optiske satellitter

Satellittbilde over Barentshavet og Svalbard. På bildet ser ein havis og bygeskyer over ope hav. Dette er eit døme på fjernmåling med ein passiv sensor.

Satellittbilde med sjøis og bygeskyer
Av /Meteorologisk institutt.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Optiske satellitter er en samlebetegnelse for jordobservasjonssatellitter med optiske sensorer, det vil si et system av detektorceller som registrerer stråling i den optiske delen av det elektromagnetiske spekteret. Den optiske delen av spekteret inneholder både synlig lys og ikke synlig lys. Et eksempel er satellitter med kamera, enten bildedannende eller multi-spektrale eller hyperspektrale kamera.

Noe satellitter bruker kamerasystemer som tar nær vanlige bilder (ramme-sensor). Andre bygger billeddannende opptak ved at den optiske sensoren registerer linje-for-linje over jordoverflaten i fartsretningen til satellitten (push-broom). En tredje type bygger bildene ved å sveipe punkt-for-punkt på tvers av fartsretningen, langs linje-for-linje i fartsretningen til satellitten (whisk-broom).

Sensoren måler energien per tidsenhet av hovedsakelig reflektert sollys fra jordoverflaten. Oftest beveger slike satellitter seg i nærmest sirkelformede baner i høyder fra rundt 450–900 kilometer, tilsvarende hastigheter på cirka 7 km/s i forhold til jordoverflaten. Ved bruk av kommandoer sendt via bakkestasjoner kan satellittene programmeres til å gjøre ulike typer opptak. Noen satellitter har sensorer som kan stilles inn for å gjøre skråopptak opp til 45° ut fra nadir over ønskede områder.

Den første sivile jordobservasjonssatellitten med optisk sensor, var den amerikanske Landsat 1 fra 1972. Informasjon fra slike satellitter kan mellom annet brukes til kartlegging av landområder og resursovervåking.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg