Sekksporesopper er en rekke i soppriket som kjennetegnes ved at de danner sporer i sporesekker, på latin kalt asci. Foreløpig er ca 30 000 arter beskrevet og navngitt.
Fruktlegemet, altså det som til vanlig omtales som soppen, er oftest bare noen millimeter eller få centimeter store og formet som beger, kuler eller krukker.
Til de største sekksporesoppene hører morkler og trøfler som er høyt skattede matsopper.
De fleste sekksporesoppene lever saprotroft, noe som betyr at de lever på dødt organisk materiale. De lever på jord og døde plantedeler, ofte ved og bark.
Gjærsoppene (de fleste i orden Saccharomycetales) lever anaerobt i sukkerholdige plantesafter. Flere sekksporesopper er planteparasitter og fører til sykdom på planter, for eksempel melduggsopper og heksekostsopper. Artene i orden Laboulbeniales er insektparasitter. Endelig lever en stor del sekksporesopper i symbiose med algeceller og danner lav. Så godt som alle er terrestriske, bare få arter lever i salt- eller ferskvann.
Felles for alle sekksporesopper er at de kjønnede sporene dannes innvendig i sporesekker eller asci, oftest åtte i hver ascus.
Hos de fleste dannes det dessuten ukjønnede sporer, konidier, som bidrar vesentlig til soppens spredning. Konidiene dannes i visse stadier av soppens utvikling, ofte under bestemte miljøbetingelser. Konidiestadiene (ofte kalt ukjønnede eller imperfekte stadier) utgjør ofte soppens parasittiske fase, mens det kjønnede eller perfekte stadiet opptrer saprotroft på det drepte vevet.
Mange sekksporesopper kjennes bare i konidiestadiet og klassifiseres derfor gjerne som imperfekte sopper, mens de fleste av disse etter sin bygning kan antas å være sekksporesopper som har mistet evnen til å danne kjønnede sporer. Medregnes gruppen av imperfekte sopper, blir sekksporesopper den største rekke av sopp med 60 000 kjente arter.
Sekksporesopper deles i tre klasser: ursekksporesopper, gjærsopper og ekte sekksporesopper.
Ursekksporesopper, Tphrinomycetes, omfatter i første rekke planteparasitter som heksekostsoppene, men også gjærlignende former som spaltegjær, Schizosaccharomyces. Ursekksporesoppene er de mest primitive sekksporesoppene.
Gjærsopper, Saccharomycetes, mangler det karakteristiske parkjernestadiet, som ellers kjennetegner alle høyere sopper (se dikaryotisk), dessuten fruktlegemer og kjønnsorganer; hit hører de ekte gjærsoppene (Saccharomycetales), f.eks. ølgjær, men også noen sopper med svakt utviklet mycel.
Ekte sekksporesopper, Pezizomycetes, har parkjernestadium og oftest fruktlegemer, ofte også kjønnsorganer (ascogonier og antheridier).
Etter ascus- og fruktlegemebygning kan de ekte sekksporesoppene deles i tre hovedgrupper
De fleste sopper som danner lav hører til klassen ekte sekksporesopper.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.