spælsau

Spælsau
Spælsau (moderne spæl).
Gammelnorsk spælsau
Gammel spæl (også kalt gammelnorsk spælsau).
Gammelnorsk spælsau
Av /Norsk genressurssenter / NIBIO.

Artikkelstart

Spælsau er en samlebetegnelse på en gruppe sauer som nedstammer fra de eldste sauene i Europa, torvsauene. Spæl betyr kort hale.

Spælsau finnes i hele Skandinavia, De britiske øyer, Grønland og Baltikum. I Norge finnes gammelnorsk sau (villsau), som er den mest opprinnelige, farget spæl og den yngste som bare kalles spælsau.

Spælsau dominerte i Norge fram til importen av crossbred fra 1700-tallet og framover. Den regnes derfor blant de eldre rasene, og som en av landrasene. I begrepet landrase ligger at de ikke er en rase i betydningen bevisst avl, men en gruppe dyr som har sine karakteristika etter å ha utviklet seg naturlig i et bestemt område. Blant dagens spælsauer finnes både mer bevisst kultiverte raser og landraser.

Spælsauene er lette dyr som er godt tilpasset krevende naturforhold. Mange har horn, og noen feller ullen helt eller delvis selv. Ullen består av bunnull og dekkhår. Et unntak fra dette er shetlandssauen, som kun har bunnull og ikke dekkhår. Denne ullen er derfor finere og jevnere i lengde. Ullen varierer mye i finhet. Dekkullen varierer mellom 50 og 100 my, mens bunnullen kan være under 20 my. Den islandske sauen er spesiell, fordi det der finnes en egen rase av ledersauer som tar ansvar i flokken.

Raser

De norske spælsauene deles inn i følgende raser:

Gammelnorsk sau – villsau

Gammelnorsk sau
Gammelnorsk sau, også kjent som utegangersau eller villsau.
Av /Norsk genressurssenter / NIBIO.

Gammelnorsk sau er etterkommere av torvsauen, de eldste sauene i Europa. Den kalles også steinaldersau, utegangersau eller villsau, og er en landrase. Dyrene er veldig hardføre, og som regel beiter de ute hele året. De er bevaringsverdige, men ikke truet. Mens begrepet gammelnorsk sau peker mot det genetiske, er et vilkår for å kunne markedsføre noe som villsau at dyret genetisk er en gammelnorsk sau og at denne holdes i utegang på lynghei. Dette gjør villsau til en kystsau, fordi den bare finnes i dette spesielle kulturlandskapet. Interessen er økende, og fra å være en utrydningstruet rase er det i dag rundt 40 000 dyr.

Dyrene er små og lette, har horn og en stor variasjon i farger og tegninger. De får få lam, er gode flokkdyr og gode mødre. Opprinnelig feller eller røyter villsauen ullen sin. Når ullen blir for lang og tung og været blir for varmt, så «løfter ullen seg» og faller av. Krysninger med mer moderne sauer og livet sammen med mennesker gjør at ikke alle av dagens villsauer feller ulla, eller de feller den bare delvis. Om den ikke felles helt, vil ny ull vokse inn i den gamle fellen og ullen toves. Dette blir ubehagelig for dyret og det blir vanskelig å bruke ullen som tekstilfiber. Villsauull er derfor vanskeligere enn annen ull, og det er denne ullen som blir dårligst ivaretatt i Norge. For å få god ullkvalitet fra villsau er det viktig enten å ta av fellen når den løsner, eller å klippe på rett tidspunkt. Da har ullen også finest glans.

Villsauull er en nykommer på det norske garnmarkedet. Det er flere problemer med villsauulla. Kvaliteten fra besetning til besetning varierer mye, og det blir mye svinn når ulla skal spinnes. Prisen bonden får er lav, og det er mye av denne ulla som ikke tas skikkelig vare på. Villsauull har blitt solgt fra gårdsutsalg som leiespunnet garn. Hillesvåg Ullvarefabrikk har bidratt til å gjøre villsauull lettere tilgjengelig. Den er nå å få kjøpt i vanlige garnutsalg og leveres, vaskes og håndteres på samme måte som annen ull. I arbeidet med å få gode produkter av villsauull er det lettest å starte med lammeullen. Som lam flest, har de myk og fin ull i ulike farger.

Villsau som blir holdt på lyngheier var en driftsform og naturtype som strakte seg fra sør i Europa og til langt nord i Norge. Norsk villsausenter på Lygra i Nordhordland jobber med å ivareta villsauer, driftsform og dette kulturlandskapet gjennom forskning og formidling og inkluderende aktiviteter. Lyngheisenteret inngår i et biosfæreområde i regionen hvor de blant annet arbeider med hvordan sauene og produktene av sauehold påvirker det biologiske og kulturelle mangfoldet.

