Fra valgkampen i Oslo ved stortingsvalget i 1921. Bildet er tatt i Youngsbakken, foran det daværende Folkets Hus. Foto: Conrad M. Bringe. Eier: Oslo museum. Tilgjengelig under CC BY-NC-ND 3.0 NO.

. fri

I Norge er det valg til Stortinget hvert 4. år. De som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, og er norske statsborgere, kan stemme ved stortingsvalg.

Stortingsvalgene er en av få institusjonene som kan føre sin historie tilbake til 1814.

Dette året ble det valgt en grunnlovgivende forsamling som møttes på Eidsvoll og vedtok en egen grunnlov for Norge. I den nye grunnloven ble bestemmelsene gitt for hvordan valgene til den norske nasjonalforsamlingen, Stortinget, skulle foregå.

Valg på det første ordentlige Storting ble arrangert fra 29. desember 1814 til ut i juni 1815. Representantene møttes 1. juli 1815 og Stortinget ble oppløst etter en snau uke den 6. juli samme år.

Fra 1814/15 var det stortingsvalg hvert tredje år fram til og med 1936. Etter dette ble det innført valg hvert fjerde år. På grunn av den tyske okkupasjonen falt valgene i 1940 og i 1944 bort, og Stortinget som var valgt i 1936 ble sittende til valget høsten 1945. 

Fra 1815 til valget i 1906 var valgene indirekte. Det vil si at de stemmeberettigede valgte egne representanter, kalt valgmenn, som utpekte stortingsrepresentantene.

Sogn og ladestedene på landsbygda og kjøpstadene utgjorde valgkommuner som valgte valgmenn. Grunnloven foreskrev at velgerne i kjøpstedene valgte valgmenn som skulle peke ut en fjerdedel av deres eget antall til stortingsrepresentanter, men ikke flere enn fire. Valgmennene i landdistriktene og ladestedene i amtet skulle peke ut en tiendedel av deres eget antall til stortingsrepresentanter, men ikke flere enn fire.

Reglene medførte at antallet valgte stortingsrepresentanter varierte etter antall valgmenn, som igjen var bestemt av antallet stemmeberettigede. På landsbygda fikk man en valgmann hvis det var under 100 stemmeberettigede, to hvis det var fra 100 til 199 stemmeberettigede og så videre.

For kjøpstandene var det en valgmann for hver 50 stemmeberettigede. Dette førte til at det i kjøpstader med færre enn 50 stemmeberettigede ikke ble noe valg. Som regel ble dette løst ved at disse stemte i nærmeste kjøpstad, og at de valgte representantene da representerte begge byene.

Valgmennene for hvert valgdistrikt kom deretter sammen og valgte representanter, den eller de som fikk flest stemmer ble valgt.

Denne valgordningen ble endret i 1906 da man gikk over til direkte valg på stortingsrepresentantene.

Fra 1815 til 1903 var det indirekte valg i enmannskretser.  Ved valget i 1906, det første etter unionsoppløsningen, var det direkte flertallsvalg i enmannskretser.

Fra 1921 skjedde valgene ved forholdstallsvalg i flermannskretser.

Selv om det har vært arrangert stortingsvalg i Norge i nesten 200 år, skjedde både overgangen til demokratiske valg og utvidelsen av Stortingets betydning i en forholdsvis kort periode mellom 1869 til 1921.

  • Det Stortinget som ble valgt i 1870 var det første som møttes hvert år.
  • Valget i 1885 var det første som var hemmelig.
  • Ved valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn.
  • I 1906 var det ikke lenger indirekte, men direkte valg i enmannskretser.
  • Ved valget i 1915 var det allmenn stemmerett for kvinner (vedtatt av Stortinget i 1913). Kvinner med inntekt over et gitt nivå hadde fått stemme ved valget i 1907. Les om kvinners kamp for stemmerett i Norge.
  • I 1921 ble ordningen med forholdstallsvalg i flertallskretser som ennå står ved lag, supplert ved utjevningsmandater fra 1985, innført.

