Sekksporesopper er en rekke i soppriket som kjennetegnes ved at de danner sporer i sporesekker.  

Sekksporesopper er den største rekken av sopp med 60 000 kjente arter. Da er de såkalte imperfekte soppene medregnet.

Fruktlegemet, ascokarpen, altså det som til vanlig omtales som soppen, er oftest bare noen millimeter eller få centimeter store og formet som beger, kuler eller krukker.

Til de største sekksporesoppene hører morkler og trøfler som er høyt skattede matsopper. Dessuten kan noen av begersoppene bli ganske store.

De fleste sekksporesoppene lever saprotroft, noe som betyr at de lever på dødt organisk materiale. De lever på jord og døde plantedeler, ofte ved og bark. Flere sekksporesopper er planteparasitter og fører til sykdom på planter, for eksempel melduggsopper og heksekostsopper. Artene i orden Laboulbeniales er insektparasitter, men vi finner insektparasitter også andre steder, for eksempel snylteklubbene (CordycepsOphiocordyceps) i kjernesoppene. Endelig lever en stor del sekksporesopper i symbiose med algeceller og danner lav. Så godt som alle er terrestriske, bare få arter lever i salt- eller ferskvann.

Gjærsoppene lever anaerobt i sukkerholdige plantesafter. Det gjelder de fleste artene i orden Saccharomycetales.

Sterkt skjematisk tegning av en ascus (sporesekk) med 8 sporer.

ascus av Klaus Høiland. CC BY NC SA 3.0

Felles for alle sekksporesopper er at de kjønnede sporene dannes innvendig i sporesekker. Sporesekkene omtales ofte med det latinske navnet ascus (entall) eller asci (flertall). Det er oftest åtte kjønnede sporer i hver ascus.

Hos de fleste dannes det dessuten ukjønnede sporer, konidier, som bidrar vesentlig til soppens spredning. Konidiene dannes i visse stadier av soppens utvikling, ofte under bestemte miljøbetingelser. Konidiestadiene (ofte kalt ukjønnede eller imperfekte stadier) utgjør ofte soppens parasittiske fase, mens det kjønnede eller perfekte stadiet opptrer saprotroft på det drepte vevet.

Mange sekksporesopper kjennes bare i konidiestadiet og klassifiseres derfor gjerne som imperfekte sopper, mens de fleste av disse etter sin bygning kan antas å være sekksporesopper som har mistet evnen til å danne kjønnede sporer. DNA-metoder er til hjelp for å finne disse soppenes rette plassering i systemet. 

Sekksporesopper deles i tre underrekker: ursekksporesopper, gjærsopper og ekte sekksporesopper. 

Ursekksporesopper, Taphrinomycotina, omfatter i første rekke planteparasitter som heksekostsoppene, men også gjærlignende former som spaltegjær, Schizosaccharomyces og den humanpatogene Pneumocystis jirovecii. Sistnevnte forårsaker en type lungebetennelse som kan være farlig for pasienter med AIDS. Dessuten fins en slekt med fruktlegemer, narreklubbemorkel, Neolecta. Ursekksporesoppene er de mest basale sekksporesoppene.

Gjærsopper, Saccharomycotina, mangler det karakteristiske parkjernestadiet, som ellers kjennetegner alle høyere sopper (se dikaryotisk), dessuten fruktlegemer og kjønnsorganer; hit hører de ekte gjærsoppene (Saccharomycetales), for eksepmel ølgjær, men også noen sopper med svakt utviklet mycel.

Ekte sekksporesopper, Pezizomycotina, har parkjernestadium og oftest fruktlegemer, ofte også kjønnsorganer (ascogonier og antheridier).

De fleste sopper som danner lav hører til klassen ekte sekksporesopper.

Etter bygning av ascus kan de ekte sekksporesoppene deles i tre hovedgrupper

  • Prototunicat, kuleformet ascus med enkelt vegg, med blant annet de perfekte stadier av penselmugg og strålemugg (ordenen Eurotiales).

  • Unitunicat, avlang ascus med enkelt vegg, med de fleste kjernesopper og begersopper.
  • Bitunicat, avlang ascus med dobbelt vegg, med hovedsakelig kjernesopplignende arter.

