Rayleighspredning, elastisk spredning av lys eller annen elektromagnetisk stråling mot partikler hvor utstrekningen er liten sammenlignet med bølgelengden til strålingen. Først beskrevet av Lord Rayleigh. Effekten er i sterk grad bølgelengdeavhengig, og hyppigheten øker omvendt proporsjonalt med fjerde potens av bølgelengden for den aktuelle strålingen. Det betyr at forekomsten av rayleighspredning for den mest kortbølgede delen av blått lys med bølgelengde λ ≈ 0,4 μm er tilnærmet 9 ganger hyppigere enn for rødt lys med bølgelengde λ ≈ 0,7 μm. Rayleighspredning forekommer særlig i de øverste 4–5 km av atmosfæren, og er det fenomenet som gjør at himmelen fortones å være blå på skyfrie dager. Pga. denne atmosfæriske effekten var de optiske sensorene i de første jordobservasjonssatellittene ikke utstyrt med opptaksbånd for den blå delen av sollyset, fordi det var problematisk å foreta noenlunde sikre tolkninger av målinger i dette spektralbåndet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.