begersopper

De fleste begersoppene hører til denne ordenen, og er små og uanselige, oftest få millimeter store. Disse lever på ved og urteaktige plantedeler. De er inoperkulate, noe som vil si at sporesekken åpner seg med en pore, ikke lokk (operculum).

Noen få er parasitter, for eksempel nåletrekreftsoppene. Flere har imperfekte stadier som opptrer som parasitter, for eksempel slekten Sclerotinia med det imperfekte stadiet Botrytis, gråskimmel, som gjør skade på frukt og grønnsaker.

Noen av de små begersoppene i Helotiales ser ut som små morkler, f.eks. slimmorkel og klubbemorkel.

De større begersoppene er fra én til flere cm i diameter, mange med brune, røde, oransje, gule og fiolette farger. Men det fins også noen som neppe blir mer enn et par millimeter. Disse vokser helst på møkk. Orden Pezizales er operkulate begersopper, noe som vil si at sporesekken (ascus) åpner seg med et lokk (operculum). Som oftest er de saprotrofer på jord, råttent trevirke, møkk og brent mark, men noen kan danne sopprot.

Slekten storbegersopper, Peziza, med 20–25 arter, danner ofte store, skålformede apothecier, og vokser gjerne på morken eller råtten ved.

De store morklene kan veie over ett kilo. De tilhører også de store begersoppene. Hos morklene er det opprinnelig begerformete fruktlegemet blitt vrengt oppover og foldet.

Trøfler kan regnes som en form for begersopper hvor begrene er lukket til kuler som vokser under jorden. Kulene er en tilpasning til tørke, og til spredning med dyr som graver opp og spiser fruktlegemene. Trøflene danner sopprot.

De aller fleste soppene som inngår som soppkomponent i lav, har også begerformete fruktlegemer. Flertallet tilhører orden Lecanorales.

• sopp
• sekksporesopper