optiske satellitter

Optiske satellitter er en samlebetegnelse for jordobservasjonssatellitter med optiske sensorer, det vil si et system av detektorceller som registrerer stråling i den optiske delen av det elektromagnetiske spekteret. Den optiske delen av spekteret inneholder både synlig lys og ikke synlig lys. Et eksempel er satellitter med kamera, enten bildedannende eller multi-spektrale eller hyperspektrale kamera.

Noe satellitter bruker kamerasystemer som tar nær vanlige bilder (ramme-sensor). Andre bygger billeddannende opptak ved at den optiske sensoren registerer linje-for-linje over jordoverflaten i fartsretningen til satellitten (push-broom). En tredje type bygger bildene ved å sveipe punkt-for-punkt på tvers av fartsretningen, langs linje-for-linje i fartsretningen til satellitten (whisk-broom).

Sensoren måler energien per tidsenhet av hovedsakelig reflektert sollys fra jordoverflaten. Oftest beveger slike satellitter seg i nærmest sirkelformede baner i høyder fra rundt 450–900 kilometer, tilsvarende hastigheter på cirka 7 km/s i forhold til jordoverflaten. Ved bruk av kommandoer sendt via bakkestasjoner kan satellittene programmeres til å gjøre ulike typer opptak. Noen satellitter har sensorer som kan stilles inn for å gjøre skråopptak opp til 45° ut fra nadir over ønskede områder.

Den første sivile jordobservasjonssatellitten med optisk sensor, var den amerikanske Landsat 1 fra 1972. Informasjon fra slike satellitter kan mellom annet brukes til kartlegging av landområder og resursovervåking.