

I 1919 ble bestemmelsen som fratok personer med fattigunderstøttelse opphevet. Stemmeretten kunne fremdeles suspenderes ved umyndiggjørelse og offentlig tiltale for straffbare forhold. I 1954 ble paragraf 52 ophevet.

Ellers har de viktigste endringene bestått i senking av alderen for stemmerett (18 år fra 1978) og at innvandrere som har oppholdt seg i Norge i tre år kan stemme ved kommunevalg uten at de er norske statsborgere (1983).

Historisk bakgrunn

Stemmerettskampen begynner

Den første norske kvinneorganisasjonen Norsk kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet i 1884. Stifterne var Gina Krog og Hagbard Berner, med Berner som formann.

Ett av de første temaene organisasjonen diskuterte var krav om at kvinner skulle få stemmerett ved lokale og nasjonale valg på like vilkår som menn. Hagbard Berner mente dette kravet var for radikalt, og fikk støtte fra mange medlemmer i NKF.

Gina Krog sto for en mer radikal likestillingspolitikk, hvor kjernen var stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Hun var imidlertid klar over at meningene var delte i Norsk kvinnesaksforening.

For å hindre at foreningen ble splittet på grunn av strid om dette, valgte hun og ni andre medlemmer å stifte den nye foreningen Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885.

Formålet med denne var å kjempe for kvinners stemmerett på samme betingelser som menn, og bare kvinner kunne bli medlem. Første leder var Gina Krog, mens lærerinnen Anna Rogstad var nestleder.

Forslag til Stortinget

For at kvinner skulle få stemmerett måtte Gina Krog og Kvinnestemmerettsforeningen få Stortinget til å vedta en endring av Grunnloven. Det gjaldt lovens paragraf 50 som fastslo hvilke grupper som hadde rett til å stemme ved valg i Norge.

I begynnelsen av paragrafen het det: ”Stemmeberettigede ere de Norske Borgere…”, men dette gjaldt kun for menn. Grunnen var at da Grunnloven ble vedtatt i 1814 ble ikke kvinner regnet med blant de ”Norske Borgere”, noe som også var blitt presisert av Stortinget i 1818.

Gina Krog og KSF ønsket en tilføyelse i paragrafen, slik at setningen ville lyde: ”Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder...”. Da ville kvinner få stemmerett på de samme betingelsene som var fastsatt for menn lenger nede i paragrafen. Dermed ville ikke kjønn spille noen rolle for stemmeretten.

For å få opp denne saken i Stortinget måtte foreningen samarbeide med mannlige politikere som var enige med dem, for kvinner fikk ikke møte i Stortinget. 

KSF allierte seg med den radikale fløyen i partiet Venstre. Viggo Ullmann, stortingsmann for Venstre og bror til den ledende kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen, påtok seg å være foreningens talsmann.

Da Stortinget kom sammen i 1886, stilte han sammen med en gruppe andre stortingsmenn fra Venstre to forslag som innebar stemmerett for kvinner. Begge foreslo å endre ordlyden i paragraf 50 slik Gina Krog hadde gått inn for.

De aktive stemmerettsforkjemperne var ikke mange. Kvinner flest var ikke opptatt av stemmerett, og noen var også imot den. Men KSF forberedte seg grundig. I alle deler av landet ble det arrangert møter, og Gina Krog, Anna Rogstad og andre holdt foredrag. Hundrevis av kvinner sendte personlige brev til utvalgte stortingsmenn for å støtte opp om grunnlovsendringen, og 4533 underskrifter ble samlet inn.

Et viktig instrument for informasjon og diskusjon var tidsskriftet Nylænde, som var knyttet til kvinnebevegelsen.

Først i 1890 ble kvinners stemmerett tatt opp til debatt i Stortinget, med Viggo Ullmann som viktigste talsmann for kvinnene. For at forslaget om en grunnlovsendring skulle vedtas måtte 2/3 av stortingsmennene støtte dette, slik praksis for grunnlovsendringer er.

