Fjernmåling, innsamling av informasjon om overflater eller objekter uten fysisk kontakt mellom måleinstrument og objekt. Brukes spesielt om innsamling ved f.eks. forskjellige typer kameraer eller radarsystemer i satellitter (fjernmålingssatellitter, jordobservasjonssatellitter).

Det er en rekke miljøparametre som ligger særlig vel til rette for fjernmålemetoder. Av disse kan nevnes: forurensninger i luft, vann og hav, havoverflatens bølge- og temperaturmønster, jordoverflatens fordeling av mineraler og vegetasjon, vanninnhold i jord og snø.

Begrepet oppstod i forbindelse med satellittprosjekter i USA i midten av 1960-årene, og har siden hovedsakelig vært assosiert med jordobservasjonssatellitter og meteorologiske satellitter, selv om det fysikalske innhold er ganske uavhengig av måleinstrumentets (sensorens) bærer.

Fjernmåleteknikk har i realiteten pågått i betydelig omfang allerede fra radiovitenskapens pionertid i 1920-årene (O. Heaviside, E. V. Appleton), da man benyttet radiobølger til studiet av ionosfærens sammensetning. Senere (1950- og 1960-årene) var man særlig opptatt av radiobølger til studiet av rommet (planeter, Solen og Månen), og man studerte den lavere delen av Jordens atmosfære ved radiometeorologiske metoder. I 1970- og 1980-årene var man særlig interessert i vårt miljøs tilstand med hensyn til forurensninger og ressurser.

Det er naturlig å skille mellom passive og aktive fjernmålemetoder. De aktive metodene innebærer at man fra en hensiktsmessig plattform (utsiktspunkt på bakken, fly, skip eller satellitt) «opplyser» det geografiske område man vil undersøke. Den «lyskasteren» man vil gjøre bruk av, er bestemt av hva man leter etter. Leter man etter forurensende kjemikalier, vil man «lyse» med laserkilder som har bølgelengder så korte at man ved å gjøre bruk av molekylære resonansfenomener, avdekker molekylets sammensetning (synlig lys, infrarøde bølger). Er man interessert i objekters størrelse og form, ønsker man f.eks. å skille mellom gress, lyng eller skog, vil man benytte radiobølger (bølgelengde i området meter – mm) der bølgelengden avpasses etter objektenes størrelse.

Ved passive observasjonsmetoder utnytter man naturens egne belysningskilder. Solen lyser på jordoverflaten med bølgelengder som strekker seg fra ultrafiolett gjennom synlig lys, og infrarødt til mikrobølger. Fordelingen av energien i de forskjellige bølgene som reflekteres fra en overflate, gir informasjon om overflatens mikrostruktur (molekylstruktur, farge) og om overflatens geometriske form. De aktive metodene er i regelen overlegne fordi man ved disse metoder kan velge belysningens fargefordeling (bølgelengdefordeling) og romfordeling (fokusering), og derved få de fenomenene som skal studeres, til å tre frem. Se også termisk fjernmåling og jordobservasjonssatellitter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.