Vekkelse brukes i kristen språkbruk om en religiøs omvendelse, og vekkelsen kan betegne både et kollektivt og et individuelt fenomen. Enkelte definisjoner legger vekt på den kollektive dimensjonen, og definerer vekkelsen som en felles opplevelse av omvendelse som gir ny mening til tilværelsen. Andre definisjoner vil heller hevde at vekkelse peker mot det enkelte menneskets overgang fra vantro til tro. Vekkelsen kan dermed ha både en dypt personlig side, så vel som en utadvendt og sosial dimensjon. I den karismatiske kristendomsoppfattelsen er vekkelse ofte knyttet til Den Hellige Ånds verk.
Forestillingen om religiøs vekkelse har røtter både i gammeltestamentlige og nytestamentlige skrifter, men ses gjerne som et typisk protestantisk begrep som har bakgrunn i 1700-tallets pietisme og 1800-tallets vekkelsesbevegelser. Et velkjent eksempel på individuell vekkelse er Hans Nielsen Hauges vekkelsesopplevelse i 1796, da Hauge fikk en religiøs opplevelse mens han gikk ute og arbeidet med jorda og sang salmen «Jesus din søde forening at smage». Hauge ble kallet til å gå ut og forkynne Guds ord for andre, og å få dem til å omvende seg. Dette ble starten på en kollektiv vekkelse, der Hauge samtalte med mennesker og forkynte for forsamlinger, over hele landet.
Etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og Norge åpnet for dissentere i 1845, så man større bølger av vekkelser i Norge. De fleste vekkelsene på 1800-tallet ble ledet av prester i Den norske kirke, som for eksempel Gisle Johnson (1822-1894). Indremisjonsbevegelsene, som ble etablert i Norge fra 1850-tallet og framover, ble etablert på bakgrunn av den pietistiske tanken om at det var behov for en gjenkristning av Norge. Men det var også vekkelser utenfor Den norske kirke. Presten Gustav Adolph Lammers (1802-1872) forsvarte voksendåp, og hadde dermed et annet dåpssyn enn hva den evangelisk-lutherske kirken lærte. Lammersvekkelsen ble derfor snart trukket ut av Den norske kirken. Den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861) fikk på sin side stor betydning for samisk vekkelse, både i Norge, Sverige og Finland.
Rundt overgangen til 1900-tallet opplevde Norge en sterk vekkelsesbølge, som gjerne knyttes til svenske Carl Olof Rosenius (1816-1868) og engelsk-norske Thomas Ball Barratt (1862-1940). Sistnevnte brakte pinsebevegelsen til Norge.
Vekkelse er fremdeles en levende tradisjon, ikke minst innenfor protestantismen i USA og i det globale sør.
Litteratur:
Bjørg Seland og Olaf Aagedal: Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendommen. (Oslo: Det norske Samlaget 2008:
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.