Det gjorde de ikke. I stedet ble forslaget forkastet med 70 mot 44 stemmer. 6 fra Moderate Venstre og alle unntatt en fra Rene Venstre stemte for, mens alle høyrerepresentanter stemte mot. 

Debatten om kvinnestemmeretten

Kvinner hadde på denne tiden oppnådd en rekke rettigheter i det norske samfunnet. De hadde lik arverett med menn, var myndige, kunne drive handel og håndverk, de kunne ta examen artium, altså avgangseksamen ved gymnaset, og studere ved universitetet. De organiserte seg i ulike foreninger. Et stadig stigende antall tjente egne penger og betalte skatt. Spørsmålet som presset seg fram var derfor hvorfor de ikke skulle ha fulle rettigheter som statsborgere.

”Kvinden har aldeles den samme Ret til at være Menneske og til at skaffe sig menneskelig Oplysning, som vi Mænd har”, sa Viggo Ullmann i Stortinget i 1890.

Stemmerettsforkjemperne så først og fremst stemmeretten som et rettferdighetskrav. Det var en menneskerett kvinnene måtte få oppfylt for å bli likestilt med menn og fullverdige statsborgere i Norge.

Men en nyttetankegang var også viktig. Retten til å velge og bli valgt ville gi kvinner mulighet til å utvikle og bruke sine evner. Dette ville komme både den enkelte kvinnen og hele samfunnet til gode.

Motstanderne av stemmerettsforslaget argumenterte med at kvinner og menn var skapt forskjellig. Dette mente de viste seg i de ulike oppgavene kjønnene var tildelt i samfunnet.

Menn kunne delta i det offentlige liv, mens kvinner skulle holde seg til den private sfæren i hjemmene. Hvis de overskred de naturlige grensene for sitt kjønn ville de selv bli ulykkelige, og det ville oppstå et motsetningsforhold mellom kjønnene. Dette ville igjen forrykke balansen i samfunnet.

Det hardeste innlegget i debatten kom fra biskopen Johan Christian Heuch. Med henvisning til den hellige skrift, mente han at det var mot Guds skaperordning at kvinner skulle ha stemmerett og dermed delta i det offentlige liv. Da ville familien oppløses, moralen ødelegges, samfunnet komme ut av likevekt og kvinnen ville bli til ”et vanskabt Misfoster…, et Neutrum”.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Foreningen splittes

Kvinnestemmerettsforeningen fortsatte iherdig sitt arbeid for stemmerett i årene som kom. Lokale foreninger ble stiftet flere steder i landet, og disse virket som pressgrupper overfor Stortinget. Det lå det alltid inne forslag om grunnlovsforandring, som ble fremsatt av venstremenn i samarbeid med KSF.

Stemmerettssaken ble debattert og stemt over flere ganger i Stortinget, men uten resultat. Forslag om stemmerett for kvinner ble oftest koblet til stemmerettsutvidelse for menn. Partitaktikk og ønsket om oppslutning førte til at disse ble prioritert. 

For KSF var det en vanskelig situasjon. Stemmeretten var foreningens eneste formål. I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett ved kommunevalg. For mange var det nå slutt på tålmodigheten.

Flertallet i KSF, med Anna Rogstad i spissen, besluttet seg for å levere et forslag til Stortinget om begrenset, kommunal stemmerett for kvinner. Når stemmerett på lik linje med menn ikke lot seg gjennomføre, fikk man heller gå skrittvis frem.

Gina Krog så denne fremgangsmåten som et farlig kompromiss, fordi det brøt med prinsippet om kvinnestemmeretten som en grunnleggende menneskerett.  Men hun ble kastet som leder, foreningen ble reorganisert og nye lover utarbeidet. Her ble passusen ”på samme betingelser som menn” fjernet fra formålsparagrafen.

Omleggingen av foreningen kan betegnes som et kupp. Arkitekten bak var Anna Rogstad, men ny leder etter Gina Krog ble Anne Holsen.