Gammel spæl

Gammelnorsk spælsau
Gammel spæl (gammelnorsk spælsau).
Norsk genressurssenter / NIBIO.

Gammel spæl er en rase som ligger mellom gammelnorsk sau og moderne spælsau. Dette er den tredje største rasen i Norge, med 4,6 prosent av søyene. Som alle spælsauer, har den kort hale og en dobbel fell med bunnull og dekkhår, og pels i mange farger. Interessen for både gammelnorsk spæl og villsauen gikk tilbake på slutten av 1800-tallet. Spælsauen ble reddet gjennom systematisk avlsarbeid fra 1900 og fram til 1960-tallet. Da ble både gammelnorsk spæl og moderne spælsau avlet fram fra en liten besetning. Fram til 1950 var de én rase, før det ble mer distinkte forskjeller på 1960– og 1970-tallet. Rasen er bevaringsverdig, men ikke truet. Dyr med sjeldne farger er derimot truet. Rasen har kort hale, tydelig pannelugg og spælsauull av god kvalitet. Både hann- og hunndyr kan ha horn.

Interessen for gammel spæl er i dag økende. Dyrene er tillitsfulle mot mennesker, samtidig som de har mange gode naturlige instinkter i behold. De kan leve ute året rundt, er gode mødre og flinke til å ta seg fram i naturen. En av grunnene til den økte populariteten er den flotte pelsen i en stor fargerikdom: Svart, grått, blålig, brunt, kaffe latte (lys brun), hvitt (ikke kritthvitt), muflonfarget (viltfarget) og det som kalles «engelsk blå». Typisk er lang dekkull som skal være minimum 17 centimeter, men som kan være opptil 40 centimeter lang.

Spælsau (moderne spæl)

Spælsau
Lam av spælsau (moderne spæl).
Spælsau
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY SA 3.0

Oftest omtales sauen bare som spæl, men for å skille den fra gammelnorsk spæl, kalles den også moderne spælsau. Spælsau utgjør 15 prosent av sauene i Norge. Den omtales også som kvit spælsau og farget spælsau. Dette er den nest største rasen i Norge. 9,7 prosent av antall søyer er hvite spælsau, mens den fargede utgjør 2,5 prosent.

De to typene spælsau utviklet seg forskjellig etter 1950. Spælsauen ble modernisert gjennom å krysse inn blant annet islandsk spælsau. Hornene, som er et karakteristisk kjennetegn på gammelspæl, ble avlet bort, og ullen ble hvitere, med unntak av de pigmenterte sauene. Spælsauullen har stått helt sentral i norsk tekstilkunst, kunsthåndverk og husflid. Den spesielle glansen i spælsauens ull, sammen med den utrolige styrken som de glatte dekkhårene gir, gjorde den ettertraktet til tekstilkunst og husflidsproduksjon. Den sikret at billedtepper både har glans og varighet.

Flere norske spinnerier har levert husflidsgarn av spælsau til billedvev, ryer og mye mer, som Hillesvåg Ullvarefabrikk, Rauma Garn og det tidligere Norsk Kunstvevgarn.

Norsk pelssau

Norsk pelssau utgjør to prosent av søyene i Norge, med rundt 7500 individer. Norsk pelssau ble avlet fram ved å krysse svensk gotlandsfår med gammelnorsk spælsau med gråblå ull på slutten av 1950-tallet. Fordi den har kort hale, regnes den med blant spælsauene, selv om fellen ikke har dobbel ull. Det var først på grunn av skinnfellen disse dyrene ble krysset fram. Ullen har korketrekkerkrøller og sølvgrå farge. Pelsull har ikke crossbredens styrke og spenst, men en egenartet glans. Hillesvåg Ullvarefabrikks garn av denne glansfulle grå ullen har blitt et viktig tilskudd i det norske garnmarkedet. Ved å blande den grå ullen godt og så farge oppå, blir resultatet et melert garn i myke fargetoner.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berntsen, Sissel/Animalia (2018): Vi høster ull. Lærebok i saueklipping, ullhåndtering og ullklassifisering. ANIMALIA Fagtjenesten for ull. Oslo.
  • Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (2020): Lettkledd : Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen.
  • Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (2018): Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal Forlag.
  • Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (2017): Strikk med norsk ull. Haugesund: Vormedal Forlag.
  • Morton, William Ernst og Hearle, John William Stanley (2008): Physical Properties of textile fibres. Manchester: The Textile Insitute.
  • Klepp, Ingun Grimstad med flere (2019): KRUS final report: Enhancing local value chains in Norway, SIFO Report No 8–19.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg