Kvinnenes underskriftskampanje i 1905

Landskvinnestemmerettsforeningen satte i gang en storstilt underskriftskampanje blant kvinner til støtte for unionsoppløsningen.

. fri

Underskriftskampanje blant kvinner i Norge til støtte for unionsoppløsningen i 1905.

Da unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst i 1905, ble det avholdt folkeavstemning om uavhengigheten. Norske kvinner fikk ikke delta i denne, siden de ikke hadde statsborgerlig stemmerett. Kvinnebevegelsen organiserte likevel en underskriftskampanje som fikk stor oppslutning.

I løpet av snaue tre uker ble det samlet inn nesten 280 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Dette initiativet ble viktig for kvinnenes kamp for stemmerett i Norge.

I slutten av juli 1905 ble det kjent at folket skulle stemme over oppløsning av unionen med Sverige. Leder av Landskvinnestemmerettsforeningen, Fredrikke Marie Qvam, sendte straks et telegram til Stortinget og ba om at kvinnene måtte få delta. Svaret var nei. En årsak var at kvinner ikke hadde statsborgerlig stemmerett, og ikke sto i valgmanntallet. Avstemningen hastet. Det ville forsinke den om kvinnene skulle med.

Menn hadde fått allmenn stemmerett i 1905. Dermed kunne alle menn delta i folkeavstemningen, men ingen kvinner. Mange ble provosert av en slik «mandfolkavstemning». Fra flere hold, og både fra kvinner og menn, kom forslag om en underskriftsaksjon for kvinner, slik at de også kunne vise sin støtte til norsk selvstendighet. Ledende stemmerettsforkjempere som Gina Krog og Fredrikke Qvam var skeptiske, i hovedsak fordi de mente det var for liten tid til avstemningen.

Flere steder i landet, i Østerdalen, på Røros, i Drammen og Trondheim begynte imidlertid kvinner å samle inn underskrifter. Den 2. august satte så Landskvinnestemmerettsforeningens nestleder Elise Welhaven Gunnerson i gang underskriftskampanjen på vegne av sin forening. Fredrikke Qvam sluttet seg til noe senere. Landskvinnestemmerettsforeningen hadde på denne tiden et stort nettverk med 2000 medlemmer og 40 lokale foreninger over hele landet.

Randi Blehr, leder av Norsk Kvinnesaksforening, tok samtidig initiativ til en uttalelse fra alle slags kvinneforeninger. Organiseringen ble overlatt til Norske Kvinners Nasjonalråd, hvor Gina Krog var leder.

Den 13. august fant den offisielle folkeavstemningen sted. Samme dag kunne Gina Krog overrekke uttalelser (adresser) fra 565 kvinneforeninger til regjeringen. Statsminister Løvland takket kvinnene, og sa at «Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt  blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger.»

Den 22. august leverte Landskvinnestemmerettsforeningens styre de personlige underskriftslistene til stortingspresidenten og statsministeren. De rommet mellom 278 298 og 279 878 navn (tallene er litt usikre).

I løpet av snaue tre uker fikk altså 565 små og store foreninger og nesten 280 000 enkeltpersoner sagt sitt ja til unionsoppløsningen i det som raskt fikk betegnelsen «kvinnenes folkeavstemning». Til sammenlikning var stemmetallene for menn 368 208 for og 184 mot unionen.

Kvinnenes engasjement under løsrivningen fra unionen med Sverige i 1905 forandret holdningen til kvinnestemmeretten og satte fortgang i saken. Stemmerettsforkjemperne brukte den for alt den var verdt. Den motbeviste påstanden om at det bare var en liten elite blant kvinnene som var interessert i politikk. Dessuten viste den at kvinner kunne handle politisk på en slagkraftig måte som fullt ut tjente nasjonen.

  • Agerholt, Anna Caspari (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo
  • Eeg-Henriksen, Fride (2005): «1905. Året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd» i Ragnhild Rein Bore (red.):  Hundre års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005. Statistisk Sentralbyrå
  • Gamme, Anne (Spring 2001): «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før.» Perspektiver på stemmerettsdebatt fro kvinner i Norge 1898-1913. Thesis for the Master degree, University of Oslo. Se fulltekst
  • Lilloe-Olsen, Ole Andreas (2009): Fra Elise. Elise Welhavens memoarer. Bearbeidet av Ole Andreas Lilloe-Olsen. Kolofon
  • Moksnes, Aslaug (1984): Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal, Oslo

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.