tjenestetvistloven

Tjenestetvistloven, lov som gjelder arbeidsrettslige tvister mellom staten på den ene siden og de statsansattes fagforeninger på den andre siden. Loven gjelder den kollektive arbeidsrett i statlig sektor, altså reglene om tariffavtaler, tarifftvister og annet (se arbeidsrett).

Lovens fulle navn er Lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958. Den gjelder statlig sektor i snever forstand, det vil si der staten som sådan er arbeidsgiver. Den delen av arbeidslivet som omfatter frittstående statlig eide selskaper, som ofte er organisert i Arbeidsgiverforeningen Spekter, faller derimot under arbeidstvistloven. Trass i navnet gjelder loven heller ikke for kommuner og fylkeskommuner.

Den kollektive arbeidsretten i statlig sektor svarer i hovedtrekkene til den ordning som gjelder i arbeidslivet ellers om inngåelse av tariffavtaler, mekling hos riksmekleren, frivillig lønnsnemnd, og om adgang til å bringe rettstvister inn for Arbeidsretten, se arbeidstvist. (Bruk av tvungen mekling reguleres ikke av tjenestetvistloven, men må vedtas som egen lov spesielt for hver sak.)

Ved behandling av saker på tjenestetvistlovens område er Arbeidsretten gitt en spesiell sammensetning (§ 25). Dessuten har tjenestetvistloven voldgiftsregler for løsning av spesielle interessetvister gjennom Statens lønnsutvalg eller særskilte nemnder (§§ 27-28). På enkelte punkter må tjenestetvistloven suppleres med bestemmelser i arbeidstvistloven. I stor grad følger dette direkte av loven, se særlig §§ 18 og 25.