I 1981 hadde bokmålet fått ei rettskriving som langt på veg reverserte den språkpolitikken som hadde vore ført tidlegare på 1900-talet, og som hadde hatt gjensidig tilnærming mellom bokmål og nynorsk som mål.
Mange tradisjonelle former som vart assosiert med riksmålsrørsla sin språkvariant, hadde vore utestengt frå den offisielle rettskrivinga sidan 1938, andre hadde vore tillatne for skuleelevar i deira skriftlege arbeid, såkalla sideformer, men ikkje inkludert i læreboknormalen og dermed ikkje tillatne i lærebøker (og i statstenesta).
I 1981 kom mange slike tradisjonelle former inn att i læreboknormalen for bokmål, samtidig som dei tilsvarande radikale formene (tilnærmingsformene) framleis vart ståande som valfrie former i rettskrivinga.
Dette innebar ein uvanleg stor valfridom i bokmålsrettskrivinga, samtidig som dei tradisjonelle formene i stor grad hadde ei overvekt i skriftleg språkbruk. Dermed vart det fram mot tusenårsskiftet aktuelt å redusere denne valfridommen og prioritere dei formene som var mest vanlege i skriftleg bruk. Tilnærmingspolitikken (sjå samnorsk) vart no sett på som mindre aktuell; i staden var det blitt eit hovudprinsipp for språkpolitikken å basere seg på ei varig kløyving av norsk skriftspråk i to målformer: bokmål og nynorsk.
Denne nye språkpolitikken vart formalisert i 2002. Norsk språkråd hadde sidan 1972, da rådet vart oppretta, hatt eit punkt i vedtektene sine om å «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». I 2002 vedtok Stortinget samrøystes å ta dette punktet ut av vedtektene. Da var Norsk språkråd alt i gang med ein gjennomgang av bokmålsrettskrivinga med tanke på ei reform i samsvar med dei nye tendensane i språkpolitikken.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.