KSFs forslag om stemmerett, levert Stortinget i 1897, ville gi kvinner samme stemmerett ved kommunale valg som menn hadde ved stortingsvalg. Inntektsgrensen for retten til å stemme ble da meget høy, 800 kroner i byene og 500 kroner på landet. Et problem var også at bare ugifte kvinner ville få stemmerett. Forslaget ble avvist av Konstitusjonskomiteen, og kom ikke til behandling.

På litt lenger sikt skulle det vise seg at det var KSFs linje som førte fram: stemmeretten ble innført skrittvis. Men det var Landskvinnestemmerettsforeningen og Arbeiderpartiets Kvinneforbund som holdt blikket festet på det store målet: Alminnelig stemmerett for kvinner.

Landskvinnestemmerettsforeningen

Gina Krog og flere andre medlemmer trådte etter dette ut av KSF. I februar 1898 ble en ny forening stiftet: Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF).

Denne foreningen overtok KSFs gamle program om stemmerett på samme betingelser som menn.  Leder ble den politisk begavede Fredrikke Marie Qvam.

Hun var klar over at kvinnebevegelsen trengte støtte fra kvinner i alle sosiale lag og fra alle deler av landet. Sammen med et styre på to personer klarte hun å bygge opp en landsomfattende organisasjon med både enkeltmedlemmer og lokale ledd (foreninger).

I 1906 hadde LKSF nesten 2500 medlemmer og 450 ledd, mens KSF hadde 237 medlemmer, hovedsakelig i Kristiania.

Bare et år etter stiftelsen klarte LKSF å overlevere et forslag om kommunal stemmerett til Stortinget som var underskrevet av 12 000 kvinner fra hele landet. Siden fortsatte foreningen å reise forslag i Stortinget hvert år.

I aksjoner organisert av Fredrikke Marie Qvam og hennes styre, sendte de forskjellige leddene underskriftslister og personlige brev til stortingsrepresentantene, og før stemmerettsdebatter kom det henvendelser til Stortinget så å si hver dag. Poenget var å få fram at stemmerett for kvinner hadde overveldende støtte landet rundt.

Vold eller illegale aksjoner, som særlig suffragettene i England benyttet seg av, var imidlertid aldri aktuelt.

Den første seieren i 1901

Etter press fra den voksende arbeiderbevegelsen, ble allmenn stemmerett for menn tatt inn i Venstres partiprogram, og i 1898 fikk partiet dette gjennom i Stortinget.

Høyre hadde som parti hele tiden vært motstander av stemmerett for kvinner, men stemningen hadde skiftet noe, og flere høyremenn uttrykte etter hvert støtte til kvinnestemmeretten.

Fra 1898 ble det dessuten interessant å gi kvinner i de øverste sosiale lagene stemmerett. Kanskje kunne det utjevne radikale stemmer fra arbeiderne.

I 1901 støttet Høyre et forslag om begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg, levert av Fredrikke Marie Qvams datter Louise Qvam. Siden forslaget gjaldt kommunevalg, forutsatte det ingen endring i Grunnloven, og loven kunne derfor behandles i samme sesjon. Den ble vedtatt 29. mai 1901, i siste instans med støtte fra Venstre, fordi Høyre trakk seg. Arbeiderpartiet hadde ingen representanter på Stortinget før i 1903.

Den nye kommunevalgloven var det første gjennombruddet i stemmerettssaken. Inntektsgrensen for stemmerett lå på 300 kroner på landet og 400 kroner i byene. Både kvinner med egen inntekt over dette og kvinner som var gift med menn som oppfylte samme betingelser kunne stemme. Dermed var de gifte kvinnene inkludert.

Dette betydde at rundt 230 000 kvinner nå var stemmeberettiget, 42 prosent av den kvinnelige befolkningen over 25 år.

Arbeiderkvinnenes kamp

Arbeiderkvinnene tok ikke del i stemmerettskampen fra starten av, men dette endret seg fra 1895, da den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Arbeiderpartiet ble stiftet.

