satellittnavigasjon

Etter Transit-systemet ble sivilt tilgjengelig i 1967 fikk mange skip installert satelittmottager. Motageren fra Magnavox som er vist på bilde var installert på svært mange norske handels- og fiskefartøy frem til systemet ble nedlagt i 1997.
Transit-navigasjon
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Satellittnavigasjon er posisjonsbestemmelse ved hjelp av radiosignaler fra satellitter i bane rundt Jorden. Det første satellittnavigasjonssystem, US Navy Navigation Satellite System (NNSS) også kalt Transit, ble utviklet av den amerikanske marine i 1958–63. Det ble tilgjengelig for sivilt bruk i 1967.

Faktaboks

Uttale
satellˈittnavigasjon

Historikk og prinsipper

Utviklingen av Transit var blant annet basert på erfaringer i USA med å beregne banen til Sputnik-1 satellitten ved hjelp av dopplerskiftet på radiosignalet fra satellitten. Posisjonsberegning på bakken er den motsatte prosessen – da kjenner man banen til satellitten, og finner posisjon på bakken ut fra dopplerskiftet. Det er to prinsipper for stedbestemmelse med satellittnavigasjon:

  • Dopplermåling. Trenger kun signal fra en satellitt. Systemer; Transit, Tsiklon, Tsikada.
  • Tids- / avstandsmåling. Trenger da signal fra minst tre satellitter samtidig. Systemer; GPS, GLONASS, BeiDou, Galileo, QZSS, IRNSS.

Nøyaktig posisjonering ved hjelp av satellitter vil kreve at man har nøyaktig beskrivelse av satellittens bane, samt svært nøyaktig tidsreferanse i satellittene (atomur).

Transit-systemet ble nedlagt i 1997 etter at Navstar GPS ( Global Positioning System ) ble erklært operativt i 1995. GPS ble startet opp av det amerikanske forsvar i 1973 og ble tilgjengelig for begrenset sivilt bruk på slutten av 1980-tallet. Systemet består av 24 satellitter fordelt på ulike baner, og er tilgjengelig hele døgnet over hele Jorden. Se GPS.

Tilsvarende system som Transit, Tsiklon og Tsikada, ble utviklet i Sovjetunionen fra 1967 og utover. Disse hadde flere satellitter i bane, men er nå erstattet av GLONASS-systemet (Global Navigation Satellite System). Senere har EU, Kina, Japan og India utviklet sine egne systemer, som i prinsipp er nærmest identiske med GPS og GLONASS. Galileo og BeiDou er globale systemer som nærmest er identiske med GPS og GLONASS, mens QZSS og IRNSS er regionale systemer for å dekke henholdsvis Japan og India. Det foreligger også planer og eksperimenter for mulig utnyttelse av lavbane kommunikasjonssatellitter for satellittnavigasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
  • Misra, Pratap; Enge, Per (2011). Global Positioning System. Ganga-Jamuna Press, MA, USA.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg