Sosialistisk Venstreparti
Sosialistisk Venstreparti, norsk politisk parti, stiftet 1975 av Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti, Demokratiske Sosialister – AIK (som hadde oppstått som en fraksjon av EF-motstandere i Arbeiderpartiet i 1972) og uavhengige sosialister. SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund (som også bar forkortelsen SV), som ble dannet før stortingsvalget 1973. Bakgrunnen for denne dannelsen var det vellykkede samarbeidet på venstresiden i norsk politikk under kampen mot norsk medlemskap i EF. Da Valgforbundet oppnådde hele 11,2 % av stemmene og 16 mandater ved valget 1973, var det ikke unaturlig at spørsmålet om en varig partidannelse som kunne fortsette suksessen, ble aktuelt. Allerede høsten 1975 trakk imidlertid Norges Kommunistiske Parti seg ut av det nye partiet selv om atskillige, også fremtredende kommunister, ble stående i SV. Derimot gikk Sosialistisk Folkeparti (SF) opp i SV, opphørte å eksistere som eget parti 1976, men kom til gjengjeld snart til å prege SV såpass sterkt at SV nærmest fremstod som en fortsettelse av SF. SVs nye avis ble Ny Tid (uavh. fra 1998), mens SF-organet Orientering gikk inn.
Allerede ved valget 1975 viste det seg at SVs oppslutning var tilbake på gammelt SF-nivå. Senere fikk partiet en viss fremgang, ikke minst takket være den karismatiske lederen Hanna Kvanmo, og SV ble et radikalt alternativ på venstrefløyen. SV markerte seg i 1980-årene særlig sterkt i sikkerhetspolitikken; i 1990-årene var SV ledende i motstanden mot EU, samtidig som det forsøkte å føre en radikal fordelingspolitikk. Partiet svingte mye i oppslutning og fikk problemer med å oppnå posisjoner. I perioden 1991–95 satt partiet i byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet i Oslo.
SV gjorde sine beste valg ved Stortingsvalget 2001, da partiet fikk 12,5 % av stemmene, og ved kommunevalget 2003, da det fikk 13 %. Mye av æren for fremgangen ble tillagt partilederen Kristin Halvorsen, som fremstod som en populær og troverdig politiker. I tillegg beveget SV seg bort fra rollen som permanent opposisjonsparti og inn i en mer løsningsorientert fase. Dette var bakgrunnen for at partiet foran stortingsvalget 2005 gikk inn i reelle forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å danne en flertallsregjering. Prosjektet lyktes forsåvidt som SV kom med i regjeringen, men samtidig gikk partiet på et overraskende stort nederlag ved valget. Ved Stortingsvalget 2005 fikk SV 8,8 % av stemmene.
Lokalvalget 2007 ble en katastrofe for SV. Partiet ble halvert og fikk 6,5 % av stemmene. Like alvorlig var det at halveringen var omtrent jevnt fordelt utover landet. Det dårlige valgresultatet førte til en selvransakelse i partiet. Årsakene til valgresultatet ble litt forenklet analysert til at partiet sviktet sine velgere i to av partiets kjerneområder: utdanningspolitikken og miljøpolitikken. SV sitter med ansvaret nettopp for disse to områdene i Stoltenberg-regjeringen. Begge de aktuelle statsrådene ble byttet ut: miljøvernminister Helen Bjørnøy ble avløst av Erik Solheim, som samtidig fortsatte som utviklingsminister. I Kunnskapsdepartementet gikk Øystein Djupedal av og ble erstattet av to statsråder; SVs nye nestleder Bård Vegar Solhjell (barnehage- og skolesaker) og den politiske veteranen Tora Aasland (høyere utdanning og forskning). Solhjell ble 2009 avløst av partileder Kristin Halvorsen.
SV gikk ytterligere tilbake ved stortingsvaglet 2009. Partiet fikk bare 6,2 % av stemmene og 11 mandater. Men ettersom den rødgrønne regjeringen bevarte flertallet, fortsatte SV i regjeringen.
SV har fra 2005 fem statsråder i den rød-grønne regjeringen. Kristin Halvorsen er partileder fra 1997 og finansminister fra 2005. Nestledere er Audun Lysbakken (fra 2006) og Bård Vegar Solhjell (fra 2007). Partisekretær (fra 2009): Silje Schei Tveitdal.
For valgresultater, se tabell over Stortingsvalg.
Sosialistisk venstreparti
Anbefalt lenke