Hver 17. mai fra 1899 av arrangerte arbeiderkvinnene stemmerettstog i Kristiania. De første tre årene deltok KSF.

Det var sporadisk samarbeid mellom sosialdemokratene og kvinnesaksorganisasjonene, men også uoverensstemmelser og konflikter. Arbeiderpartiets Kvinneforbund, stiftet i 1901, arbeidet for allmenn stemmerett. Forbundet kunne ikke akseptere at skrittvis stemmerett var veien til målet, og at de selv ble holdt utenfor.

Både KSF og LKSF førte stemmerettskampen videre, men særlig i KSF var det mange medlemmer som mistet interessen da de selv hadde oppnådd sine rettigheter. Den begrensede stemmeretten var med på å opprette en kløft mellom borgerlige og sosialdemokratiske kvinner. 

Underskriftskampanjen 1905

I 1905 ble det holdt folkeavstemning om oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige. Her fikk ikke kvinner delta. I stedet organiserte de kvinnenes underskriftskampanje. På kort tid ga 565 kvinneforeninger og nesten 280 000 enkeltkvinner sitt ja til unionsoppløsningen.

Med dette beviste de både sitt nasjonale sinnelag og sin politiske interesse. ”Kvinnenes folkeavstemning” fikk derfor stor betydning for den videre stemmerettskampen. 

Nye seire i 1907 og 1910

Første kvinne legger stemmeseddelen i urnen ved kommunevalget i 1910. Fotograf ukjent, eier Oslo Museum. Tilgjengelig under CC BY-SA 3.0 NO.

. fri

14. juni 1907 ble stemmeretten ved stortingsvalg igjen debattert i Stortinget. Forslag om begrenset stemmerett var levert fra KSF, og forslag om allmenn stemmerett fra LKSF.

Arbeiderpartiets representanter hadde selvsagt stemt for den allmenne stemmeretten, men dette forslaget ble avvist. Et vedtak om begrenset stemmerett ville gå ut over kvinner i arbeiderklassen, som nok en gang ville bli stilt til side.

Det knyttet seg derfor stor spenning til om Arbeiderpartiets representanter nå ville stemme mot begrenset stemmerett. På oppfordring fra kvinnene i sitt parti stemte de for, og forslaget ble vedtatt.

Ved stortingsvalget i 1909, hvor kvinnene kunne stemme for første gang, hadde 280 000 kvinner stemmerett, 53 prosent av kvinner over 25 år.

Vedtaket i 1907 var et gjennombrudd for kvinnenes statsborgerrett. Flertallet i Stortinget fant det best at stemmeretten ble utvidet skrittvis, slik den i sin tid var blitt utvidet for menn. Men alle representanter bortsett fra en hadde godtatt prinsippet, og det stod klart at full stemmerett kom til å følge.

Bare Ole Olsen Malm fra Høyre avviste kvinnestemmeretten på prinsipielt grunnlag. Typisk for sin tid argumenterte han ikke på bibelsk grunn, men med biologi. Synspunktene var ellers ganske like.

Malm mente at kvinner ikke hadde og ikke kunne danne seg oppfatninger om sosiale eller politiske spørsmål. De var ikke og ønsket ikke å være fri, men bundet til mannen, og denne avhengigheten utgjorde deres livslykke. Kvinnebevegelsen var et symptom på samfunnets oppløsning.

I 1890 hadde slike synspunkter ført til en flammende debatt. Nå druknet de i latter, ifølge Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.

I 1910 ble allmenn stemmerett ved kommunevalg vedtatt. Da forslaget om dette ble tatt opp i Stortingets konstitusjonskomité, var ingen mot. Også Høyres representanter stemte for. I Stortinget holdt statsråd Sofus Arctander på egne vegne engasjerte innlegg mot kvinnestemmeretten. Han fikk ingen støtte, og fratrådte derfor sin stilling.

