Decca - navigasjonssystem

På deccamotageren leses stedlinjer ut på tre "decometer". Disse representerer fargekodede hyperbler i spesielle sjøkart.
Deccanavigasjon
Lisens: CC BY SA 3.0
For hver decca-kjede var det dokumentasjon om dekning, nøyaktighet, frekvenser og faste feil. Her eksempel på dekning og nøyaktighet for kjeden utenfor Lofoten. Neders vises utbredelsen av stasjoner og kjeder i Europa på 1980-tallet.
Decca-kjede
Lisens: CC BY SA 3.0
Forskjellige former for plottere og mottagere som var basert på deccasignaler. Neders en GPS-mottager som kan presentere "decca-tall"
Mottagere
Lisens: CC BY SA 3.0

Decca, hyperbolsk radionavigasjonssystem, utviklet delvis i privat regi i Storbritannia under den andre verdenskrig. Systemet var basert på at to eller flere radiosendere, koblet sammen i en kjede, som sendte kontinuerlige radiobølger i langbølge-båndet (70 – 129 kHz). Linjer med fast faseforskjell mellom stasjonene dannet hyperbler (stedlinjer) som var trykket i spesielle deccakart. Systemet hadde stor utbredelse, og var i bruk utenfor hele norskekysten mellom 1968 og 1997.

Faktaboks

uttale:
dˈecca

Historikk

Det var den amerikanske ingeniøren William J. O'Brien som i 1936 først lanserte ideen til systemet. Etter å ha mislykkes med å overbevise luftforsvaret om mulighetene, ble arbeidet videreført av en teknikere i britiske Decca Records, senere Decca Navigator Co. Ltd. I forkanten av D-dagen ble det i hemmelighet bygget en Decca-kjede på sydkysten av England for å sikre navigering under minerydding og landgangen i Normandie, sommeren 1944. Systemet viste seg å være svært nøyaktig, og etter andre verdenskrig ble det utbygget Decca-kjeder i de fleste områder med omfattende skipsfart, og på det meste var over 50 kjeder i drift verden over. Decca hadde kontroll over både utbygging av kjeder og utvikling av mottagerutstyr, og finansieringen var basert på utleie av mottagere og navigasjonstjenester, samt statlig støtte for etablering av nødvendig infrastruktur. I flere land var det lisensavtaler for drift og bygging av mottagerutstyr, og Norge hadde Kongsberg Våpenfabrikk en slik rolle. På det meste hadde ca. 30 000 båter og ca. 8000 fly installert Decca-mottager. Utbyggingen i Norge startet i 1965, og i 1968 var seks kjeder i drift, og dekket hele norskekysten. Systemet ble svært populært i den norske fiskeflåten, og i løpet av 1970-tallet fikk nesten alle større fiskefartøy installert Decca-mottager, gjerne i tillegg til Loran-C. I 1980 ble Decca oppkjøpt av Racal Ltd., og litt senere gikk patentrettighetene ut. Dette medførte at andre selskap kunne bygge mottagere og fritt benytte signalene. Spesielt fikk Aktieselskabet Dansk Philips suksess med sin mottager, som ble allment kjent som AP-navigator. Denne mottageren kunne dessuten presentere posisjon direkte i lengde- og breddegrad, og ikke bare i deccatall, slik det tradisjonelle mottagerne. Etter hvert som GPS ble introdusert med gratis, og mer nøyaktig tjeneste, ble gradvis Decca-systemet mindre brukt. Som en følge av Loran C-etableringen ble de norske Decca-stasjonene nedlagt 1. januar 1997. Den siste kjeden som ble nedlagt var en japansk kjede i 2001.

Teknologi og virkemåte

Det felles prinsipp for hyperbolske navigasjonssystemer er måling av tidsforskjell mellom mottatte og samtidig avsendte radiosignaler fra to eller flere senderstasjoner på land. I Decca-systemet sendte man ut kontinuerlige bølger (CW), og målte tidsforskjellen ved fasesammenligning mellom signalene. Hver Decca-kjede var bygd opp av en masterstasjon som igangsatte samtidig sending av radiobølger fra tre slavestasjoner, karakterisert med fargene rød, grønn og fiolett i deccakartet. Stasjonene lå i inntil 100 nautiske mils avstand fra hverandre. På fartøy med deccamottager kunne man foreta fasesammenligningen automatisk ved å lese av tre viserinstrumenter (decometer). Frekvensene som ble benyttet var basert på en grunnfrekvens (f) på ca. 14 kHz (som ikke ble sendt ut), hvorpå masterstasjon sendte på 6f (85 kHz), fiolett slavestasjon på 5f (70 kHz), rød slavestasjon på 8f (113 kHz) og grønn slavestasjon på 9f (127 kHz). Posisjonen ble da funnet som skjæringspunktet mellom to eller tre respektive hyperbler (rød, grøn og fiolett) i deccakartet (sjøkart).

Nøyaktigheten av systemet var etter tiden god, og kunne typisk være mellom 30 – 120 meter innenfor kjedens dekningsområde. På grunn av radiobølgene noen steder gikk over land kunne det i enkelte områder oppstå faste feil utover den nevnte nøyaktigheten. Rekkevidden kunne variere fra 250 til 400 nautiske mil for den enkelte Decca-kjede noe avhengig av om det var natt eller dag. Den største utfordringen med decca-navigasjon var kanskje faren for «lane-slip» hvis signalene ble borte en periode. Dette er en form for tvetydighet som gjør at mottageren følger feil fase og presenterer feil hyperbelgruppe når signalene kommer tilbake, uten at man vet eksakt hvor man er.

I fiskeriene var man mest opptatt av den gode repeterbare nøyaktigheten for å finne tilbake til redskap eller fiskeplasser. Det var også vanlig å sette redskap som garn og line i samme retning som hyperblene, hvilket da ga seks alternative retninger. Dette forenklet navigasjon under fiske. Bruk av decca-tall (hyperbler) ble så populært at mange moderne GPS-mottagere og kartplottere fortsatt har mulighet for å vise dette formatet, helt uavhengig av decca-systemet.

Avledet teknologi

Hyperbelnavigasjon basert på «decca-prinsippet» ble svært populær, og det ble utviklet dedikerte systemer for bruk innen oppmåling og offshoreaktivitet – både i og utenfor Decca Navigator Co Ltd. Dette var systemer som kunne bli oppsatt for å dekke et spesielt område i kortere perioder. Bl.a. annet hadde Norges Sjøkartverk (nå Kartverket) en Decca Hi-Fix kjede i bruk utenfor Helgeland under oppmålingsarbeid fra 1965. Offshore ble systemer som Argo og Hyperfix benyttet – dette var systemer som sendte på frekvenser omkring 2 MHz. Offshoreaktiviteten var en periode så stor at Decca opprettet et eget selskap, Decca Survey Ltd., for å utvikle dette forretningsområdet.

Les mer i Store Norske Leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg