karder

Karder er redskaper som brukes til å kjemme og fjerne urenheter fra ull og andre tekstilfibrer som skal spinnes til garn. Kardene består av rektangulære treplater med håndtak. På den ene siden er det festet et stykke lær med en mengde tettstilte, vinkelbøyde tinder.

Tradisjonelt har det mange steder i Norge blitt brukt to typer karder, storkarder og håndholdte karder. En storkarde består av et stativ der en forholdsvis stor karde er festet. Stabiliteten kan være sikret med en lang fot; under arbeidet satt man på en vanlig stol. Noen storkarder er føyd sammen med en benk som fungerer som sittemøbel. En annen type storkarde har ikke føtter; denne varianten ble plassert på andre møbler. Til den fastgjorde karden hører en tilsvarende løs karde med håndtak for begge hender.

Et sett med små håndkarder består av to helt like eksemplarer. Kardene har korte skaft. Ullen bearbeides mellom hundrevis av små tinder.

Som første ledd i kardingen ble de flokete fibrene revet opp på storkarden. Man satt da på en stol eller den tilhørende benken og arbeidet med begge hender. Grovkardingen var et tungt arbeid som ofte ble utført av menn. Etter en viss bearbeiding løsnet man flak med ullfibre som gikk til videre behandling med håndkarden. Det var vanlig å plukke ullen mellom de to kardeomgangene for å blande den bedre. Hvis man ikke hadde storkarder, ble også grovkardingen utført med de små kardene.

Når man kardet med håndkarder, ble ullfibrene lagt på tindene i karden man holdt med venstre hånd. Med høyre hånd kardet man til man hadde fått den ønskelige struktur. Til slutt formet man fibrene til en lang rull som ble lagt til sides for å spinnes.

Karder er ikke tekstilredskaper med svært lange tradisjoner i Norge. I jernalderen og middelalderen ble det benyttet ullkammer med én rad med lange jerntinder. Omkring 1500 er karder nevnt i et regnskap i Danmark, men det drøyde nok en tid før de kom i vanlig bruk i Norge.

Storkardene er avleggere av karder brukt i 1700-tallets manufakturer. Det var enkle fabrikker som ble initiert av myndighetene i Danmark med utstyr derfra. Fra manufakturene i byene spredte de nye redskapene seg til bygdene i nærheten.

Senere har man fått kardemaskiner der ullfibrene passerer mellom roterende valser med tinder. Kardemaskinen ble først tatt i bruk i England ved midten av 1700-tallet.

• ull
• spinning
• garn

• Audun Dybdahl: Fra ull og lin til klær. Steinkjer 1988.
• Marta Hoffmann: Fra Fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo 1991.