Allmenn stemmerett i 1913

Kvinner kunne stemme for første gang ved kommunevalg i 1901, og ved stortingsvalg i 1909. Det foregikk rolig og fredelig, uten forstyrrelser av noe slag. Resultatene viste også at kvinner stort sett stemte på samme måte som menn. Hvis det fantes noen tendens til forskjeller, var det i konservativ retning.

I 1911 tok Anna Rogstad som første kvinne plass på Stortinget som vararepresentant, og gjorde en meget respektabel innsats. Alt dette beroliget de mannlige politikerne.

Sommeren 1912 hadde samtlige partier satt allmenn, statsborgerlig stemmerett på programmet: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet og Frisinnede Venstre.

Norske stemmerettsforkjempere og kvinnesakskvinner fulgte nøye med i den stemmerettskampen som foregikk i land over hele verden, og deltok også gjennom sine foreninger i organisasjonene International Council of Women (ICW) og International Women’s Suffrage Alliance (IWSA).

Våren 1913 henvendte Fredrikke Qvam seg til stortingspresident Jørgen Løvland. IWSA snart skulle holde en stor kongress i Budapest, hvor LKSF skulle stille med en delegasjon.

På vegne av sin organisasjon henstilte Qvam om at statsborgerlig stemmerett for kvinner måtte vedtas før kongressen. Det ville være en ære for de norske delegatene å kunne opptre som representanter for en nasjon hvor menn og kvinner var fullt likestilte i politiske rettigheter.

Qvam fikk gjennomslag for sin argumentasjon. Stemmerett for kvinner var ikke lenger kontroversielt. Tvert imot var det en sak som kunne bidra til å styrke norsk prestisje internasjonalt, og dermed være et bidrag til nasjonsbyggingen.

I slutten av april innstilte Stortingets konstitusjonskomité enstemmig på å behandle og godkjenne et stemmerettsforslag fra Landskvinnestemmerettsforeningen fra 1911.

11. juni 1913 ble forslaget vedtatt i Stortinget, enstemmig og uten debatt. Grunnlovens § 50 fikk nå følgende ordlyd: ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.”

To dager senere deltok stemmerettspionerer fra Norge på konferansen i Budapest. Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam var regjeringens utsendinger. Ved åpningen av møtet kunne Qvam fortelle at Norge som den første suverene nasjon hadde innført allmenn stemmerett, og ble møtt med brusende jubel fra forsamlingen.

Anbefalte lenker

Anbefalt litteratur

  • Agerholt, Anna Caspari (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo
  • Eeg-Henriksen, Fride (2005): ”1905. Året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd” i Ragnhild Rein Bore (red.): Hundre års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005. Statistisk Sentralbyrå. Les artikkelen hos SSB
  • Gamme, Anne (Spring 2001): ”Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før. Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Thesis for the Master degree, University of Oslo. Se fulltekst
  • Hagemann, Gro 1999: ”De stummes leir” i Ida Blom og Sølvi Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Cappelen Akademisk
  • Kolstad, Eva (1963): Utsnitt av lovforslag, komitéinnstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913. O. Fr. Arnesen Bok og Akcidenstrykkeri, Oslo. Se fulltekst hos Stortinget
  • Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo. Finn boken i Nasjonalbiblioteket
  • Moksnes, Aslaug (1984): Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal, Oslo
  • Statistisk Sentralbyrå 2.12.1010: ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere» – Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009. Les artikkelen hos SSB
  • Statistisk Sentralbyrå. Historisk statistikk. Tabell 25.2, Stortingsvalg. Personer med stemmerett, avgitte stemmer og valgte representanter 1815-2009. Se tabell hos SSB
  • Statistisk Sentralbyrå. Historisk statistikk. Tabell 25.5. Kommunestyrevalg. Personer med stemmerett, avgitte stemmer og valgte representanter 1898-2007. Se tabell hos SSB

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 04.06.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Kvinnebevegelsen i Norge

Elisabeth Lønnå

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.