Transit-navigasjon
Etter Transit-systemet ble sivilt tilgjengelig i 1967 fikk mange skip installert satelittmottager. Motageren fra Magnavox som er vist på bilde var installert på svært mange norske handels- og fiskefartøy frem til systemet ble nedlagt i 1997.
Transit-navigasjon
Lisens: CC BY SA 3.0

Satellittnavigasjon er posisjonsbestemmelse ved hjelp av radiosignaler fra satellitter i bane rundt Jorden. Det første satellittnavigasjonssystem, US Navy Navigation Satellite System (NNSS) også kalt Transit, ble utviklet av den amerikanske marine i 1958—1963. Det ble tilgjengelig for sivilt bruk i 1967.

Faktaboks

Uttale
satellˈittnavigasjon

Historikk og prinsipper

Utviklingen av Transit var blant annet basert på erfaringer i USA med å beregne banen til Sputnik-1 satellitten ved hjelp av dopplerskiftet på radiosignalet fra satellitten. Posisjonsberegning på bakken er den motsatte prosessen — da kjenner man banen til satellitten, og finner posisjon på bakken ut fra dopplerskiftet. Det er to prinsipper for stedbestemmelse med satellittnavigasjon:

  • Dopplermåling. Trenger kun signal fra en satellitt. Systemer; Transit, Tsiklon (Parus), Tsikada.
  • Tids- / avstandsmåling. Trenger da signal fra minst tre satellitter samtidig. Systemer; GPS, GLONASS, BeiDou, Galileo, QZSS, IRNSS.

Nøyaktig posisjonering ved hjelp av satellitter vil kreve at man har nøyaktig beskrivelse av satellittens bane, samt svært nøyaktig tidsreferanse i satellittene (atomur).

Transit-systemet ble nedlagt i 1997 etter at Navstar GPS ( Global Positioning System ) ble erklært operativt i 1995. GPS ble startet opp av det amerikanske forsvar i 1973 og ble tilgjengelig for begrenset sivilt bruk på slutten av 1980-tallet. Systemet består av 24 satellitter fordelt på ulike baner, og er tilgjengelig hele døgnet over hele Jorden. Se GPS.

Tilsvarende system som Transit, Tsiklon (Parus) og Tsikada, ble utviklet i Sovjetunionen fra 1967 og utover. Disse hadde flere satellitter i bane, men er nå erstattet av GLONASS-systemet (Global Navigation Satellite System). Senere har EU, Kina, Japan og India utviklet sine egne systemer, som i prinsipp er nærmest identiske med GPS og GLONASS. Galileo og BeiDou er globale systemer som nærmest er identiske med GPS og GLONASS, mens QZSS og IRNSS er regionale systemer for å dekke henholdsvis Japan og India. Det foreligger også planer og eksperimenter for mulig utnyttelse av lavbane kommunikasjonssatellitter for satellittnavigasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
  • Misra, Pratap; Enge, Per (2011). Global Positioning System. Ganga-Jamuna Press, MA, USA.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg