Norge har få amfibier og krypdyr. Av amfibier er det seks arter: tre froskearter, én paddeart og to salamanderarter. Buttsnutefrosk (vanlig frosk) og nordpadde har vid utbredelse, den første helt til Nordkapp, den andre opp til Dønna i Nordland. Derimot er spissnutefrosk bare kjent lengst sørøst, fra Agder til Hamar. Damfrosk ble funnet i Aust-Agder i 1996. Dessuten er damfrosk og hybridfrosk utsatt utilsiktet på Finnøy i Rogaland der de har etablert en betydelig stamme siden 2003; i Norden for øvrig finnes den ved kysten av Nord-Uppland i Sverige. Av salamandrene er småsalamander kjent fra lavlandet på Østlandet, langs kysten til Stavanger, i Trøndelag og Nordmøre samt Vefsn. Storsalamander er mer sjelden, og bare kjent fra enkelte steder på Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og området mellom Haugesund og Bergen.

Av krypdyr har vi fem arter: to øgler og tre slanger. Den vanlige firfisla er alminnelig over hele landet. Den andre øglen, stålorm, er vanlig i Oslo-traktene og på Sørlandet, ellers spredt her og der i Sør-Norge. Av slanger er huggorm vår vanligste art; den finnes over det meste av landet, også høyt til fjells. Den er vår eneste giftslange. Buorm finnes spredt i Sør-Norge og skal tidligere være påvist helt opp til Nordland. Slettsnok er derimot bare kjent fra Oslo-traktene til Stavanger. To arter havskilpadder har vært funnet som tilfeldige gjester ved vestkysten.

Det finnes lite tallmateriale for å si noe om bestandsendringer hos amfibier og krypdyr, men det ser ut til at buttsnutefrosk har blitt sjeldnere i deler av utbredelsesområdet. Dette kan skyldes drenering av våtmarker, gjenfylling av dammer og forsuring av gytedammene. En studie fra Hvaler viste en markert tilbakegang for nordpadde. Spissnutefrosk har enkelte steder på kontinentet gått sterkt tilbake de siste år – om en slik trend gjør seg gjeldende i Norge er uvisst. Generelt regnes spissnutefrosk å være noe mer tolerant overfor forsuring enn vanlig frosk. Begge salamanderartene har gått sterkt tilbake i løpet av de siste tiårene, hovedsakelig pga ødeleggelse av leveområdene, enten yngledammen eller de landlige omgivelsene rundt denne (vandringskorridorer, beiteområder, overvintringsområder). For å verne om salamanderne er det derfor svært viktig å inkludere alle disse leveområdene i artenes økologiske funksjonsområde. En annen trussel mot salamandere er utsetting av fisk, særlig gjelder dette storsalamanderen som raskt blir utryddet av rovfisk. For krypdyrenes del, er det ting som tyder på at både stålorm og buorm har blitt sjeldnere, i hvert fall i deler av utbredelsesområdet. Disse to artene ble påvist i Trøndelag i begynnelsen av det forrige århundret, men ingen dokumenterte observasjoner foreligger derfra i nyere tid. Også i Norrland i Sverige har buormen gått dramatisk tilbake. Omlegging av jordbruket, med drenering og modernisert gjødselbehandling, har hatt en negativ innvirkning på arten, som trives best i landskap med gjødselhauger og kompost i nærheten av vann.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.