Landskvinnestemmerettsforeningen

Forening som arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge fra 1898 til 1913, da kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Etter dette fortsatte foreningen sin aktivitet som velgerforening for kvinner fram til 1938.

Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) ble stiftet 12. januar 1898 av 13 kvinner som tidligere hadde vært sentrale i Kvinnestemmerettsforeningen, men som hadde meldt seg ut. Årsaken til utmeldingen var at Kvinnestemmerettsforeningen i 1897 gikk fra sitt tidligere program om stemmerett for kvinner på lik linje med menn, og slo inn på en mer forsiktig linje.

Blant utbryterne var Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam. Fredrikke Marie Qvam ble foreningens leder.

LKSF organiserte lokale stemmerettsforeninger (ledd) over hele landet til og med Finnmark. Foreningen ble raskt den største og mest aktive organisasjonen for kvinnestemmerett. Allerede året etter dannelsen hadde den 560 medlemmer. I 1906 hadde medlemstallet økt til 2500, fordelt på 40 lokale ledd. I 1914 hadde foreningen 45 ledd.

Organisasjonsformen var fram til 1908 direkte demokrati, hvor alle medlemmer hadde stemmerett på årsmøtet. Da ble dette lagt om. Hvert ledd fikk nå stemme gjennom en eller flere representanter, avhengig av medlemstall i leddet.  

Foreningen var medlem av Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Alliance of Woman Suffrage) fra stiftelsen i 1904, og representerte den norske kvinnebevegelsen i denne organisasjonen fram til 1937.

Da kvinner fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg i 1901, gikk Landskvinnestemmerettsforeningen ut med en oppfordring til kvinnelige velgere om å slutte seg til partiorganisasjonene. Den rekrutterte kandidater til partiene, først og fremst til partiet Venstre.

I 1905 stod foreningen bak en  underskriftskampanje til Stortinget. Resultatet var 278 298 underskrifter fra kvinner som støttet  unionsoppløsningen. Etter at stemmeretten var oppnådd i 1913, fortsatte LKSF som en velgerforening fram til 1938, da Fredrikke Qvam døde.

Det gjaldt å få kvinner til å engasjere seg i politikk, til å bruke stemmeretten og stille til valg. LKSF holdt kurs sammen med andre kvinneorganisasjoner, spredte informasjon og drev agitasjon. Qvam reiste Norge rundt og agiterte under slagordet ”stemmerett er stemmeplikt”, som snart ble et motto for kvinnebevegelsen.

I 1915 leverte LKSF grunnlovsforslag om å endre valgsystemet med enmannskretser, som kvinnene mente de tapte på. Kvinnebevegelsens arbeid for å fjerne enmannskretsene og gå over til forholdstallsvalg i flermannskretser ble opprettholdt til 1919. Da ble ordningen endret, hovedsakelig etter press fra Arbeiderpartiet.  

Agerholt, Anna Caspari (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo

Høgh, Marie og Fredrikke Mørck (red.) (1914): Norske Kvinder. En oversigt over dere stilling og livsvilkaar i hundredeåret 1814-1914. Berg og Høgh’s forlag, Kra.

Kolstad, Eva (1963): Utsnitt av lovforslag, komitéinnstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913. O. Fr. Arnesen Bok og Akcidenstrykkeri, Oslo

Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo

Moksnes, Aslaug (1984): Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal, Oslo

Whittick, Arnold 1979: Woman into Citizen. Athenaeum, London