ull (saueull)

Det finnes ville sauer, men det er de tamme som har betydning for ull. Sau og geit er av de eldste husdyrene. I Skandinavia kom sauen for 6000 år siden, og både sau og ull har svært lang historie over hele verden. Dette gjør at kulturhistorien rundt utnyttelse av ull, og klær og tekstiler av ull, er rik, gammel og variert.

Sau gir kjøtt, ull, melk, innmat, bein med mer. Det varierer hvilke produkter som har vært de viktigste, og dette påvirker hvordan sauene holdes som husdyr, og hva som vektlegges i avl. I dagens Norge er kjøttet hovedproduktet, mens ull er et biprodukt, også kalt plussprodukt. Dette er forholdsvis nytt. Ull betød mer før. Flere steder i verden er andre produkter viktigere.

Dagens saueraser kan klassifiseres ut fra hvor langt unna de opprinnelige sauene de er genetisk. I Norge har vi bevart en meget alderdommelig sau, gammalnorsk sau, også kalt villsau. Dette er ikke en rase i betydning et resultat av bevisst avl, men sauer bevart med svært opprinnelige egenskaper lite påvirket av bevisste valg.

Spælsau er en samlebetegnelse på flere saueraser med kort hale (spæl). Dette er sauer som i likhet med villsauen har en dobbelt fell med kort varm underull og lange blanke dekkhår. En annen felles betegnelse for spælsauer er landrase.

Crossbred er en samlebetegnelse på sauer med jevnlang ull i fellen og lang hale. Crossbred har middels grove fibre, og de aller fleste er hvite. Crossbred er sterk, god ull og rasene ble utviklet for å passe til tekstilindustriens krav om god, sterk og enkel ull for industriell prosessering. I Norge er de aller fleste sauer av denne typen og omtales som NKS (Norsk kvit sau). Crossbred ble opprinnelig innført til Norge og andre land på grunn av sin gode ull, men har siden blitt avlet med tanke på kjøtt.

Merino er en rase med finfibret hvit ull. I dag er merino den sauen som holdes primært for ullen.

Sauer kom til Europa i to bølger. Den første importen kalles torvsauer og har pigmentert ull, mens neste bølge kalles kollete og hadde en finere, hvit ull og lengre hale. Begge typer sau kom fra Asia, antagelig via Tyrkia, til Europa. Bølge nummer to var dyr som kom med en folkevandring som nådde Storbritannia i middelalderen. Den bidro til at de eldre torvsauene delvis ble fortrengt til utkantstrøkene, som Norge. I Storbritannia kommer dette tydelig frem ved at torvsauene endte opp på fattige bruk og ute på de ytterste øyene.

Foredlingen av sauen startet så langt tilbake som for 9000 år siden, mens vi fremdeles levde i steinalderen. Ettersom klimaet endret seg, ble dyrene mer avhengige av å holdes inne om vinteren. Det ble tidlig drevet systematisk avl på de britiske øyene, og de fikk frem sauer med mye og fin ull. Ettersom folk flyttet til byene, ble kjøtt viktigere og saueholdet ble mer spesialisert.

For vikingene var ullen svært viktig både til klær, seil og dekorasjon. Deres sauer lignet mye på dagens villsauer (gammelnorsk sau). De kalte dekkhårene tog, og den myke kortfibrede bunnullen for tel. De skilte tog og tel, og håndspant helt spesielle garntyper godt tilpasset det de skulle brukes til. De kunne for eksempel bruke tog til renning og den mykeste tel som innslag i vevde stoffer.

Fra slutten av 1700-tallet begynte importen av engelske og skotske raser til Norge. Disse rasene var blitt avlet frem med ull som passet bedre for de industrielle spinnemaskinene enn de gamle rasene. Overgangen til den nye typen sau skjedde ikke uten problemer. De nye rasene trengte mye og bedre fôr og klarte seg dårligere i norsk natur. Den nye ulltypen var heller ikke like godt egnet til mange av de mer spesialiserte husflids- og håndverksproduktene. Et eksempel på dette er sjøvottene som var svært viktig for fiske.

De nye rasene ble støttet av myndighetene og Det Kongelige Selskap for Norges Vel og vant dermed terreng. De eldre rasene (spælsauene) var i ferd med å dø ut da staten grep inn i 1912. Det ble opprettet to avlsstasjoner for sau hvor de plasserte to innkjøpte flokker fra Setesdal og Austevoll i Sunnhordland. Dette ble etter hvert sauen vi i dag kjenner som gammelnorsk spælsau. Senere ble det avlet både på renere farger, og det ble krysset inn blod fra Island og Færøyene, slik at den moderne spælsauen er betydelig større, har bedre ullkvalitet og produserer mer enn det de første korthalede sauene gjorde.

Begrepet villsau er en merkevare og ikke en rase, siden rasen kalles gammelnorsk sau eller norrøn sau. Det er den som er opphavet til gammelnorsk spælsau og moderne spælsau. Først etter cirka 1950 ble dette til to ulike raser. Den moderne spælsauen har hvitere ull og mer kjøtt. Gammelnorsk spælsau ble ikke offisielt definert som en egen rase før i 2002. Farget spælsau er en moderne spælsau med pigment. I dag er den gammelnorske sauen populær på grunn av smaksrikt kjøtt og mindre fettinnhold samt at dyrene klarer seg godt i norsk natur året rundt. Det er ellers skinnfellene, mer enn ullen, som gir inntekt, i tillegg til kjøttet.

• crossbred
• spælsau
• ull
• naturfibre
• animalske fibre
• sau
• norsk ull
• garn
• strikkingens historie

• Berntsen, Sissel/Animalia (2018): Vi høster ull. Lærebok i saueklipping, ullhåndtering og ullklassifisering. ANIMALIA Fagtjenesten for ull. Oslo.
• Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (2020): Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen.
• Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (2017): Strikk med norsk ull. Haugesund: Vormedal Forlag.
• Morton W E and Hearle J W (2008): Physical Properties of textile fibres. Manchester: The Textile Institute.
• Søm: materialkunnskap (1995): Oslo: Yrkeslitteratur as.
• Textile Exchange 2020: Preferred Fiber & Materials Market Report 2020