Se også: Stemmerettens historie i Norge.

I dag er stortingsvalg og politiske partier nærmest synonyme begreper, men partiene spilte ikke noen rolle før ved valgene i 1885. Venstre og Høyre ble dannet året før. Så lenge det var valg i enmannskretser, og særlig etter at valgene ble direkte, hadde organisasjoner som arbeidet for enkeltsaker store muligheter for å velge den representanten som ville støtte deres sak.

Avholdsbevegelsen var flinke til å bruke denne taktikken, og det førte til at stortingene som ble valgt etter 1906 hadde et stort antall tingmenn som forpliktet seg til å stemme på bestemte måter i alkoholspørsmål selv om dette skulle bryte med det partiet han representerte.

Velgernes muligheter til å binde representantene i enkeltsaker ble betydelig redusert ved overgangen til forholdstall i flertallskretser og innebar en forskyvning av makt fra velgerne til partiene, det vil si til nominasjonsprosessen i partiene.

Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 satte strengere kriterier for hvem som kunne stille som representanter til Stortinget, enn for stemmerett. Kravet til stemmerett var fylte 25 år og opphold i landet i fem år. For å bli valgt måtte representanten være 30 år og ha oppholdt seg i landet i 10 år. I dag er alle som har stemmerett valgbare til Stortinget, og plikter å ta imot valg.

Norske statsborgere som fyller 18 år i valgåret kan velges. Ifølge valgloven kan ikke ansatte i departementene, med unntak av statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere velges. Dommere i høyesterett og ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet kan heller ikke velges.

Til det første ordentlige stortinget ble det valgt 87 representanter. Deretter gikk tallet noe ned før det fra 1820 igjen steg med to, tre representanter for hvert år til 117 i 1859.

I 1862 var det 111 representanter, og tallet steg nå igjen litt for hvert valg til 126 i Stortinget som ble valgt i 1918. Ved overgang til forholdstallsvalg i flermannskretser i 1921 ble det bestemt at Stortinget skulle ha 150 representanter.

Ved valget i 1973 ble antallet representanter utvidet til 155, fra valget i 1985 til 157. I 1989 ble det innført 8 utjevningsmandater og det totale antallet representanter ble 165, i 2005 ble antall utjevningsmandater utvidet og antallet stortingsrepresentanter ble 169.

Fra 1921 skjedde valgene ved forholdstallsvalg i flermannskretser. Antall stortingsrepresentanter ble da satt til 150. Det viste seg at fordelingen av mandater skjedde etter en metode som gagnet de store partiene, derfor ble det fra valget i 1930 mulig for partier å inngå listesamarbeid. Denne ordningen ble opphevet fra og med valget i 1949, men gjeninnført i 1985.

I 1988 ble det i stedet innført utjevningsmandater med en sperregrense på 4 prosent og listesamarbeid ble igjen forbudt.

 Valgår

 Antall

 Av dette

 

 representanter

 kvinner

1815 87  
1817 78  
1820 77  
1823 77  
1826 79  
1829 81  
1832 95  
1835 96  
1838 99  
1841 100  
1844 102  
1847 105  
1850 106  
1853 107  
1856 111  
1859 117  
1862 111  
1865 111  
1868 111  
1870 111  
1873 111  
1876 111  
1879 114  
1882 114  
1885 114  
1888 114  
1891 114  
1894 114  
1897 114  
1900 114  
1903 117  
1906 123  
1909 123  
1912 123  
1915 123  
1918 126  
1921 150 1
1924 150  
1927 150 1
1930 150 2
1933 150 3
1936 150 1
1945 150 7
1949 150 7
1953 150 7
1957 150 10
1961 150 13
1965 150 12
1969 150 14
1973 155 24
1877 155 37
1981 155 40
1985 157 54
1989 165 59
1993 165 65
1997 165 60
2001 165 60
2005 169 64
2009 169 67

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.