Viktig er også om ascus åpner seg i toppen med lokk eller pore

Operkulat ascus dannes kun hos de større begersoppene og morklene (i orden Pezizales). Ascus er sylindrisk, tynnvegget og med et lokk i toppen, der sporene slynges ut med voldsom kraft når ascus er modent. I noen grupper (e. g. underjordiske trøfler (Tuber)) er den operkulate ascus ikke lenger i funksjon, og oppfattes gjerne som prototunikate (se over).

Inoperkulat ascus dannes hos sopp som tilhører andre grupper av begersopper, og sopper med perithecier og kleistothecier (se under om fruktlegemer). Den er typisk klubbeformet, tynnvegget og fortykket i toppen som vanligvis er forsynt med en pore eller kanal. 

Grovt sett er det fire hovedtyper av fruktlegemer.

Kleistothecier er små, kulerunde og lukkede. Vi finner dem blant annet hos melduggsopper.

Skjematisk tegning av et lengdesnit gjennom et perithecium.

Perithecium av Klaus Høiland. CC BY NC SA 3.0

Perithecier er flaske- til krukkeformete og åpne øverst. Peritheciene er fra noen få µm til mm-store. Perithecier finner vi bl.a. hos kjernesoppene. Her utvikles hymeniet (asci og parafyser, hår som støtter asci) i peritheciet, som har en liten åpning (ostiole) i toppen. Ved sporemodning vil asci strekke seg (de er elastiske) og presses opp i åpningen av ascokarpen. Sporene slynges aktivt ut av ascus. Den tomme ascus faller tilbake i ascokarpen, og prosessen gjentar seg med en ny ascus. Peritheciene kan sitte enkeltvis og er da nesten usynlige eller synlige som små prikker på substratet, eller de kan sitte flere sammen nedsenket i et stroma. Et stroma er et putelignende, ofte "forvedet", og flerårig organ av sterile, kraftig pigmenterte hyfer, ofte svarte ("karboniserte"), trolig som en beskyttelse mot solstråling og uttørring. Hos arter med stroma sees peritheciene gjerne i form av åpninger eller små, forhøyede vorter på overflaten av stroma. 

Apothecier er skålformete eller uregelmessig foldete. Vi finner dem hos flere grupper sekksporesopper, inkludert de fleste som danner lav. Typiske er de operkulate begersoppene (orden Pezizales), deriblant morklene med stilkete, uregelmessige fruktlegemer. I apotheciene dannes asci og parafyser (til sammen hymeniet) i en åpen, oppvendt skål eller på en uregelmessig foldet, eksponert overflate (morkel-typen). Trøfler er underjordiske, sterkt sammenfoldete apothecier. Mange begersopper inneholder vakre røde, gule, grønne, brune eller svarte pigmenter, som er lokalisert i parafysene. Fargestoffenes funksjon er nokså ukjent, men man kan spekulere på beskyttelse mot ultrafiolette stråler, kanskje kombinert med absorbsjon av varmestråler for å fremme modning av asci. Mange av de store begersoppene og morklene danner ascocarper tidlig om våren med sterk solinnstråling kombinert med relativt lave dagtemperaturer. Det fins mange farlige parasitter blant apothecie-soppene, bl.a. i familien Sclerotiniaceae (Leotiomycetes: orden Helotiales), hvor vi har flere representanter som bl.a. angriper bær, epler og plommer.

Et ascostroma er en ansamling av sterile, differensierte hyfer hvor asci dannes i hulrom som allerede er utviklet (preformet) inne i et stroma. Stroma kan være flaskeformet (pseudothecium) eller åpent og begerformet (hysterothecium, thyriothecium) og kan overfladisk minne om henholdsvis perithecier eller apothecier. Asci produseres ikke i et hymenium (dvs. i et sjikt). Ascostromale sopper blir nå hovedsakelig klassifisert i klassen Dothideomycetes. Her finner vi den imperfekte svartgryn (Cenococcum), som er en viktig ektomykorrhizasopp. Epleskurv (Venturia inaequalis) er skadesopp på epler – dessverre altfor vanlig. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.