Marcus Vipsanius Agrippa

Marcus Vipsanius Agrippa, romersk feltherre og statsmann. Han var venn av Octavian (den senere Augustus) og kjempet sammen med ham i borgerkrigene. Han viste seg som en fremragende hærfører og vant viktige seire ved Naulokhos over Sextus Pompeius i 36 og ved Aktion (Actium) over Antonius i 31 fvt. Han var sammen med Maecenas Augustus' nærmeste medarbeider gjennom hele livet og virket i lange perioder som nestkommanderende både for hærstyrkene og romerstaten. Da Augustus var alvorlig syk i 23 fvt. ga han Agrippa sin signetring og ansvaret for Romerriket. Agrippa hold flere ekstraordinære kommandoer og ryddet opp i opprør og grensekonflikter. I Roma holdt han konsulatet tre ganger, virket som censor sammen med Augustus i 29-28 og ble tildelt en femårig tribunmakt (18-13). Her anla han bad og akvedukter, veier, kloakk og havner, og ikke minst praktbygningen Pantheon på Marsmarken. Agrippa var også en litterat og skrev blant annet et geografisk verk som ble benyttet til å utarbeide et stort verdenskart utstilt i søylehallen som bar familiens navn (Porticus Vipsaniae).

Agrippa var gift tre ganger. Først med Caecilia Attica (Atticus' datter). Dernest med Marcella den eldre (Octavias datter) og sammen fikk de datteren Vipsania Agrippina (keiser Tiberius' første kone). Og til slutt fra 21 til sin død i 12 fvt. med Augustus' datter Julia. Med Julia fikk han fem barn: Agrippina (den eldre), Julia, Gauis, Lucius og Agrippa Postumus. Augustus adopterte guttene Gaius og Lucius som sine egne barn og oppdro dem med tanke på tronfølgen. Begge døde imidlertid i ung alder. Gjennom sine døtre havnet imidlertid også hans etterkommere på keisertornen, i det han var bestefar til keiser Caligula (sønn av Agrippina og Germanicus) og oldefar til Nero (barnebarn av Vipsania og Tiberius).

Agrippa har åpenbart hatt både feltherrebegavelse og politisk takt. Alt tyder på et godt personlig forhold mellom ham og Augustus, selv om noen har spekulert på om han ble støtt da Marcellus ble løftet og at hans opphold i den østlige delen av riket (23-21) var et selvpålagt eksil.